Kommentar

Det ondeste onde

Tradisjonelle kristne har greid å omtolke troen i andre spørsmål. Nå er det tid for å riste litt i demonene.

Jeg må fortelle om Edwin, den tøffeste militærpolitibetjenten på Karljohansvern ­orlogstasjon i Horten. To ­meter høy, velartikulert, 
rasjonell, en klippe i troppen vår.

Ingen ting vippet Edwin av pinnen. Bortsett fra William Friedkinds film Exorsisten fra 1973. Vi så den på vaktrommet en høstkveld. Den natten var Edwin et aspeløv. Jeg fikk ikke sove særlig godt selv heller, for Edwin nektet å skru av taklyset. «Jeg tror ett hundre prosent på dette», sa han.

Den har et slags grep på mange av oss, frykten for de mørkeste kreftene. Forestillingen om at det finnes slike personlige, åndelige­ krefter er dypt integrert i vår kristne kultur. Selv husker jeg advarslene mot å leke med spiritisme i tenårene, for eksempel ved å bruke et ouijabrett. Det var ikke tall på alle dem som skulle ha fått livet sitt ødelagt etter slik «lefling» med åndeverdenen.

Det gjorde inntrykk. Noe jeg også kjente et snev av da jeg leste intervjuet med den autoriserte, katolske eksorsisten Lars Messerschmidt i Vårt Land lørdag. Dette vil jeg helst ikke rote borti.

Bibelsyn. Det er nødvendig ­likevel. Ikke minst i noen kristne­ sammenhenger lever misjonærenes øyenvitneskildringer av besettelser og eksorsisme. Få i miljøet protesterer, siden lignende hendelser beskrives i Bibelen. Samtidig er det vanskelig å integrere det tradisjonelle, bibelske verdensbildet i et samfunn som kun aksepterer naturvitenskapens svar.

Den rasjonelle forklaringen, at man på Jesu tid tolket psykisk sykdom som onde ånder, fungerer ikke helt i disse kretsene. Da er man nemlig over i et ­annet bibelsyn, der man ikke bare avviser Bibelens overnaturlige hendelser, men også inndelingen av den åndelige verden med Gud og hans engler på den ene siden, og djevelen med sine demoner på den andre.

Et av resultatene er at vi fortsatt får nye eksempler på usunn praksis i kristne miljøer.

Temaet trekker også Den katolske kirke inn i diskusjonen som har ­pågått i vår og sommer. Katolske bispedømmer er pålagt å ha en ­demonutdriver tilgjengelig. Presten Lars Messerschmidt fortalte ikke bare om sin egen fulltidspraksis, men også om den psykisk syke studenten Anneliese Michel. Hun døde i 1976 etter ti måneder med eksorsisme, utført av to katolske prester. «Hun var besatt», fastslår Messerschmidt.

Mange lesere gjorde antakelig sine tanker da Messerschmidt forklarte årsaken til at hun ­angivelig ble besatt, nemlig at hun hadde blitt bedt av jomfru Maria om å lide for andre menneskers synder. Han forklarer også hva han mener er andre årsaker til besettelse: narkotika og hemningsløs sex, og lefling med «new age».

De mest sårbare. Da jeg leste­ det, ble jeg slått av tanken på hvor ødeleggende det må være å bli definert som besatt av slike uhyggelige krefter. Jeg vet ikke hvordan jeg selv ville reagert på en slik «diagnose».

Dessuten er det påfallende at det er de mest sårbare som blir definert slik. Mennesker med tragisk fortid, mennesker uten forankring, på søk etter bekreftelse og mening, mennesker som er disponert for psykoser og vrangforestillinger.

Og det slår meg hvor avhengig disse «besettelsesdiagnosene» er av et forhåndsdefinert verdensbilde. På samme måte som en harmonisk kristen vil tolke positive ting som Guds velsignelse, vil en kristen ute av balanse kunne ty til den mørke siden når det vanskelige skal tolkes.

Åndsdimensjonen. Hele fenomenet er preget av at de empiriske vitenskapene fortsatt har liten innsikt i menneskesinnet. På samme måte som vi fort tyr til kunst, filosofi og religion når vi skal beskrive et fenomen som kjærlighet, blir fagspråket utilstrekkelig i møte med de mørke sidene av menneskesinnet. Dette lar seg ikke uten videre legge ­under et mikroskop.

Like fullt trenger vi et språk, også for disse sidene av livet. Det er da noen av oss begynner å snakke om ånd. Og i noen tilfeller ånder.

Det betyr ikke at Jesus må ha snakket til personlige demoner da han helbredet de to som levde i huler på andre siden av Genesaretsjøen. Han snakket til et fikentre også – som reagerte ved å visne – uten at fikentreet nødvendigvis hadde en personlighet. Fortellingene om besettelse kan omtolkes uten å kaste vrak på Bibelen som tolkningsnøkkel til tilværelsen.
Den kristne religionen har sin styrke i at den relativt uproblematisk kan ta opp i seg nye perspektiver og ny kunnskap. Kristne har greid det i andre spørsmål når vitenskapen har gitt ny innsikt. Nå er det tid for å riste litt i demonene.

I mellomtiden håper jeg at færrest mulig opplever at Lars Messerscmidt er den eneste løsningen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.8.201G

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar