Verdidebatt

Hverandres ståsted

I Norge står den religiøse dialogkulturen sterkt og har en lang tradisjon. Som den største aktøren har Den norske kirke hatt dialog med en rekke andre religiøse og trosmessige aktører.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I tillegg til internasjonale initiativ holder de i gang samtaler med det mosaiske trossamfunn (DMT), Islamsk Råd Norge (IRN), Buddhistforbundet, Human-Etisk Forbund, og ikke minst en fellestrialog med DMT og IRN under navnet Abrahams barn. Alle disse er også medlemmer av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), som er et multilateralt samarbeidsforum mellom de 14 største tros- og livssynssamfunnene i Norge.

I engelskspråklig dialoglitteratur deler man gjerne samtalene opp i tre nivåer for de kristne kirkene. Først den økumeniske dialogen mellom ulike kristne trossamfunn. Dernest har man den trosmessige dialogen mellom de abrahamittiske religionene. Det handler i stor grad om å anerkjenne det felles grunnlaget til jøder, kristne og muslimer. Til sist har man den brede religiøse dialogen mellom ulike tradisjoner.

I Norge har vi en enda videre og bredere definisjon, for med «tros og livssyns»-delen hos STL omfavner man også de ikke-religiøse tradisjonene, som Human-Etisk Forbund. Dette er så vidt meg bekjent ganske unikt.

Muslimene deltar jo i denne brede samtalen, men også i direkte dialog med de to andre abrahamittiske religionene og med begge gjennom trialogen. Det er imidlertid den interne samtalen, som de kristne kaller for økumenisk dialog, jeg vil fokusere på her.

Begrepet kommer fra gresk, oikoumene, som betyr noe slikt som «hele den bebodde verden». Dette er et begrep som dekker både arbeid for økt forståelse og samarbeid mellom forskjellige kristne kirker, og det teologiske studiet av forholdet mellom kirkene. Vi trenger noe slikt blant muslimer også.

I sommer har flere muslimske synspunkt blitt løftet fram, som i debatten mellom Islamnet og et mangfold andre muslimske stemmer. Kritikk av ulike standpunkter muslimer i mellom er ikke noe nytt, men kommer sjelden tydelig frem i offentligheten.

Det er viktig at det gjør det, ikke minst fordi det tilbakeviser et gjengs syn i en del anti-muslimske grupper: At muslimer er en ensartet gruppe hvor alle mener det samme. Muslimer har alltid vært uenige, selv om man som minoriteter flest kanskje har brukt litt for mye krefter på å ha en samlet front utad. Jeg tror tida er inne for å våge mer.

I Norge er de muslimske trossamfunnene splittet langs noen hovedakser. Det handler om trosretninger innad i islam og om ulike grupperinger, men kanskje vel så viktig handler det om hvilket land og språk man har bakgrunn fra. Muslimer ber gjerne sammen på tvers av disse skillene, men vil ofte holde seg til de med samme språklige bakgrunn når det gjelder medlemskap i trossamfunn.

Det handler om felles erfaringer, men vel så mye om at man har et språk man forstår hverandre på. Derfor har vi «tyrkiske moskeer» og «pakistanske moskeer» i Norge.

Dette har i alle fall vært situasjonen så langt. Nå ser vi noen endringer. Noen få moskeer holder større eller mindre deler av prekenene på norsk, men vi ser at nye organisasjoner og sammenslutninger dannes utenfor moskeene også – gjerne på tvers av etniske skillelinjer, og til en viss grad også på tvers av trosmessige skillelinjer. Det er en spennende utvikling.

Vi ser også mer kritikk av ulike trosretninger, grupper og ideer. Jeg tror det er positivt, og håper at det beveger seg i en mer konstruktiv retning. Akkurat som i interreligiøse dialoger må man ha en felles forståelse av både hva som er del av samtalen, og hva som ikke er det.

En «dialog» hvor man slår hverandre i hodet med koransitater eller trekker frem ulike tradisjoner for hardnakket å bevise at ens egen forståelse er «den rette», er like skadelig for den samtalen en religion fører med seg selv, som for samtalene mellom ulike religioner eller med ikke-religiøse.

Alle som har diskutert med noen som bare er ute etter å si at du tar feil, vet at det raskt blir meningsløst. En økt forståelse for hverandres ståsted, er en nødvendig forutsetning for å kunne nærme oss hverandre. De interne muslimske debattene har i så måte begynt å bevege seg i riktig retning.

Innlegget ble publisert i Klassekampen 18. august 2016
 

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt