Vi husker den somaliske ensomkommende gutten fra Vikersund som nylig fikk gjenforening med 10 søsken samt mor og far. Vi leser nå om en mann i Mandal som har fått hit kona og 7 barn, men som har ei kone til i Somalia og hennes 2 barn han gjerne skulle ha hatt nordover. I allefall barna. De er jo mere verdt med hensyn til tilskudd og sånn.
Med det øknde antall av ensomkommende barn og enslige flyktninger som har kommet er det duket for nok av mnnesker som skal passe butikken når nordmenn eldes, og multikulturen igjen sklir over i monokultur om noen årtier. Bordsett fra at dette neppe blir en relativt fredelig form, da klaner og etnisiteter og div. sjattering av hovedreligionen nok vil holde temperaturen oppe.
Jeg ser på den nåværende praksis som kulturelt selvmord. Se til Sverige.
HRS:
Somalieren Adil A. Omar har fått opphold som flyktning. Foreløpig har Omar hentet kone og syv barn på familiegjenforening. Men han er ikke fornøyd. Nå vil han også ha barna til kone nummer 2 til Norge. Det kan han nok få til. Da snakker vi ikke lenger bare om gjenforening, men vi snakker om familiesplitting. For hva har gjenværende kone og barn å si i sakens anledning?