Hva er virkelig?

Mennesket er klodens ubestridte toppredator. Vår evne til å forstå omgivelsene og bruke kunnskap har gjort oss så suverene at det har oppstått en ny geologsk tidsalder. Vi setter spor etter oss overalt.

Slik dyr vandrer mellom områder for å beite, flyttet vi når jorda ble for skrinn. Så lærte vi, og hentet ressurser utenfra for å kunne bli.  I vår tid bruker vi opp ressurser raskere enn kloden klarer å produsere, og vi produserer avfall raskere enn kloden klarer å omsette. Men vi har ingen planet å flytte til. Vi er ikke så kloke som vi trodde.

Vi er bare dyr

Mennesket har oppfattet seg som unike fordi vi kunne tenke, hadde husdyr og brukte verktøy. Vi var herrer i skaperverket! Dyr hadde «bare» instinkter, og planter var knapt liv.  I dag vet vi at slik kunnskap er gal. Ørsmå maur gjeter lus, mange arter bruker verktøy, aper kan læres til å telle langt raskere enn mennesker og noen trær kan kommunisere, lytte og respondere (ved kjemiske signaler). Religioner og ideologier formidler ulik tro, mens  naturvitenskapen formidler hva som er sannsynlig: Vi er dyr som ofte tar feil, og som langt ifra forstår alt vi trenger å vite for å ta kloke beslutninger.

Sannsynligvis vet få dyr i en flokk at de løper utfor et stup før det er for sent. De følger bare på. – Det er først når man står utenfor flokken og vurderer den, at man ser hva som vil skje.  Vi må lære oss å erkjenne våre svakheter og aldri stole for mye på en leder, en kultur eller en ideologi. Vi må ta ansvar hvis flokken vi er i, er på vei mot et stup.

Flokkmentalitet

Ironisk nok er flokkmentalitet særlig tydelig blant mennesker som har så stor tro på mennesket at de benekter at vi er dyr. Slike flokker kan gå gjennom livet i blind tro på sitt eget virkelighetsbilde slik det formidles av en religiøs bok, og ikke vitenskapen. Paleogeologi, mikrobiologi og evolusjon er det særlig aktive religiøse som fornekter. I USA er «bibeltro»evangeliske protestanter særlig overbevist om sin egen, subjektive virkelighet.

Fremmedfrykt og rasisme kan også knyttes til miljøbetinget flokkmentalitet. Noen biter på propaganda og aksepterer autoritære ledere lettere enn andre. Noen har hatt en vanskelig oppvekst. Man griper fatt i de syndebukkene og fiendene som presenteres uten å reflektere så nøye over det. "Der «politisk ukorrekthet» er tillatt, er det fristende å påpeke at forfektere av fremmedfryktpartier ikke synes å være spesielt rasjonelle. FrP har velgere med lav udannelse, svært mange trygdede. Velgermassen har lavest IQ i følge NRK.  Utenlandsk forskning viser tilsvarende. Flokkmentalitet er ofte farlig irrasjonell, og verdt å unngå.

Fordreie virkeligheten

Fornektelse av klimavitenskap kan ikke knyttes til "sunn skepsis". Tvert imot. Forholdet til klimavitenskap forteller mer om hvem vi er enn hvor kunnskapsrike vi er (*). Samtidig er det verdt å huske på at klimaskepsis først og fremst er noe vi finner blant fremmedfrykt-partier, og konservative og religiøse (1 2 3). En tydelig sammenheng mellom forholdet til klimavitenskap og grad av tro på frie markedskrefter, tyder også på at markedsliberalisme i ekstrem form har mer til felles med religion enn logikk.

Erkjennelse av menneskeskapte klimaendringer som forskningsinstitusjonene forfekter, innebærer en samtidig erkjennelse av at hverken individet, frie markedskrefter eller politikken vi har hatt, har fungert langsiktig nok med tanke på miljøutfordringer. For noen krever det altfor stor omstillingsevne å akseptere dette. Mennesket reagerer da ved å ikke forholde seg til de nye faktaene, eller lytte subjektivt til det man vil høre. Man overbeviser seg selv om at vitenskapen er så usikker at man har grunn til å tvile. Og gjør man det, er man troendes til hva som helst (Kulturell bias og kognitiv dissonans).

Fasiten

Mye er usikkert, noe kan være feil og mye er relativt. Man kan tro, føle og mene, men det nærmeste man kommer sikker forståelse av virkelighet og usikkerhet, er vitenskapelige artikler publisert i fagfellevurderte tidsskrifter som er anerkjent for å publisere forskning av høy kvalitet. Men de færreste forstår språket i slike artikler, som ofte forteller om sannsynligheten for en bestemt virkelighet innenfor gitte forutsetninger og innenfor et svært snevert emne. Spesialister, som leser mange artikler og fagfellevurderte sammendrag innenfor emnet, har mulighet til å danne seg et objektivt helhetsbilde, men bare andre spesialister eller forskergrupper innenfor samme fagfelt har kompetanse til å vurdere om en forsker uttaler seg subjektivt eller feil.

Det nærmeste man kommer objektiv virkelighet formidles av forskningsinstitusjoner, som representerer flere spesialister, og som kan uttale seg på vegne av alle. Guruene vi bør lytte til for å få en forståelse av virkeligheten rundt oss, er instituttenes ledere og forskningsformidlere!