KrF har velgerpotensial blant liberale kristne

Tiden nærmer seg for at KrF må ta stilling til hvilket regjeringsalternativ man går inn for i 2017. Her vil det være stort sprik internt i hva man mener er best, ettersom partiet ­basert på et livssyn har større intern spredning i politisk tenkning enn noe ­annet parti i Norge.

For fire år siden var det viktig å ­bidra til at landet fikk et alternativ til den ­regjeringen som da hadde sittet i åtte år. Det førte Frp inn i regjering for første gang. KrF har fått gjennomslag for mange ­saker i samarbeidet, men de store forskjellene har også kommet frem, ikke minst på grunn av Frps vedvarende retorikk i innvandringspolitikken.

Ikke mulig. Frp er tydelige på at de ikke vil støtte en borgerlig regjering som de ikke selv sitter i. For både Høyre og Frp er det selvsagt heller ikke mulig å gå til valg på noen annen regjering enn den de nå sitter i, eventuelt med utvidelse etter valget med Venstre og KrF. Det gjør at alternativet som mange i KrF ønsker seg med H/V/KrF i regjering, ikke er et realistisk alternativ.

Som det eneste partiet som klart har definert seg som et sentrumsparti, der samarbeid både til høyre og venstre kan tenkes, må da KrF vurdere hvilke ­andre alternativ som er realistiske i dagens ­situasjon. Det eneste som da trer frem, er en regjering bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og KrF.

Skepsis. Skepsisen mot Ap har vært stor i KrF av historiske grunner. Ap hadde sin base i tunge fagforeningsmiljøer som var skeptiske til kristne miljøer, og partiet var vant med å regjere alene og vise makt­arroganse overfor andre. Dette har endret seg betydelig i senere år. Partiet har fått erfaring med å regjere i koalisjon, og i takt med endringer i arbeiderkulturer har skepsisen mot kristne grunnverdier blitt mindre. Ap har også nå en leder med et erklært kristent livssyn.

Både Arbeiderpartiet og særlig Senterpartiet har ønske om å støtte opp om Den norske kirke. Når denne fra årsskiftet blir helt fri fra staten, men fortsatt blir avhengig av offentlig finansiering, vil det være svært viktig med en regjering og et stortingsflertall i neste periode som ­ønsker å bidra til en livskraftig folkekirke. Målet bør være et folkekirkeløft i neste stortingsperiode.

Da KrF hadde sin blomstringstid på slutten av 90-tallet med oppslutning opp mot 15 prosent, var dette etter en periode der partiet hadde støttet regjeringen Brundtland og åpnet opp for mer liberale tanker enn det som hadde vært vanlig før. Når KrF nå ligger nær sperregrensen og gallupenes underlagsmaterialer viser at mange velgere nå går fra KrF til Ap, er det åpenbart at potensialet for økt oppslutning om KrF ligger i at partiet orienterer seg mot et samarbeid med Ap.

Tydelig. Disse resonnementene ­fører alle frem til at i dagens situasjon bør KrF gå til valg neste år på å etablere en regje­ring bestående av Ap/Sp/KrF. Dette­ vil gi et tydelig og klart alternativ til den ­sittende regjering, og det er stor ­mulighet for at dette også vil kunne bli en flertallsregjering. Tyngdepunktet i norsk p­olitikk og kultur har over lang tid ligget litt til venstre for midten, og det betyr at en slik konstellasjon også vil kunne bli stabil over lengre tid.

Noen av de mest konservative kristne i KrF vil nok ha sterk motstand mot en slik konstellasjon. Potensialet for økt oppslutning om partiet ligger likevel i dag blant liberale kristne som nå stemmer på partier til venstre for KrF. Partiet kan på ny få en økning til gamle høyder og samtidig bidra til at folkekirken i fremtiden får et løft, noe som vil få betydning for generasjoner fremover.

Jeg ønsker KrF lykke til i den prosessen partiet nå går inn i.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.10.2016