Verdidebatt

Hva med pressens egen makt?

Tror Vårt Land virkelig at avisen ikke har noen agendasettende funksjon i livssynsdebatten? Det tror jeg! Og jeg vet ut fra uttalelser i avisens egne spalter at Vårt Land selv har ambisjoner om å spille en vesentlig rolle.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mange av Vårt Lands lesere fulgte nok interessert med da det såkalte «Maktkartet» ble presentert for kort tid siden. Om interessen skyldtes ren nysgjerrighet, underholdningstørst, kunnskapshunger eller andre årsaker, er ikke godt å vite.

Det er god grunn til å berømme redaksjonen for dette arbeidet. For det hører utvilsomt til pressens hovedoppgaver å avdekke og utfordre makt og maktutøvelse i samfunnet. Religiøs makt er intet unntak. Maktposisjon og maktbruk er naturligvis ikke ensbetydende med maktmisbruk, men ulik grad av legitim og illegitim bruk av makt finnes i de fleste grupperinger og samfunnslag. Pressen har derfor en viktig oppgave, ikke bare å avdekke, men å utfordre der det trengs.

Med jevne mellomrom blir vi eksponert for forekomster av maktmisbruk «i Guds navn». «Brent barn-debatten», som fikk nokså stor oppmerksomhet i Vårt Lands debattforum, er ett eksempel. Spørsmålet er likevel om vi fanger opp det som skal fanges opp. Jeg er ikke så sikker på det. Pinsekarismatiske grupperinger har neppe monopol på maktmisbruk i kristelig regi. Frikirke-Norge for øvrig, Den Norske kirke, bedehus-Norge, samt alle andre tros- og livssynssamfunn, bør også gjøres til gjenstand for kritisk journalistikk.

Et ikke uvesentlig spørsmål er hvordan Vårt Lands maktanalytikere kom frem til sine publiserte «funn». Her skulle jeg gjerne hatt utfyllende informasjon. Metodikk, fremgangsmåte og kilder er avgjørende for troverdighet og sannhetsgehalt. Er dette bygget på synsing? Her vet vi fint lite. Undersøkelser av denne typen bør i alle fall være etterprøvbare. Ikke minst når elementer av gradering, rangering og statistikk anvendes offentlig og når resultatene nærmest presenteres som «fakta». Pressen kan ikke gjemme seg bak kildevernet når den her beveger seg ut over journalistikkens territorium og i realiteten inn på forskningens landemerker. Forskning forutsetter alltid sporbarhet i relasjonen premiss, problemstilling, metode, kilder og konklusjon.

Et annet viktig spørsmål er hva avisen akter å gjøre med sine funn. Om pressen skal være tro mot sin oppgave, kan den ikke nøye seg med å indentifisere maktpersoner i samfunnet, men må gjøre disse til gjenstand for kritisk journalistikk. Dersom slike undersøkelser ikke etterfølges av kritisk journalistikk, kan pressen stå i fare for å sementere og forsterke makt i samfunnet. Det tror jeg neppe var hensikten. I verste fall kan Maktkartet fremstå som en «Wall of Fame» med stor markedsføringsverdi for dem som rager høyt på en slik liste. Jeg har ingen grunn til å tro at Vårt Land ønsker å gå reklamebransjen i næringen eller å opptre som kristenhetens Se og Hør hvor sensasjonshungrige lesere fores med pirrende og koselige «hjemme-hos-samtaler». Så langt har kritisk journalistikk imidlertid vært begrenset.

Basert på personlig synsing(!), og slett ikke på fakta, tror jeg Vårt Land har truffet nokså godt. Her er mange kjente fjes på listen, ja, mange gjengangere. Det er mye som svarer til forventningene. Det er relativt få overraskelser. Samtidig er det noen jeg hadde forventet der, som ikke er der, og motsatt. Jeg blir veldig nysgjerrig når noen biskoper løftes opp og fram, mens andre svært betydningsfulle biskoper ikke engang havner på listen. Jeg undrer meg også over at personer som har vært borte fra medienes søkelys i mangfoldige år, plutselig dukker opp igjen. Det er for eksempel overraskende at biskop emeritus Andreas Aarflot inkluderes blant de hundre, mens atskillig mer profilerte aktører i nyere tid, biskopene Gunnar Stålsett og Tor Berger Jørgensen, ikke er med i det hele tatt. Hvorfor er Jeffrey Huseby, lederen for Norges eldste misjonsorganisasjon ikke med? Og hva med Knut Refsdal, lederen for Norges Kristne Råd? Hva med andre sentrale livssynsaktører? Jeg synes for eksempel det er interessant at flere muslimske ledee listes opp, mens Abid Raja, en av initiativtakerne til nasjonalt og internasjonalt parlamentarikernettverk for trosfrihet, utelates. At Kong Harald plasseres høyt på listen, får nok både mine og andres lamper til å lyse rødt. Ikke minst ut fra et trosfrihetsperspektiv. Har kongen virkelig en såpass sentral betydning, og bør han ha det? Hvis så er tilfelle, burde en ikke da forvente en ny debatt om kongehusets rolle? At enkelte politikere har fått en plass på denne listen er mer naturlig, men ikke helt uproblematisk. Spørsmålet er hvilken rolle de faktisk spiller og om de – som politikere - blander seg inn i trossamfunnenes indre liv.

