Verdidebatt

BDS er ikke anti-semittisme

Jeg tar sterk avstand fra ethvert forsøk på å delegitimere selve staten Israel og tar naturligvis også sterk avstand fra enhver antisemittisme. På denne bakgrunnen fastholder jeg at BDS (boikott, deinvestering, sanksjon) ikke er antisemittisme

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den evangelisk-lutherske kirke i Amerika (ELCA), en av verdens største lutherske kirker, vedtok på sitt Kirkemøte sist helg press mot Israel for å oppheve okkupasjonen. Med 82 prosent oppslutning vedtok Kirkemøtet å:

«oppfordre denne kirkens medlemmer, menigheter, synoder, virksomheter og ledende biskop til å utøve press mot kongressrepresentanter, senatorer og Obama-administrasjonen for nødvendige tiltak for å sikre at Israel må – for å fortsette å motta amerikansk økonomisk og militær hjelp – følge internasjonalt anerkjente menneskerettighetsstandarder…, stanse bygging og utvidelse av bosetninger i Øst-Jerusalem og på Vestbredden, avslutte sin okkupasjon av palestinsk territorium, og muliggjøre en selvstendig palestinsk stat.»

USAs økonomiske og militære støtte til Israel er betydelig. Å be om et opphør av denne støtten er ikke en sanksjon, men en tilbaketrekning av en særlig gunstig ordning som israelske myndigheter i det minste vil oppleve som en sanksjon.

Videre – med over 90 prosent oppslutning – vedtok Kirkemøtet å utvikle en menneskerettighetsprofil for sine investeringer og sikre at disse investeringene reflekterer ELCAs Midtøstenstrategi.

Disse vedtakene kommer i tillegg til vedtak til en rekke kirker – blant dem lutherske, metodistiske, anglikanske, baptistiske, refomerte og unierte – om å arbeide for at frihandelsavtaler som EU, EFTA og USA har med Israel ikke omfatter varer med opprinnelse i de ulovlige bosettingene. Dette presset har delvis lykkes: EU og norske myndigheter er tydelige på at samhandling med Israel kun omfatter det internasjonalt anerkjente Israel. USA har utallige ganger understreket at bosettingene i okkupert Palestina strider mot internasjonal rett.

Disse tiltakene omtales i media ofte som BDS (boikott, deinvestering, sanksjon). BDS-bevegelsen oppsto blant palestinske organisasjoner i 2005, og samme år utgav det palestinske senteret Sabeel heftet A Call for Morally Responsible Investments, og Kirkens Verdensråds Sentralkomite ba sine medlemskirker om å arbeide for økonomiske investeringer som skaper rettferdig fred. Noen kirker og kirkelige organisasjoner bruker ikke aktivt begrepet BDS, men fremmer økonomiske virkemidler mot okkupasjonsvirksomhet for å fremme et opphør av det verdenssamfunnet uttrykkelig omtaler som en folkerettsstridig situasjon.

I Kairos-dokumentet, skrevet av palestinske kirkeledere i 2009, er det en støtte til BDS som en middel til å «avslutte den israelske okkupasjonen» (pkt 7.1). Mange av kritikerne av dette dokumentet – som generelt understreker tro, håp og kjærlighet i møte med konflikten mellom Israel og Palestina – mener at BDS er et uttrykk for anti-semittisme. Anti-semittisme er et reelt problem som alle mennesker av god vilje må arbeide mot. Å knytte BDS til anti-semittisme er å gjøre den viktige kampen mot anti-semittisme en bjørnetjeneste.

BDS-bevegelsen er bred, og jeg vil ikke benekte at det finnes personer med anti-semittiske holdninger i BDS-bevegelsen. Den brede BDS-bevegelsen arbeider for akademisk, kulturell og økonomisk boikott av Israel, altså ikke av jøder som sådan. Andre avgrenser seg til økonomisk samhandling og støtte til Israel, som vi ser at vedtaket fra ELCA er et uttrykk for. Enda spissere sanksjoner er knyttet til all okkupasjons- og bosettingsrelatert virksomhet, uavhengig av hvor virksomheten har sitt hovedkontor. Denne posisjonen har mange større kirker.

Derfor kan ethvert selskap fra et hvilket som helst land som bidrar til å opprettholde okkupasjonen og tjener penger på den oppleve at kirker og andre aktører vil presse selskapet – eller selge seg ut.

Ved å drive økonomisk virksomhet i konfliktområder eller okkuperte områder risikerer man å bli medskyldig i krenkelser av menneskerettigheter og internasjonal humanitærrett. Å være medeier i slik folkerettsstridig virksomhet innebærer et medansvar, som understreket av organer innenfor Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), som i 2011 spesifiserte sine retningslinjer for flernasjonale selskaper.

BDS-bevegelsen vil legge press på Israel for å avslutte okkupasjonen, altså av de 22 prosentene som det internasjonale samfunnet utallige ganger har presisert skal utgjøre den palestinske staten. Ingen andre virkemidler har til nå hjulpet, og nå er også tostatsløsningen lenger unna enn på to tiår.

Israel er ikke alene om å stå bak menneskerettighetsovergrep. Israel skiller seg imidlertid fra sine nabostater ved at staten er okkupant, samtidig som den ønsker å framstille seg som et demokrati og som del av en vestlig sivilisasjonssfære. Vi er mange Israel-venner som er fortvilet over utviklingen i Israel og som støtter smal eller bred BDS som middel til en avvikling av okkupasjonen og likeverdighet for alle innbyggerne. Slike grep er også nøkkelen til fred med nabostatene, og vil gi staten Israel og dens borgere framgang, sikkerhet og respekt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt