Heia Norge!

Denne lille jenta sto og heiet langs sporet ­under stafetten da verdenscupen ble arrangert på Lillehammer sist vinter.

Hun ble neppe skuffet. I konkurranse med de beste nasjonene i verden klarte de norske landslagene å vinne tredobbelt. Det var hele 12 nordmenn på pallen.

Her skal jeg ikke diskutere om en slik dominans er bra for sporten. Spørsmålet denne gangen er: Hvilke verdier var det den lille jenta heiet på?

Var det de verdiene som Idrettsforbundet pynter seg med i offisielle sammenhenger: Idrettsglede, fellesskap, helse og ærlighet?

Kan helse være en grunnverdi når 42 av 61 norske medaljer i langrenn siden 1992 er vunnet av løpere som er definert som syke av astma?

Kan ærlighet være en grunnverdi når Skiforbundet i hele denne perioden har nektet for at de pusher astmamedisin på friske utøvere – noe ledelsen nå har innrømmet?

To pluss to. Jeg er redd den lille jenta lærer at sporten er en kynisk verden, der det å vinne trumfer alt.

Hvis hun deltar i et barneskirenn, er det ikke usannsynlig at flere av barna bruker astmamedisin. Noen av dem fordi de har astma. Andre fordi ambisiøse foreldre kan ha fått med seg Skiforbundets formulering om at astmamedisin kan virke forebyggende for friske folk.

De fleste klarer å legge sammen to pluss to:

Heltene tar astmamedisin. De ser friske ut. De vinner. Altså gir medisinen en fordel i sporet.

Snarvei. Den norske pushingen av astmamedisin gjelder ikke bare vinteridrett. I artikkelen «En nasjon med pusteproblemer» skrev jeg her i Vårt Land om at Olympiatoppen i 2008 innkalte alle de norske deltakere som skulle til OL i Beijing til luftveisscreening. 37 prosent av de som møtte fikk testresultater som ga dem tillatelse til å bruke midler som sto på dopinglisten. Det vil i praksis si alle som drev med utholdenhetsidretter.

Svømmeren Anne-Mari Gulbrandsen var en av dem som fikk påvist astma. Selv sa hun at hun ikke visste at hun var syk, men at dette ga henne mulighet til å bruke medisin.

Sjukjemperen Ida Marcussen nektet å ta testen, selv om hun fikk flere purringer. Hennes trener Lucas Udelhoven uttalte til Fædrelandsvennen:

«Hvis du er så god at du er i verdenstoppen, da er du ikke syk. Er dette en snarvei for å oppnå visse målsettinger?»

Grenser. Å sprenge grenser ligger i toppidrettens natur. Hvorfor kan man ikke da tøye de medisinske grensene?

Det er helt riktig at testing av fysiske grenser og mentale grenser er en del av det å utforske sitt talent.

Men dette er noe helt annet enn å krysse etiske grenser og underminere hele konkurransens fundament: At man ikke skal jukse.

Sett med internasjonale briller er det liten forskjell på det som nå avsløres i norsk idrett og det vi med stor moralsk patos fordømmer når det foregår i andre land.

Når det tidligere i år ble ­avslørt at russerne i stor skala har brukt hjertemedisinen Meldonium, som ikke kom på dopinglista før ved nyttår, så forsvarte russerne seg med at medisinen ikke hadde­ noen effekt dersom man ikke hadde hjerteproblemer, samt at den kunne virke forebyggende.

Virker det kjent?

Hva vi tenker. Samtidig med at Skiforbundets medisinmisbruk igjen ble avkledd i forrige uke, gikk rettssaken mot friidretts-treneren Frank Evertsen. Han er tiltalt for å ha forfalsket sin legelisens og for å ha oppbevart dopingmidler hjemme.

Evertsen har vært tilknyttet Olympiatoppen og han har vært trener for topputøvere som ­Marius Bakken, Sindre Buraas og Karoline Bjerkeli Grøvdal.

Jeg påstår på ingen måte at disse­ utøverne har dopet seg. Men jeg vet hva vi tenker når utenlandske utøvere har brukt kjente dopingleger som italienske Michele Ferrari, spanske Eufemiano Fuentes og amerikanske Victor Conte.

Sminke. Jeg stoler ikke på at Skiforbundet ønsker å rydde opp i sin praksis. Når de henter hjelp fra PR-byråer som forsøker å bagatellisere fakta og sminke omdømmet, så har de ikke forstått hva som er kjernen: De har operert på tvers av vedtatte verdier.

Mye må gjøres, men punkt en er dette: Ledelsen må fjernes.