Norsk historierevisjonisme

Viser til følgende artikkel i Vårt Land om norske krigsfilmer og TV-serier.

Generelt: Nå, så mange år (!) etter 2.verdenskrigs slutt, så ser man ennå at norske filmer og TV-serier om krigen mer ligner amerikanskproduserte krigs-epos fra 50-tallet hvor skuespillere som John Wayne og Richard Burton spilte heltene i kampen mot mørket og det onde. At filmene var i svart-hvitt var jo helt på sin plass.

Vi blir faktisk ennå (!) vitne til norskproduserte filmer og TV-serier som er laget over samme lest som ovennevnte amerikanske  50-tallsfilmer, og det er da man spør seg om hva som egentlig er agendaen. Det er allerede skrevet en rekke bøker om tiden før, under og etter krigen som absolutt burde fungere nyanserende og klargjørende, om enn det er ubehagelig lesning for noen. F.eks. så påpekes det igjen og igjen at regjeringen Nygaardsvold på 30-tallet var helt udugelig og preget av handlingslammelse. "Det brukne geværs politikk" innebar en katastrofal nedbygning av forsvaret. Arbeiderpartiet, med Nygaardsvolds og Kohts benektning, fortrengning og irrasjonelle patetiske ønsketenkning i spissen, representerte en skammelig defaitisme, til tross for at varselklokkene for lengst hadde ringt i hele Europa.

Da skipet Altmark ble angrepet av engelske tropper i norske farvann var Kohts offentlige uttalelse: "det var fint lite å gjøre overfor en slik militær overmakt som den engelske". M.a.o. ga Koht her samtidig melding om at Norge var både forsvarsløse og at landet intet ville gjøre ved en invasjon av noen fremmede stormakter. Om Halvdan Koht og regjeringen i det minste hadde endret holdning og så endelig uttrykt en tydelig vilje og ønske til å forsvare nøytraliteten fra d.d., ville man samtidig sendt en klar melding til alle (!) fremmede makter. Men han gjorde akkurat det motsatte; dette gjorde sannsynligvis Hitler mer trygg på at Norge ikke ville yte særlig motstand mot et tysk angrep. Det gjaldt for Hitler å være først ute: Det er kanskje ennå tonet noe ned, men det var sent på 30-tallet en rådende mening at England kunne komme til å invadere Norge for å forsvare sine interesser; hvilket f.eks. også NS og Quisling fant det beleilig å advare mot. Som Tor Bomann-Larsen skriver i sin bok, så var det ikke Tyskland som var fienden man fryktet mest på 30-tallet, men Sovjet, kommunismen og revolusjon. Derfor, så skrev f.eks. kronprins Olav et brev til prinsen av Wales i 1935 hvor han mente England burde samarbeide med Tyskland og Adolf Hitler for å få fred i Europa. "det eneste som kunne hjelpe for å rydde litt opp, ville være et nært forhold mellom England og Tyskland".

Videre: Den norske motstandskampen ble f.eks. innledningsvis ca de første to årene initiert og foretatt av forskjellige norske grupper; de var ikke organisert fra det som var igjen av norske myndigheter i England, slik det blir gitt inntrykk av ennå. Det hele ble først etter lengre tid organisert derfra.

Et annet eksempel: Jeg har naturlig nok ennå ikke sett den nye filmen "Kongens nei" som også tar for seg politiske og militære hendelser. Mannen som spiller oberst Eriksen, Erik Hivju, er i hvert fall helt klar i VG:

"Den norske naiviteten i forkant av 2. verdenskrig var enorm. Vi trodde vi var nøytrale, og tok ikke det urolige Europa på alvor. Etter krigen ble det lagt lokk på diskusjonen i det etablerte politiske miljø. Det var motstandsbevegelsen som ble dyrket som helter, ikke menn som oberst Birger Eriksen."

Jeg minner om følgende hva gjelder oberst Eriksen og Oscarsborg: Oberst Eriksen har altså i ettertid blitt hyllet som en helt. Men han var for det første svært kritisk til Nygaardsvoldsregjeringens ytterst svake forsvarspolitikk under hele 30-tallet, og var mildt sagt lavt ansett hos regjeringen.

