En sann historie om ettervirkningene av ekstrem eksorsisme

I 2011 skrev jeg et innlegg her på Verdidebatt der hovedpersonen ble anonymisert til «Nils». Innlegget fikk over 20 000 visninger på Verdidebatt i løpet av kort tid, men ble av en eller annen grunn slettet uten at jeg fikk varsel eller begrunnelse.

Min lillesøster, Christine, er i dag i utdanningsløp for å bli prest. Hun ønsker å trekke sløret fra ansiktet, og at innlegget republiseres uten anonymisering. Jeg tror hun vil bli min nye favorittprest.

Ettervirkninger av demonutdrivelser - turen til legevakten

Det ble hennes andre gang på vei til legevakta i ambulanse. Min lillesøster Christine er 16 år, hun kaldsvetter, er vettskremt og tror at hun nå kommer til å dø.

Jeg kjenner min lillesøster veldig godt og sitter i passasjersetet ved siden av ambulansesjåføren foran i bilen, og jeg hører ambulansepersonellet bak i bilen som prøver å prate beroligende til Christine.

Christine gråter, puster overfladisk og hurtig. Hun klarer ikke å prate sammenhengene og klarer så vidt å klynke frem at hun har vondt i brystet, ryggen og magen.

Jeg skjønner ikke helt hva som skjer – jeg tenker på diverse symptomer og mulige diagnoser. Jeg tenker at det kanskje er lungen som har kollapset.

Ambulansen stanser og jeg går ut av bilen. Båren blir trillet inn på legevakten mens jeg går ved siden av å holder Christine i hånden. Jeg minner henne på å puste rolig og forteller henne at alt kommer til å gå bra. Christine klarer etter hvert å fortelle om en drøm hun har hatt flere ganger over de siste årene.

I drømmen sitter Christine på bussen. En afrikaner sitter ovenfor henne. Afrikaneren holder i en glassflaske som hun kaster forbannelser oppi. Afrikaneren påkaller magesmerte, vondt i bryst og vondt i rygg for deretter å kaste glassflasken i magen til Christine på bussen. Glassflasken blir kastet så hardt på magen til Christine i drømmen at den knuser.

Flere ganger har Christine hatt denne drømmen og hun har vært så redd når henne har våknet at henne har kastet opp eller barrikadert og gjemt seg i kjellern. Christine er redd nesten hele tiden. Hun er redd når hun går på gaten og hun blir skremt hver gang hun ser en afrikaner.

I øyeblikket syns jeg det var uforståelig hvorfor Christine var redd for afrikanere – så jeg spurte hvorfor. Hun svarte: «det var de som gjorde det». Jeg trengte ikke en gang å tenke ett sekund før jeg skjønte det – så klart er det eksorsisme-ritualene utført av Zambiske eksorsister i Norge. Christine var bare 12 år da hun ble utsatt for eksorsismer sommeren 2007 i regi av Healing Center i Dronningensgate i Oslo.

Det var ikke noe fysisk galt med Christine. Dette var noe psykisk. Legen kalte det ett akutt angstanfall. Christine fortalte videre om smerten hun nesten hele tiden kjente. Hun hadde kuttet seg selv med kniv 9 ganger siden sommeren 2007, og hun har hatt gjentatte tanker om selvmord – hun var bare 16 år.

Legen som behandlet Christine jobbet tilfeldigvis også 50% på et psykiatrisk institutt for ungdom i tillegg til jobben på legevakten, og legen hadde god erfaring med denne typen anfall – men hun blir sjokkert over hva det er Christine har vært i gjennom.

Christine fortalte legen om eksorsisme-ritualene, pusteteknikkene og hvordan de Zambiske pastorene/eksorsistene drev ut djevler fra mennesker. Christine fikk post traumatisk stress syndrom som diagnose – dette på intet annet grunnlag enn eksorsisme-ritualene hun ble utsatt for som 12 åring på det nå nedlagte Healing Centeret i Oslo.

Heldigvis kan jeg tillegge at Christine i dag har det bra etter to års behandling på barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk.

Dette er en sann historie.

Ekstremisme av denne sort burde ikke ha grobunn i ett fritt land som Norge. Det tristeste med dette innlegget er at Christine IKKE er den eneste som lider konsekvensene av den type fanatiske miljøer som skjuler seg rundt i kristen-Norge.

Hvorfor er Norges kristne ledere tause?