Stans velferdsprofitørene

Velferdsstaten er bygget på solidaritet, en for alle - alle for en. Dessverre er velferdsstaten under angrep. Spekulanter stikke sine sugerør ned i vår felles kasse og slik greier de å bygge seg opp enorme formuer, verdier som var ment brukt til felles goder.

Sykehjemsdrift, eldreomsorg, barnevern, renhold i offentlige institusjoner, barnehager, utdanning, flyktningemottak har fått sine kommersielle aktører, det vil si at disse drives med mål om å skape profitt for eierne - ikke med mål om å gi best mulig tjenester til brukerne og befolkningen, det må vi ikke glemme.

Så er det enkelte som sier at dette er svartmaling, de kommersielle aktørene gjør samme jobb som det offentlige både billigere og med høyere kvalitet.

Aller først, også det offentlige har et forbedringspotensiale. Men da må ikke det føres en politikk som enten sultefôrer kommuneøkonomien eller som pålegger kommunene reformer og oppgaver som svekker mulighetene til å gi gode tjenestetilbud til sine innbyggere. Folk vil ha best mulige velferdstjenester for seg og sine. Når den offentlige velferden ikke dekker nødvendige behov, vil de som har økonomi til det, se seg om etter private løsninger. På det viset svekkes tjenestetilbudet ytterligere for de som er avhengig av offentlig velferd.

Dernest, vi bør gjennom ulike avisoppslag etter hvert være kjent med at privatisering ikke nødvendigvis medfører verken bedre kvalitet eller billigere drift. De ansatte i slike bedrifter opplever gjerne lavere lønninger og dårligere pensjonsavtaler. I tillegg har uskikken med bruk av kontraktører blitt økende problem, det vil si at i stedet for faste ansettelser, må de som utfører arbeidsoppgavene opptre som selvstendige aktører som oppdragsgiver leier inn. Kontraktører har verken oppsigelsesvern, rett til feriepenger, sykelønn fra oppdragsgiver eller er underlagt arbeidsmiljøloven.

Faste stillinger med ansatte som har den nødvendige kompetanse, sikrer en trygg og god omsorg. Ved bruk av private aktører opplever både tjenestebrukere og pårørende at gjennomtrekket av ansatte øker, noe som er svært uheldig i omsorgssektoren. Lav kompetanse gir lavere lønninger og billigere drift, men kvaliteten senkes.

Markedsliberalismen har blitt overklassens ledende ideologi, ikke bare i Norge, men i store deler av verden. Når omsorg, utdanning, oppvekst, pleietrengende og flyktninger blir gjort om til en vare hvor pris og profitt er viktigere enn kvalitet, rammer dette store deler av befolkningen. Vi har sett opprør mot denne tankegangen, ikke bare i England, men også i en rekke andre land i Europa.

Vi må ta tilbake tjenestene som har blitt privatisert og trenger et forbud mot profitt i velferdssektoren.