Oberst Eriksens gjentatte krav om forbedringer og modernisering ble alltid blankt avslått. Før krigen rettet han kritikk mot regjeringen Nygaardsvold som unnlot å ruste opp forsvaret generelt som spesielt. Da nøytralitetsvernet fikk en ny form i 1939 ble ikke materiellet og kommandantens kommandoplass på Håøya adekvat fikset. Heller ikke ble noen kommunikasjonslinjer mellom forsvarsledelsen og Oscarsborg holdt ved like, slik Eriksen lenge hadde forlangt. Og dette siste poenget med manglende muligheter for kommunikasjon med Oscarsborg ble paradoksalt nok en av de unnskyldninger (!) som Nygaardsvoldsregjeringen benyttet i "oppgjøret" etter krigen.

Oberst Eriksens stående ordre var bestemt å IKKE skyte før klar tillatelse var gitt fra regjeringen og forsvarsledelsen. Eriksen hadde uansett kun stående ufravikelig ordre om å ikke å skyte noe annet enn varselskudd.

Han var m.a.o. helt overlatt til seg selv. Men med de erfaringer han over lang tid hadde med regjeringen Nygaardsvold, så var det patrioten og forsvarsmannen Birger Eriksen som skar igjennom all politisk feighet, svakhet og inkompetanse. Hans regelrette ordrebrudd mot Norges høyeste instanser førte til at det gikk som det gikk. Og det var da hans kjente ord ble ytret: "Enten blir jeg stilt for krigsrett, eller så blir jeg krigshelt."

Under den militære undersøkelseskommisjonen fra 1946 ble han utsatt for et regelrett karakterdrap av kommisjonens leder Erik Solem. Etter krigen ble ikke oberst Birger Eriksen umiddelbart sett på som noen krigshelt i Forsvarets øyne da freden kom; da han døde i 1958 nærmere 83 år gammel, skal det ha vært som en svært skuffet og desillusjonert mann.

Historikeren og forfatteren Aage G. Sivertsen skriver om Birger Eriksen i boken ”9. april 1940 – et historisk bedrag”.

"Han fikk en urettmessig behandling etter krigen. Den staute obersten ble regelrett mobbet. Han ble riktignok senere dekorert med krigskorset med sverd, den høyeste militære utmerkelse man kan få. Foruten dette var det liten ære å hente".

Etter hvert som årene gikk ble krigshistorien systematisk og grundig avstemt Arbeiderpartiets agenda. Den reelle historien om egne disposisjoner og oberst Eriksen ble fortiet eller omskrevet. Men Birger Eriksen ble både blant politikere, de militære og menigmann senere så like vel den store krigshelten i det tilpassede krigseposet som ble dyrket. Det kom en byste på plass i Badeparken i Drøbak i 1975 av Birger Eriksen, men den måtte finansieres med private midler. Først i 1977 fikk han plass i æreslunden på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.

Det finnes som nevnt en rekke faghistoriske bøker som også tar for seg mange andre sider (!) av norsk politikk forut for krigen av hvordan norske politikere og militære handlet før under og etter krigen. Dette her nevnte med oberst Eriksen var bare ett eksempel. Men disse kildene blir så og si aldri benyttet når det blir laget norske filmer og TV-serier om Norge og krigen.

Umiddelbart etter krigen, så var det altså helt vesentlig for Arbeiderpartiet å opprette definisjonsmakt og kontroll på narrativene: Her gjaldt det å etablere en fortelling om ”krigen”. Kompetente vitner ble behørig sensurert, truet og mobbet. Det var vesentlig å ta makten og beholde den med alle tilgjengelige midler. Hvilket fikk alvorlige konsekvenser for flere.

Skal man lære noe av historien, så forutsetter det faktisk at man i det minste er redelig og ærlig og ikke preges av en politisk agenda. At man ennå, 71 år etter krigen (!), langt på vei ensidig dyrker alle helte-eposene og de glamorøse svart/hvitt-fortellingene er intet annet enn absurd; det er tåpelig og en løgn om den historien man foregir seg å skulle presentere. Ikke minst er det et svik både mot de sim deltok den gangen, oss selv og fremtidens generasjoner. Videre er det grunn til å spørre seg hvorfor dette skjer også i vår tid. Finnes det ennå politiske krefter som ikke vil ha sannheten på bordet? Man kan jo spørre, fordi det å gå inn i dette temaet her viser seg faktisk fremdeles å ha en pris.