SKEI GRANDE, EN TRUSSEL MOT DEMOKRATIET?

For undertegnede er Skei Grandes framvisning av mangel på sjølrefleksjon ingen overraskelse. Men det er få av hennes kolleger som bringer den politiske svadaen til hennes høyder, selv om hun får skarp konkurranse i sin sverting av brede befolkningslag i Storbritannia (UK) og USA fra sin partifelle, Sveinung Rotevatn. Han sier rett ut: ”Det er mogleg at Trump-fansen er frustrerte over økonomien, men dei er også ein gjeng hatefulle, ignorante fascistar.”

De millioner som har gitt uttrykk for motstand mot økt arbeidsledighet, reduserte lønninger og lavere levestandard og økt fremmedhet i sine egne samfunn, blir altså betegnet som fascister. Store deler av den britiske arbeiderklassen, som er ruinert av den styrende middelklassen og dens allierte, finanskapitalen, var, ifølge Skei Grande, med på å stemme UK ut av EU på grunn av feilinformasjon og skremselspropaganda fra populistiske politikere. At Brexit-flertallet kan ha noe med den politikken som Skei Grande og ”hennes” eksperter har ført, har aldri neppe streifet Venstre-lederen. Men Brexit viste noe man kunne forsverge ikke var mulig i den vestlige verden, nemlig et ja til brudd med den rådende politikken.

Det er neppe USA og UK som er hardest rammet av Skei Grandes og elitenes dyrking av den økonomiske liberalismen med sine friheter for kapital, arbeid, varer og tjenester. Disse frihetene har hatt langt alvorligere følger i EU-land som Frankrike, Hellas, Italia, Spania, Portugal med en ungdomsledighet på opptil 50 prosent og en hel generasjon i knestående økonomisk og sosialt. Svaret fra folk i disse landene er også oppslutning om ”populistiske” partier, men med politiske valører som i noen tilfeller skiller dem fra populismen i land som Storbritannia og USA.

Elendigheten i EU og USA er et resultat av den økonomiske liberalismen som Skei Grande med heftighet trykker til sitt omfangsrike bryst. I sin moralisering og mangel på kontakt med økonomiske, sosiale og kulturelle realiteter skjønner ikke Skei Grande at det er hennes politikk som er problemet. Det stadig flere i USA og EU reagerer mot, er løgnene og bedraget som det politiske etablissementet har forsynt opinionen med i årevis, ledsaget av råd fra en ekspertise som i Skei Grandes forestillingsverden er objektiv og renset for ideologi og politiske interesser. At en parti-leder gir uttrykk for slike primitive forestillinger, er ikke oppsiktsvekkende i et land der den intellektuelle armoden, særlig blant politikerne, burde tilsi en form for intellektuell nødhjelp. Skei Grande leder et parti som nærmer seg promillenivå i oppslutning, men med sitt politiske budskap er hun en av de mest høylytte heroldene for det felles tankegodset som dominerer politikken her i landet. Verken hennes retorikk eller framtoning ellers bærer bud om fornuft eller ansvar. Og i så måte er hun en større trussel mot demokratiet enn de populistene hun blåser til kamp mot.