Velferdsstatens framtid

Det dominerende temaet i den offentlige debatten i Europa i 2015 var flyktningekrisen og masseinnvandringen til Europa.Som følge av at innvandringen, nå i 2016, har blitt sterkt redusert, har intensiteten i ordskiftet blitt noe roligere. Men en del prognoser peker likevel i retning av at tilstrømmingpresset mot Europa, og også Norge, kan bli betydelig større i åra framover. Spørsmålet er hva slags effekter og konsekvenser dette vil ha for det norske samfunnet. Dette innlegget har fokus på ett aspekt av dette, nemlig den grunnleggende forutsetningen for våre velferdsordninger.

Et karakteristisk trekk ved norsk kultur er at vi har stor sosial kapital. Med dette begrepet menes de ressursene som ligger i at mennesker på fritt grunnlag samarbeider med hverandre. Et lands sosiale kapital blir vanligvis målt ved graden av generell tillit. Det blir ofte gjort ved at representative utvalg av befolkningen tar stilling til påstanden "en kan ha tillit til de fleste". I en undersøkelse som inkluderte denne påstanden og som omfattet 86 land, kommer Norge, Danmark, Sverige og Finland på de fire øverste plassene. Omtrent 60 prosent av befolkningen i disse landene var enig i den ovenfor nevnte påstanden. Til sammenlikning kan det nevnes at den tilsvarende prosenten for Brasil, Filipinene og Tyrkia er på ca 10. De skandinaviske landene har altså svært stor sosial kapital.

Stor sosial kapital, dvs høyt tillitsnivå, i et land er "lønnsomt", lønnsomt fordi det letter kommunikasjonen mellom innbyggerne og innbyggernes forhold til myndighetene. Alternativet til tillitsfull kommunikasjon er ofte formelle avtaler, papirer, kontrakter, kontroll, politi og byråkrati. Tillit er et smøremiddel for sosiale relasjoner, og et fundament og drivkraft for politisk og økonomisk styring av et land eller landområde.

Forskning viser at en persons tillitsnivå er forholdsvis stabilt hele livet og at dette i stor grad er "arvelig". Eric Uslaner har studert tillitsnivået blant forskjellige subnasjonaliteter i USA, og har funnet følgende: Innvandrere fra land med høy grad av generell tillit fortsetter å være tillitsfulle også etter at de har etablert seg i det nye landet, og deres etterkommere fortsetter å være tillitsfulle i flere generasjoner. Emigranter i USA fra de nordiske landene og deres etterkommere er de mest tillitsfulle av alle innvandrergrupper, og som nevnt ovenfor, er det nettopp disse landene som kommer best ut når det gjelder generell tillit. De minst tillitsfulle og deres etterkommere i USA kommer fra afrikanske land, som ligger helt nederst blant alle land på tillitsskalaen. Andreas Bergh og Christian Bjørnskov har gjennom sin forskning kommet til liknende konklusjoner.

En viktig årsak til det høye tillitsnivået i Skandinavia er av historisk karakter. Sammenliknet med de fleste andre land i verden har det vært lite krig og ufred her, og de sosiale og økonomiske motsetningene har vært av beskjeden karakter. Sammenliknet med andre land har de skandinaviske landene også vært svært homogene kulturelt sett, og det har trukket i samme retning.

Det høye tillitsnivået i Skandinavia har ikke bare historiske årsaker. Disse landenes velferds- og sosialpolitikk bidrar også til dette. I Skandinavia omfatter velferdsytelsene en større del av befolkningen enn i andre land. Ikke bare de som har dårlig råd får sosiale ytelser og trygd, men alle, også de som strengt tatt kunne klart seg uten. Den rike og den fattige får eksempelvis det samme i barnetrygd, og folketrygden omfatter alle som bor i landet, rike og fattige, og ikke bare norske statsborgere. Dette blir kalt "universelle ytelser". Motsatsen er "behovsprøvde ytelser".

I land der universelle ytelser er vanlige blir de rike hardere skattlagt enn de fattige, uten at de førstnevnte føler seg satt utenfor. De aksepterer det, for også de får noe igjen. Fordi universelle ordninger er basert på rutiner som sikrer likebehandling, gir de grunnlag for realistiske oppfatninger om at alle har like muligheter. Universelle ordninger fremmer samfunnsmessig solidaritet, tillitsfulle relasjoner og likhet mellom innbyggerne. Dette er igjen forutsetninger for en effektiv trygde- og velferdspolitikk, for uten en høy grad av generell samfunnsmessig tillit vil velferdssystemer bli lite effektive. I samfunn der det sosiale og politiske miljøet er preget av mistro og mistillit vil det både blant folk flest og politikerne være svak motivasjon for og liten vilje til å etablere universialistiske velferds- og trygdeordninger. Slik sett er det god grunn til å frykte at den forholdsvis store innvandringen til Norge fra ikke-vestlige land med svak generell tillit vil svekke grunnlaget for den norske velferdsstaten.

Men et lands utvikling blir ikke bestemt av uunngåelige skjebner. Den blir styrt gjennom politiske, økonomiske og sosiale prosesser og vedtak. Utfordringen for politikerne og alle oss andre må være å vektlegge og styrke de gode norske verdiene som avspegler seg i begrepene "sosial kapital" og "likhet". Men det er dessverre grunn til å frykte at den store innvandringen til landet vil gjøre at det blir vanskeligere enn det har vært til nå.