Om vil skal tro denne undersøkelsen, bærer den norske livsynsvirkeligheten et tydelig elitepreg. Grasrota er fraværende. Den stadig dominerende Norske Kirke er etter alt å dømme ingen folkekirke, men en byråkratisk, topptung bastion. Topplederne dominerer. Her er ingen tegn på et myndig lekfolk. Bedehus- og lekmannsbevegelsen, som fra starten av nettopp var en vital folkebevegelse, sakker også akterut. Organisasjons-Norge og grasrota har liten innflytelse, skal vi tro Vårt Lands maktanalytikere. Jeg er ikke sikker på om de har helt rett i det. Alt avhenger i alle fall av hvordan innflytelse måles.

Ikke overraskende gis den profilerte Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk en plass på listen. Men desto mer oppsiktsvekkende er det at ingen Vårt Land-ansatte er med. Skyldes dette overdreven beskjedenhet på egne vegne, eller skyldes dette at en hovedaktørene på Den fjerde statsmakts kristelige fløy ikke evner å bedrive selvevaluering av egen innflytelse på livsynsfronten? Tror Vårt Land virkelig at avisen ikke har noen agendasettende funksjon i livssynsdebatten? Det tror jeg! Og jeg vet ut fra uttalelser i avisens egne spalter at Vårt Land selv har ambisjoner om å spille en vesentlig rolle. Men det hører kanskje fremtiden til?

Vårt Lander en god avis. Jeg ser frem til å lese den hver morgen. Men Vårt Land har i likhet med andre aviser et forbedringspotensiale. La meg nevne ett konkret eksempel på journalistikk som ergret meg: Jeg var ikke imponert over Bjørn Eidsvåg-debatten i Vårt Land-regi på Litteraturhuset. Her bevilges Eidsvåg (én av topp ti på maktkartet!) gratisreklame og promotering verdt tusenvis av kroner. Han blir fremstilt som om han var en av landets ledende eksperter på teologi og kristendom. Hele debatten føres på hans premisser, og debattlederen fremstår nærmest som artistens mikrofonstativ. Det ujevnt sammensatte panelet logrer også med halen, med biskop Halvor Nordhaug som hederlig unntak. Ateist Bjørn Stærk på ytterste flanke viser, oppsiktsvekkende nok, tegn på kunnskap om og respekt for kristen tro, men slipper ikke til. Dette er ikke god journalistikk, men dårlig underholdning.

Alt er ikke mørkt. Det finnes mange eksempler på god livssynsjournalistikk i Norge, også utført av Vårt Land. Det er likevel mye å gå på og mye å ta tak i. Nepotisme, kameraderi, skjulte nettverk, idolisering og narsissisme forekommer ikke bare i storsamfunnet, men også innenfor kristenheten. Det er også mye ubalanse. Vi som har fulgt livsynsjournalistikken i noen år, vet at kunnskapsløsheten i mange «sekulære» pressemiljøer er stor og at fordommene er mange. Hvem husker ikke mediedekningen ved utnevnelsen av nåværende Oslobiskop? Sammenligner man journalistikken han ble utsatt for med den forgjengeren opplevde, finner en klare eksempler på ubalansert og tendensiøs journalistikk. Den ene ble idolisert, den andre demonisert. Andre eksempler kunne vært nevnt.

«Den kristelige dagspresse» med Vårt Land i spissen bør ta mål av seg å være rollemodell i livssynsjournalistikken. Kunnskap, balanse og etterrettelighet er viktig, ikke bare i forhold til kirkejournalistikk, men også i forhold til saker som berører andre livssyn. Det samme gjelder oppgaven med å avdekke og utfordre makt. Vi venter spent på fortsettelsen. Lykke til!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt