Skal vi ha hver vår trosbekjennelse, Bjørn Eidsvåg?

All ære til Bjørn Eidsvåg som fortjenstfullt har dratt i gang en betimelig refleksjon om hvem Jesus var – og er. Jesusfortellingen­ er mer aktuell enn på lenge. Mange har sett teaterstykket Etterlyst: Jesus og hørt Eidsvåg bli intervjuet om stykket på TV.

• Følg debatten om Johannes Morkens tekst Eidsvåg og Jesus

På Litteraturhuset 26. september ble Eidsvågs friske synspunkter utdypet: Synden i klassisk betydning er avviklet og forsoningslæren forkastet. Forestillingen om helvete oppfattes som en absurditet. Oppstandelse og himmelfart fremstilles karikert, og håpet om et evig liv problematiseres. Den treenige Gud er redusert til en «kraft» i tråd med tidens mantra.

Det polemiseres mot en foreldet og undertrykkende kristendomspraksis som knapt nok finnes lenger. Og mye av den klassiske teologi som Eidsvåg har lært på teologistudiet, beskrives som «tøys og tull».

Vekkerklokke. Som vekkerklokke er slike innspill godt egnet. Det får oss alle til å reflektere over hva det er vi egentlig driver på med i sam- tiden – ikke minst i kirken. Kirkens tro demonteres­ ikke med angrep utenfra, dette klarer vi internt. Som Benny­ Andersen­ sier det: «Hva hjelper det med skuddsikker vest – når skuddet kommer fra vårt eget hjerte».

Den lavmælte ateisten Bjørn Stærk var kanskje den mest spennende­ i panelet­ på Litteraturhuset. Han betrakter­ kristendommens syn på lidelse­ og synd som svært fruktbare begreper som den ateistiske sekulære­ humanisme har problemer med å erstatte­ med gode alternativer. Han spør meget relevant om vi er i ferd med å redusere Jesus til en mild moralfilosof som helbreder og ber folk være snille mot hverandre.

Krutt. Det siste er det ingen uenighet om. Men vi er ikke i nærheten av evangelienes Jesus med dette bildet. – Evangeliene er rent krutt, sier ateisten. Er det noe verdifullt i kristendommens kjerne vi har sluttet å etterlyse, ja, nærmest har avlyst?

G.K. Chesterton sa mye klokt, blant annet dette: Menneskene kan deles i to grupper: De som er dogmatiske og vet det – og de som ikke vet det. Eidsvåg hører til sistnevnte kategori.

Å stryke samtiden medhårs med tidsriktig virkelighetstolkning selger godt og høster applaus. Men jeg savner friksjon og selvkritikk.

• Les Eyvind Skeie som mener at tåken fikk legge seg over Jesus-debatten

Kulturelle klær. Alle tidsepoker har sine kulturelle klær, uten at vi merker at vi har dem på. Dette kan representere blindsoner hvor vi feilaktig fristes til å tro at vi har fasiten. Etter 2.000 år med «absurde forestillinger om Jesus som Guds lam som bærer vår synd», er vi nå blitt voksne nok til å fatte at dette var midlertidige (vrang)forestillinger som la unødige byrder på oss, ifølge Eidsvåg. Det er kjærligheten og nåden som trumfer alt.

Jeg har respekt for Eidsvågs overbevisning, men er den ikke noe preget overmot (hybris) og manglende­ ydmykhet­? Og det undrer meg at ikke Eidsvåg selv registrerer hvor dogmatisk han egentlig er. Med utsagnet «Fjern bekjennelsesskriftene» avsluttet Eidsvåg muntert på Litteraturhuset. Alle kan ha sin egen trosbekjennelse. Våre nye erkjennelser er såkalt «erfaringsbaserte».

• Les Tor Matin Synnes sitt innlegg «Avlyst: Jesus Kristus»

Ensomt. Men erfaringer som sådan er uinteressante – det er tolkningen av disse som er viktig. Erfaringer tolkes ved hjelp av utvalg og redigering. Samme­ hendelse oppleves og tolkes ulikt avhengig av ståsted og de kulturelle briller du velger å ha på deg.

Hvis hver mann og kvinne skal ha sin egen subjektive, erfaringsbaserte­ trosbekjennelse, så sitter vi der på hvert vårt nes med våre individuelle troslys. Det kan fort bli ensomt. Fellesskap­ oppleves i overgivelsen til noe større enn min egen nesetipp, til en åpenbaring slik den er gitt oss gjennom Skriften, Bekjennelsen og Tradisjonen.

Det er å håpe at denne høstens Jesus-interesse revitaliserer en bærekraftig og frimodig tro på den oppstandne­ Kristus som døde og stod opp for våre synder. Til syvende og sist handler dette­ om tillit.

Tillit. Personlig fester jeg mer tillit til Trosbekjennelsen som ble utmeislet på Kirkemøtet i Nikea (år 325), og som har vist bærekraft i årtusener, enn til en eventuell ny trosbekjennelse slik den blir presentert gjennom Bjørn Eidsvågs forestilling på Det Norske Teatret.

• Les også Hans Aage Gravaas: Hvem heier vi på?

Først publisert i Vårt Land 30.09.2016