Tempen brenner

Juli i år var den varmeste måneden registrert på jordkloden noensinne, ifølge den amerikanske statlige romfartsorganisasjonen NASA. Eller i alle fall siden man begynte med slike målinger i 1880.

De foregående månedene har også satt varmerekorder, og ifølge NASA kan man med 99 prosent sikkerhet fastslå allerede nå at 2016 blir det varmeste året registrert i samme tidsperiode. Omtrent alt som fins av varmerekorder, er satt de siste ti årene.

Global oppvarming med tørke, smeltende isbreer, og mye ekstremvær, er rett og slett en katastrofe. Det er litt merkelig å se hvordan en kommende katastrofe meldes i norske medier, og hvordan våre politikere tar tak i dette. Eller rettere sagt: lar være å ta tak i det. Det er et utilgivelig gap mellom hva vi vet og hva vi gjør.

Varmerekorder har de siste årene blitt meldt i norske medier, og illustrert med bilder av badende barn, på en måte som ikke akkurat vekker den bekymringen det burde. Det er på en måte forståelig. Vi er ikke bortskjemt med godt og varmt vær her i landet, og i så måte er litt varme oss vel unt, tenker vi.

Andre steder i verden er varmen dødelig. I Midtøsten har vi hatt dødelige hetebølger, og temperaturer opp mot 50 grader mot slutten av juli.

Problemet er at vi står overfor store klimaendringer som vil påvirke livet på planeten i enorm grad. Vi ser katastrofen nærme seg, men er uvillige til å ta grep fordi det kan bli ubehagelig på kort sikt. Dette er rett og slett bare trist.

Og det at vi i et av verdens mest utviklede land fortsatt har politiske ledere som benekter klimaendringer er også bare trist. Man kan ikke gjøre noe med et problem med mindre man anerkjenner det, og også anerkjenner vår egen rolle i å ha skapt det.

Menneskelig aktivitet er utvilsomt en viktig faktor – om ikke den viktigste faktoren – i de globale klimaendringene. Det er skremmende, men gir samtidig også håp: Det at vi har bidratt til å skape problemet, er en god grunn til også å bidra til å redusere skadene.

Paris-avtalen gir håp, men disse håpene må følges opp med praktisk lokal og nasjonal politikk. Dette har vi forsøkt å gjøre i Oslo, ved å ta avtalen på alvor og følge opp med ansvarlig politikk.

Globalt spiller ikke utslippene fra en by som Oslo noen rolle. Greier vi å nå de ambisiøse klimamålene vi har satt oss for de kommende årene, vil det knapt merkes på verdens totalutslipp. Men det merkes på så mange andre måter likevel.

Vår ambisjon om å fjerne bilene fra Oslo sentrum har fått massiv oppmerksomhet ute i verden. Den eneste måten vi kan få utslippene ned på, er å få mer transport over på sykkel, gange og kollektiv. I Oslo legges det nå mer til rette for dette. Det har fått internasjonal oppmerksomhet, og gjelder ikke bare lokalt, men også i aller høyeste grad globalt.

I Oslo har vi også satt oss som mål å få på plass et lokalt klimaregnskap. Oslo er en av Europas raskest voksende byer, noe som innebærer at politikken vi velger fremover, vil fortsette å få svært mye oppmerksomhet.

Veksten gir spennende muligheter, og greier vi å ta hånd om veksten og samtidig redusere utslippene, kan vi vise oss som det foregangslandet vi i alle fall i festtalene liker å presentere oss som.

Innlegget stod i klassekampen 22. august 2016