Stopp den sekulære fundamentalismen!

Debatten om religionens plass i det nye flerkulturelle Norge fortsetter. I en artikkel i VG 19.September mener Bård Vegar Solhjell og Ketil Raknes fra SV at løsningen er at religion forvises til privatsfæren og får «en tilbaketrukket rolle i samfunnet». Forslagene viser at deikke forstår hva tros- og livssynsfrihet som grunnleggende menneskerettighet innebærer og hva religion faktisk betyr for folk.  Deres prinsipper for religion i det nye Norge truer tros- og livssynsfriheten.

De sentrale SV-erne er bekymret for islams mørkemenn. Den bekymringen deler mange. Løsningen er likevel ikke å presse religionen ut i samfunnets periferi, slik de foreslår.

«Vi mennesker kan tro på det vi vil, men det skal ikke prege samfunnets verdier og avgjørelser», skriver SV-erne. Dette er i praksis både naivt og et helt umulig prosjekt. Forfatterne er selv sterkt preget av sitt sekulære og humanistiske livssyn og sin skepsis til religion.Ved å fremme sekularisme som overordnet ideologi, løfter de frem sitt eget livssyn på bekostning av andres.Jeg synes å høre ekkoet av «betong-sosialismen» fra jernteppetiden når jeg leser deres omtale av religion. Tro utenfor gudshusenes og hjemmets vegger er tydeligvis å betrakte som hår i den sosialistiske suppe (Parantes bemerket: Solhjell er SVs representant i Stortingets nyopprettede parlamentarikergruppe som arbeider for trosfrihet!),

Solhjell og Raknes har rett i at trosfrihet forutsetter at staten skal være upartisk i forhold til alle livssyn, både religiøse og ikke-religiøse, og ikke gi privilegier til en spesiell religion eller et livssyn. Det er imidlertid en utbredt misforståelse at tros- og livssynsfrihet innebærer at staten har rett til å forby synlige tegn på religiøs utøvelse og praksis i det offentlige rom, gjøre religion til kun en privat sak eller aktivt prøve å skape et sekulært samfunn.Dette vil være et alvorlig brudd på trosfriheten og hindre utviklingen av et velfungerende, pluralistisk samfunn.

Som forfatterne selv påpeker, går vi alle en mer religiøs framtid i møte, enten vi ønsker det eller ikke.Pew Research Center anslår at andelen av verdens befolkning som er ikke-troende går klart ned i tiden framover. Derfor må vi lære oss å leve harmonisk sammen, til tross for ulik livssynspraksis. Dette innebærer også at vi må tåle religiøse symboler og klesdrakter i det offentlige rom, så lenge dette ikke truer offentlig sikkerhet, helse og orden eller krenker andres rettigheter, slik menneskerettighetserklæringer og andre internasjonale avtaler vi har bundet oss til krever.

Spørsmålet om niqab i skolen er et høyaktuelt tema. Skal niqab forbys i skolen, må dette ikke være et påskudd for å bekjempe religion i det offentlige rom, i dette tilfellet islam, det må i så fall ha sin begrunnelse i at vi bør kunne identifisere dem vi skal forholde oss til.

Tros- og livssynsfrihet gjør nettoppreligiøs pluralisme og mangfold mulig, og gjør det mulig for ulike religiøse grupper å leve fredelig sammen i gjensidig respekt. Det er derfor nåværende spesialrapportør til FN om tros- og livssynsfrihet, Heiner Bielefeldt, kaller trosfrihet et ikke-harmonisk fredsprosjekt.V

i kan ikke godta at debatten om hvordan vi skal forholde oss til terror og ekstremistiske religiøse krefter fører til et anti-religiøst samfunn der trosfriheten begrenses og religionen presses ut av det offentlige rom.

Å bekjempe eller begrense religionens plass i det offentlige rom bør ikke være et politisk mål, men å ta til motmæle mot ideologier som krenker andres trosfrihet. Islamsk ekstremisme er et eksempel på dette. Sekulær fundamentalisme er et annet eksempel.