Mytene om hijabens opprinnelse

Det heter at «Med lov skal landet bygges», men på den ytre høyresiden er man ikke spesielt opptatt av et av de grunnleggende prinsippene i moderne liberale­ og demokratiske rettsstater, nemlig at lov og rett også skal beskytte utsatte minoriteter mot diskriminering og overgrep.

Bryne-frisøren og den mange­årige aktivisten i SIAN (Stopp ­Islamiseringen av Norge), Merete Hodne, ble nylig dømt til en bot på kroner 15.000 av Jæren tingrett for overtredelser av Straffelovens paragraf 186 (b) som forbyr private næringsdrivende å diskriminere kunder på bakgrunn av sistnevntes religion eller livssyn. Bakgrunnen er at Hodne har nektet å klippe en ung muslimsk kvinne fordi hun bar ­hijab. Hodne­ og hennes advokat har anket dommen, og skal over ­telefon være tilbudt assistanse av ulike selverklærte ‘eksperter’ på hijabens opprinnelse.

SIAN og religionsfriheten. Disse «ekspertene» har utvilsomt merket seg en kommentar til dommen hvor det påpekes at loven slik den er formulert, ­synes å gi rom for å nekte en kunde ytelser dersom diskrimineringen er begrunnet i kundens eventuelle politiske, og ikke religiøse overbevisning. Nå er det imidlertid på det rene at man i SIAN-kretser ikke anser islam som en tro og et livssyn, og at muslimer ikke har grunnleggende krav på beskyttelse under religionsfriheten, slik dette er nedfelt både i internasjonal og norsk lov og rett.

For i SIAN-kretser har man lenge hevdet at islam ganske ­enkelt er en «politisk ideologi», og ikke en tro- og et livssyn. Dette er et syn som på ingen måte finner støtte blant internasjonale eksperter på religionsfrihet og menneskerettigheter. Interessant nok hevder SIAN i sine vedtekter paragraf 3 at organisasjonens virksomhet er forankret i FNs Menneskerettighetserklæring av 1948.

I FNs Menneskerettighets­erklæring heter det i artikkel 18 at «enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet» og det understrekes også at denne retten inkluderer retten til å gi uttrykk for sin religion eller tro – «offentlig og privat.» SIANs selvmotsigelser her taler sitt tydelige språk. Hodne har i forløpet av saken hevdet at hun ikke har noen problemer med verken islam eller muslimer, bare med islamisme, og at hun nektet å klippe Bayan fordi hun anser hijaben som et uttrykk for islamisme som en «totalitær ideologi.»

I sin fulle rett. Jæren tingrett har imidlertid i sin dom korrekt lagt til grunn at Hodnes langvarige aktivisme – blant annet i tilknytning til SIAN - indikerer at det er islam og muslimer, og ikke utelukkende islamisme og ­islamister hun har et problem med. Retten aksepterer også at Bayan er i sin fulle rett til å betrakte den hijaben hun bærer som et uttrykk for sin religiøse tro som muslim, snarere enn som uttrykk for en eventuell tilslutning til islamisme som politisk ideologi.

Vi kan med andre ord være ganske sikre på at strategien til Hodne og hennes forsvarer i den kommende ankesaken med bruk av ulike selverklærte «eksperter» på hijabens opprinnelse vil være å forsøke å overbevise en høyere rettsinstans om at hijaben er et politisk symbol som representerer islamisme, snarere enn et religiøst uttrykk. Det er derfor verdt å kaste et nærmere blikk på hva den seriøse internasjonale­ forskningslitteraturen faktisk sier om hijabens opprinnelse.

Hijabens opprinnelse. For det første er det da verdt å merke seg at de muslimske kvinnene som ­begrunner sine valg om å dekke seg til med hijab, står på nokså solid islamtekstlig grunn når de gjør dette. I Koranen ­brukes ­hijab som et generisk begrep knyttet til kvinners segregering eller tildekking, men det fremgår en oppfordring om tildekking i ­offentligheten, eksempelvis i sure 24:30-31.

For det andre er det et vel­dokumentert historisk faktum at muslimske kvinner i ulike ­deler av Europa har dekket til ulike deler av kroppen lenge før fremveksten av den moderne­ ­politiske ideologien som vi er blitt vant til å karakterisere som islamisme, som vi kan tidfeste til 1928.

For det tredje, fremgår det av arbeidene til Margot Badran om egyptisk feminismes historie (Feminists, Islam and Nation:­ Gender and the Making of 
­Modern Egypt, 1995) at den første som i realiteten introduserte den moderne hijaben i Egypt, var den egyptiske feministen Huda Sha’rawi (1879-1979), som i 1925 til offentlig og stor skandale­ i Egypt kastet sitt heldekkende ansiktsslør (niqab) offentlig.

Ifølge Fadwa El Guindi i Veil: Modesty, Privacy and Resistance­ (1999) oppstod den såkalte­ ­al-ziyy al-Islami blant unge kvinnelige islamske feminister på egyptiske høyskoler på 1970-tallet. Dette er en variant av den moderne hijaben som på ingen måte er den samme som de løsthengende og motepregede hijabene som unge norske muslimske kvinner i dag bruker.

Det som imidlertid utvilsomt er tilfelle, er at islamistisk­e ­aktivister historisk sett har spilt en sentral rolle i dens popularitet og utbredelse internasjonalt. Dette fremgår blant annet av ­Leila Ahmeds A Quiet Revolution: The Veil’s Resurgence, from the Middle East to America (2011). Det gjør imidlertid ikke hijaben til «islamismens politiske uniform.».

Emma Tarlo og Annelies Moors Islamic Fashion and Anti-Fashion (2013) dokumenterer i likhet med mye annen forsknings­litteratur på hijabbruk blant 
unge muslimske kvinner at ­hijaben for lengst er blitt innlemmet i en kommersiell motepreget milliardindustri globalt sett, der man finner en stor og økende grad av variabilitet i ­modeller, design og tekstiler som etterspørres.

Identitetspolitikk. Vi lever i identitetspolitikkens tidsalder. Men det er en vrangforestilling å tro at identitetspolitikk er noe «de», men ikke «vi», har. Den moderne hijaben er på alle måter blitt et identitetspolitisk symbol for så vel ytre høyre­aktivister som islamister – som alle paradoksalt nok har det til felles at de er intenst opptatte av å regulere og å kontrollere hvordan kvinner kler seg og ter seg.

Mye samfunnsforskning ­indikerer at det blir mer, og ikke mindre, muslimsk identitets­politikk i europeiske samfunn hvor muslimer opplever et intolerant og diskriminerende samfunnsklima (se blant annet Philip Connor). Det burde gi noen og enhver et og annet å tenke på før neste runddans i symbolpolitikkens verden.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3.10.2016