Kvinnefrigjøring den nye ånd

Den norske kvinnekampen står i gjeld til pionerene fra slutten av 1800-tallet, blant dem Aasta Hansteen (1824–1908). Kvinnerettsforkjemperne var opptatt av teologi.

Det var ikke så rart, ettersom den kulturen de ønsket å endre var tuftet på en teologisk ekteskapsinstitusjon basert på Bibelens skapelsesberetning. Kvinne­kampen var en kamp om teologiske premisser, og Hansteen forkynte kvinnens frigjøring ved hjelp av teologiske argumenter.

Da Katti Anker Møller på ­begynnelsen av 1900-tallet ble en pådriver for en ny politisk­ ­regulering av morsrolle og barne­produksjon, var hun Aasta­ Hansteens «åndelige datter».

Hvordan vennskapet oppsto, ble skildret av Møller selv i et håndskrevet notat, og er gjengitt i boken Vi lager barn. Den ­religiøse motivasjonen for det nye kvinnesaksarbeidet er sjelden mer eksplisitt enn her. For Møller var det å bli kjent med Hansteen en religiøs erfaring.

Før de traff hverandre hadde Katti Anker Møller antakelig hørt mange rykter om Aasta Hansteens originale fremferd. Hansteen var ikke kjent for et vennlig vesen, snarere tvert imot. Selv kalte hun seg en furie: «Furier er også kvinner.»

Men Møllers beskrivelse av Hansteen var annerledes. Hun forteller at hun forsto det raseriet som lå bak Hansteens merkelige manerer. I motsetning til de som karikerte Hansteens fremtoning tenkte hun «at dette menneske saa langt fra var abnorm eller overdrevet». Det forekom henne «netop som det naturligste udtryk». Aasta Hansteen var så blid og god som solen selv, fortalte Møller siden.

Etter deres første korte møte i stemmerettsklubben i Kristiania, kanskje på begynnelsen av 1890-årene, lengtet Møller etter å bli nærmere kjent med Hansteen. Til sist tok hun mot til seg og gikk på besøk.

Hun trasket gjennom gatene i strøket der Hansteen bodde, mot Søgaden 70 i Pipervika, midt blant spisestedene for sjømenn. Det hele var nokså tarvelig, syntes hun. Til gatebildet hørte antakelig også fattige og prostituerte.

Hun gikk opp trappen til Hansteens leilighet, og det slo henne, overklassefruen fra Thorsø, at den var langt skrøpe­ligere enn hun hadde forestilt seg. «Og daa forsto jeg, jeg stod på hellig grund», skrev hun siden.

Hun tenkte at det var slik, som Hansteen, at alle egentlig ønsket å leve. Det var bare det at alle andre, i motsetning til Hansteen, ikke hadde hatt nok tro til å lytte til Guds formaninger.

Ansikt til ansikt med Hansteen erfarte Møller at det bare var en ting som virkelig gjaldt, og det var å leve som de hellige: «Jeg var grebet av den dybeste ærefrygt, jeg følte jeg stod overfor sand­heder og fik en sikker fornemmelse af at ett er fornødent [nødvendig] og det er det hellige vi, som vi her kan begynde hernede.»

For Katti Anker Møller var Aasta Hansteen en av de hellige i Guds rike, og dermed også et forbilde. De som ville være Jesu disipler og følge hans ord på ­alvor, måtte leve akkurat slik som Hansteen, tenkte hun.

I den første ­ordentlige samtalen mellom Hansteen og Møller snakket de om kvinnesaken som en bevegelse hvor ånden seiret over ­legemet. Kvinnefrigjøringen var derfor uforenelig med det kjødelige ekteskapet hvor kvinnens kropp skulle tjene mannen.

«Grundpillaren for Ægteskabet svinder hvor kvinderne begynder at tale om personlig utvikling», noterte Møller etter samtalen.

Konklusjonen hennes var at hvis kvinnefrigjøringens logikk ble ført til endes, ville ekteskapet avskaffes, «noe som også burde skje». Imidlertid var ikke kallet til oppbrudd for alle, foreløpig var det nødvendig å beholde ekte­skapet. «Men for flere og flere­ gaar det op at det er lettere at ikke være gift.»

Senere reflekterte Møller mer over temaet. Det var Jesus selv som hadde sagt at mannen og kvinnen hadde lik adgang til himmelens herlighet, skrev hun i et notat om sølibatet. Hvis det da stemte at kvinnen, likesom mannen, hadde rett til å ofre den største oppmerksomhet på sin personlighets utvikling og på det åndelige kall, så ville det naturlige livet med barnefødsler bli stilt i skyggen og få en sekundær betydning.

Møller var ganske sikkert inspirert av Hansteen da hun trakk de endelige konsekvensene av dette synet. Var man først gjennomsyret av den nye ånden og ville overgi seg til det åndelige kall, forklarte hun, da var det riktig å rive seg løs fra ekteskapets bånd, eller helst aldri å gifte seg.

Å gjennomføre dette ville riktig nok føre til menneske­hetens opphør. Men fra et religiøst ståsted var ikke «menneske­hetens opphør» noen katastrofe. Tvert imot var det målet med historien, slik hun selv konkluderte. Det ville jo i så fall skje fordi ­ånden hadde seiret, og «da er ogsaa Guds rige kommet.»

I årene rundt 1900, da ektemannen Kai Møller var stortingsrepresentant for Venstre, tok Katti Anker Møller ofte imot Aasta­ Hansteen i sitt hjem i hoved­staden. Det var i denne­ perioden Møller startet sin ­løpebane innenfor den borgerlige kvinnebevegelsen.

Trebarnsmoren Møller ble forkjemper for en ny status for morsrollen i industrisamfunnet. Etter hvert realiserte hun sine religiøse idealer gjennom å fremme sosialpolitiske tiltak og mødres rettigheter på veien mot den moderne velferdsstaten.

Underveis i sitt virke ble Møller imidlertid radikalisert i sosialistisk retning, og den religiøse motivasjonen ble tonet ned. Forståelsesmodellene var ikke lenger bibelske, men ­sosialøkonomiske. Der det å lage barn tidligere hadde vært avl for Guds rike, ble det nå produksjon for samfunnet. Morsarbeidet var et yrke som trengte statens støtte og som måtte verdsettes på linje med annet arbeid.

Hennes visjon ble det hun kalte «moderskapets frivillighet», og dermed avkriminalisering av abort. Bare ved å få til dette kunne kvinnesaken frigjøre kvinnen og revolusjonere samfunnet, mente hun.

Grunnlaget for all frihet var nemlig råderetten over egen kropp og det som var i den. Mens de tidlige kvinnesakskvinnene hadde kjempet for stemmerett og like rettigheter i ekteskapet, var det dette, mente Møller, som var den egentlige kvinnesak.

Denne bakgrunnen for den norske abortdebatten er ikke særlig kjent, men like fullt interessant om man skal forstå hvordan religion og politikk virket sammen i en viktig periode som la premisser for vår egen tid.

Dette er et bearbeidet utdrag av et kapittel i Eivor Andersen ­Oftestads bok Vi lager barn.