Verdidebatt

Jeg vokste opp i et parallellsamfunn

Å gå på den smale sti var som å være i et glassbur der alle utenfor beskuet meg.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg vokste opp i et parallellt samfunn i en menighet som gjennom de siste tiår har meldt seg selv inn i og ut av norsk pinsebevegelse. Verden – slik jeg oppfattet den som liten – var vidt forskjellig fra den verden som faktisk lå fremfor meg, og menigheten jeg vokste opp i, anså vi selv som en av de mest ekstreme i Norge.

Alle mennesker tror på noe, og alt vi tror påvirker. Tro kan derfor ses som et maktmiddel – ettersom troen kan være en skapende, destruerende og forvandlende kraft. Hva skjer dersom en gruppe i samfunnet tror på noe som oppfattes uhørt for omverdenen? En konflikt oppstår.

Jeg trodde at jeg hadde en kraft i meg som var større enn noe annet i hele verden. Tungetalen var et tegn på at jeg hadde Den hellige ånd boende i meg – en dyna­misk kraft som kunne gjøre meg i stand til å utføre selv større mirakler enn det Jesus gjorde. Jeg trodde jeg var som et lys i en mørk verden, som var full av demonisk aktivitet og ondskap. Dersom jeg gikk «Guds vei» og holdt meg borte fra synd, så var jeg sikret åndelig overlegenhet i krigen mot Satans demoner.

Ikke som dem. På barneskolen løp alle barna rundt meg i skolegården i friminuttet. Jeg visste jeg ikke var som dem, eller kunne være som dem. For jeg var utvalgt av Gud til å slåss i Guds hær. At Gud hadde valgt meg kjentes bittert de gangene jeg turte å tenke på det – for Gud kjente alle mine tanker, og jeg visste bitterheten mot Gud i denne settingen var en synd, så jeg dvelte ikke ved den bitre følelsen.

Jeg stilte spørsmålene minst én gang: Hvorfor er vi så annerledes? Hvorfor kan vi ikke være som dem? Svaret var at vi var Guds utvalgte folk. At det var bare sånn det var. Vi var utvalgt og merket av Gud.

Jeg følte meg tvunget og truet­ til å tro, og tvunget til å bære Guds merke. For jeg visste at konsekvensen ved å ikke tro, var evig pine i helvete, og at jeg ikke fikk komme til himmelen.

Veien til himmelen som jeg vandret på, var alt annet enn fri fra tårer. Jeg gråt fordi jeg følte meg uverdig himmelen. For jeg var så full av synd. Jeg hadde jo løyet, tatt mynter fra lomme­boken til mamma og pappa, fortalt­
hvite løgner, og bannet ved noen anledninger for å forsøke å ikke virke så kristen foran kamerater.

Gråt. Andre gråt også. Foreldre gråt når egne barn gikk «verdens vei», og fikk seg samboere og giftet seg med andre som heller ikke gikk på «Guds vei». Veien til himmelen var en tårenes vei.

Verdens vei skulle vi ikke gå på. Bibelen advarte oss mot at vi ikke skulle gå på den brede fine veien som alle de i verden gikk på. Vi skulle gå på den trange og utfordrende stien som så mange falt i fra. På enden av den smale sti ventet vår pris – evig lykke i himmelen.

For i himmelen var alt perfekt, og vi ville ikke en gang huske våre nære som ikke var gode nok for Gud. De som sto oss nær som havnet i helvete, ville bli slettet fra vår hukommelse. For i himmelen var alt perfekt, og vi skulle mate løver med gress og danse foran Gud i gater av gull.

Elleveåringen som sto der i skolegården, hadde det best når han «gav Gud finger'n». I de få ukene av gangen der elleveåringen – jeg – gav Gud finger'n og bare var meg selv, da hadde jeg det best. Når jeg tok avstand fra Gud, så passet jeg plutselig inn. For jeg kunne være meg selv, uten å være bundet av helvetesfrykten som ellers alltid hang over meg, og som bandt meg fra friheten.

Fremmed. Troen jeg hadde – og visshetsfølelsen jeg noen ganger bar på – gjorde at jeg følte at jeg vokste opp i en verden jeg kjente meg fremmed for. Å gå på den smale sti var som å være i et glassbur der alle utenfor beskuet­ meg.

En samfunnsgruppe som har en tro som resulterer i en konflikt og et skille mellom oss og dem, skaper parallelle samfunn.

I Norge finnes det lovverk for at barn ikke skal utsettes for kjøpspress via reklamer. Det er tilsynelatende fritt frem å utsette barn for en truende og deprimerende religiøs lære.

Det finnes aldersgrenser mot at barn skal se på vold, men at Bibelen truer barn eksistensielt med helvete praktiseres det ikke noe lovverk imot.

Religiøse ledere og andre lager­ ramaskrik og argumenterer med at «vi har jo religionsfrihet i Norge». Sant er det, men når skal ­religionsfriheten også gjelde barna i trossamfunnene?

Skal ikke de både ha en frihet til å velge å tro, samt frihet til å velge å ikke tro?

Å fortelle andre om egen tro, og hvorfor man tror, er noe jeg mener alle mennesker skal ha en rett til å ytre seg om – også til egne barn. Men forskjellen er stor fra å si: «Dette tror jeg på» og å si «dette er sant».

Frihet. En så minimal retorisk endring kan gjøre mye for et barn. Barnet kan føle på friheten av å gjøre valget selv. Og å ikke bli tvunget. Men løser alle problemene seg av noe så lite? Dessverre ikke. Det er mange komplekse situasjoner som krever fortløpende kloke vurderinger, fordi alle sannheter kan være farlige, ettersom påståtte sannheter kan sprenge grenser. Noen grenser er det godt å ha. For vi er alle bare feilbarlige mennesker.

Tror jeg at alle 600 millioner tilhengerne i den pinsekarismatiske bevegelsen lever i et parallellt samfunn? Svaret er at man ikke kan dra et mangfold under én kam. Det finnes tidvis store forskjeller blant verdens pinsekarismatiske menigheter.

Sunt. En menighet kan ha en religiøs lære som oppfattes hinsides for utenforstående, samtidig som familier i den spesifikke menigheten kan moderere budskapet slik at de ikke er «helt utenfor samfunnet».

Likevel er det ingen garanti for at hva som skjer er sunt, og ikke skaper usunne konsekvenser for liten og stor.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.8.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt