Vi ser her på fotoet at Lee Eun-ju fra Sør-Korea og Hong Un-jong fra Nord-Korea tok en selfie der de to poserte smilende sammen på en trening. Det er m.a.o. mulig å trosse enøyde politiserte uvaner og møtes som det man faktisk ER, nemlig medmennesker, OL viser akkurat her et av sine bedre ansikt. Ikke det at jeg tror at slike hendelser endrer politiske dinosaurers prioriteringer, men dog så er dette bildet som en liten løvetann som bryter seg gjennom asfalten. Det skaper en viss ettertanke.
På den annen side, så skaper følgende også ettertanke, men dog av en viss annen karakter: Medlemmer av den libanesiske
OL
-delegasjonen
nektet
(!) å ta
samme buss
som israelske utøvere til åpningsseremonien.
[ Andre nekter å håndhilse på den israelske motstanderen ]
før og etter kampen. Her er det visst død og kald metertykk betong som rår og pleies behørig. OL fungerer altså som et utstillingsvindu for flere ting. Det hører jo også med til saken at israelske myndigheter gjorde det unødig vanskelig for enkelte palestinske utøvere vedr. reisen til Rio.
(FOTO: DYLAN MARTINEZ; REUTERS/NTB SCANPIX)