Tore Storehaug

1

Hald dørene opne, KrF

KrF bør ikkje lukke dørene, men jobbe for politiske gjennomslag gjennom å dra politikken mot sentrum

Publisert: 10. aug 2016

Landsstyret i KrFU åtvarar KrF mot samarbeid med Arbeiderpartiet i regjering og tar til orde for at partiet bør gå til val med eit liknande vedtak som i 2013. Å låse døra mot Ap allereie no vil styrke Erna og Siv sitt regjeringsalternativ. KrF bør heller søke makt ut frå å seie at politikken er gjeldande uansett parti.

Då KrF for snart 4 år sidan gjekk inn for å kunne samarbeide med FrP var dette etter lange og harde diskusjonar i partiet sine organ. Mange frykta FrP sin klimaskepsis, bistandsmotstand, vingling om aktiv dødshjelp og liberalisering i alkholpolitikken. Problemet var at det ikkje fanst eit godt alternativ. Den fastlåste raudgrøne koalisjonen opna ikkje for at KrF kunne få innverknad. Åtte år med raudgrønt styre hadde tatt Noreg i retning av å bli eit sorteringssamfunn, vi opplevde ei «istid» for asylborn sine rettar, landbrukssektoren var prega av konfliktar og klimagassutsleppa halt fram å auke. Sidan det ikkje fanst eit godt alternativ landa KrFpå å opne for samarbeid med FrP. Dette vedtaket har både gitt utfordringar og gitt KrF innverknad og viktige gjennomslag, men vi må vere forsiktige med å tru at situasjonen i dag er den same som den var den gongen.

KrFU peikar på eit samarbeid mellom KrF, Venstre og Høgre som sitt primærstandpunkt. Dersom ein legg til Senterpartiet i denne lista dekker ein dei samarbeidspartnerane som eg opplever at dei fleste KrF-arar helst vil samarbeide med. Spørsmålet er kva ein skal gjere når situasjonen er slik at dette ikkje er eit alternativ. Mitt råd er at ein ikkje ser påpartinamn, men på politikk. For oss i KrF handlar politikk om å få gjennomslag for dei politiske løysingane vi trur på, slik at samfunnet blir prega av dei kristne verdiane vi byggjer på.For meg betyr det lite om partia ein samarbeider med for å få til dette heiter Ap, Senterpartiet, Venstre, Høgre, FrP eller til og med Raudt. Det viktige er at ein får gjennomslag for politikk. Dessverre er vi i ein situasjon i Noreg der vi sidan 2005 har blitt stadig meir todelt politisk system.Denne todeliga har auka innverknaden til fløyparti med samfunnssyn og menneskesyn som ligg langt frå KrF sitt. For å få gjennomslag bør KrFarar derfor ikkje kappast om å låse dører til andre fortast mogeleg, men halde dørene oppe etter alle alternativ som kan gje oss eit samfunn med meir solidaritet utan sosialisme, meir fridom utan egoisme og meir likeverd utan einsretting.

Kommentar #1

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Sentrum

Publisert nesten 6 år siden
Tore Storehaug. Gå til den siterte teksten.
KrF bør ikkje lukke dørene, men jobbe for politiske gjennomslag gjennom å dra politikken mot sentrum

Å dra poltikken mot sentrum er ikke helt liketil. En slik øvelse kan fort føre til retningsforvirring. For å vite hvor man skal, for eksempel til sentrum, må man vite hvor sentrum faktisk er. Og ettersom det ikke er åpenbart hvor dette origo befinner seg, må det først defineres og identifiseres. Her nytter det ikke å bruke gamle kart. 

Som de fleste er enige om, er det den skjematiske og mye brukte lineære måte å beskrive det politiske landskapet på såpass sjablonmessig at den egentlig ikke er brukelig til noe annet enn nettopp en lettfattelig skjematisk og lineær måte å se verden på.

Noen framstiller det politiske landskapet som sirkulært. Det kan være like feil og like forenklet, men det viser om ikke annet at det lineære heller ikke er riktig. Fordelen med den sirkulære modellen at det avkler ytterkreftene i poltikken. Ytre venstre og ytre høyre, som forsøker å fremstille hverandre som de ultimate motpolene, er i realiteten «naboer» og to alen av samme stykke. The same shit.

En helt annen og trolig ganske presis måte å beskrive dette landskapet på er å vurdere partiene sak for sak. Da ender det i et ‘broget’ landskap der partiene står i et varierende forhold til to akser. I endel saker befinner de små sentrumspartiene seg i sentrum – også det politiske sentrum, mens i andre og viktigere saker for de store velgermassene, er det de større partiene som befinner seg i sentrum. Det hele endre i et landskap som mer kan ligne på vårt eget solsystem der planetene tilsynelatended er plassert mer tilfeldige i forhold til hverandre.

Det tydeligste «beviset» på at de små sentrumspartiene ikke befinner seg i sentrum for det folk faktisk er opptatt av, er nettopp det at de er små. Hadde de vært i det politisk sentrum, hadde folk i større grad identifisert seg med dem og stemt på dem. Hans Wilhelm Steinfeldt skrev i en kronikk for noen dager siden at han mener at sentrum i norsk poltikk ligger i et overlappende område mellom Høye og Arbeiderpartiet (der partiene er sirkler som glir noe over i hverandre). Dette kan fremstå som en riktig analyse.

Politikere i de selvdefinerte sentrumspartiene hevder stadig at «poltikken må gå gjennom sentrum», og vi kan ane en viss selvtilfredshet. De peker på at de andre og større partiene i en del saker må søke samarbeid hos dem for å få flertall. Men det er ikke alltid slik. Når det drar seg til, og mye står på spill, i de virkelig store sakene, så er det mest vanlig at H og Ap stemmer sammen, og da har de eller er nær et flertall, alt et hvordan valgresultat er. Alternativt trenger de støtte fra ett parti til. Og det får de de jo som regel. Alle de andre partiene settes slik ut av spill og har ingen innflytelse.

Grunnen til at de små sentrumspartiene ofte ender som nøkkelpartier i en del saker, har derfor ikke så mye med poltikk å gjøre som det har med matematikk å gjøre. Det er ikke slik at de såkalte sentrumspartiene representerer middelstandpunkter i politikken, oftest er det tvert imot – de er i realiteten fløy- og særinteressepartier, men de sitter på noen få ekstra mandater som de større partiene har brukt for for å oppnå flertall for sin poltikk. De små partienes betydning i poltikken har derfor hovedsakelig med valgresultatene og den mandatmessige fordelingen å gjøre – og ikke med verdien av deres politiske standpunkter  

Misoppfatningen omkring denne situasjonen er utbredt hos de mindre partiene, og det kan se ut til at dette gjør dem høye på seg selv. De bruker sin beskjedne posisjon og oppslutning, men altså avgjørende antall mandater, for alt det det er verd, rått og hemningsløst – vil nok noen tenke, til å presse gjennom deler av sin fløy- og særinteressepolitikk ikke bare mot de store partienes vilje, men også mot det store flertallet i befolkningen. Slikt gjøre noe med tilliten til det politiske systemet ute blant folk.  

Det er forståelig at de mindre partiene gjør det de kan for å utnytte sin mandatposisjon, men av og til kan det bli for mye av det gode. Store velgergrupper blir overkjørt og de mindre partiene ender med å bli foraktet og lite verdsatt.  Kort sagt, upopulære. Og slik ender de stadig med en beskjeden oppslutning ved valg.

Men så er det slik at de fleste partier har en historisk eller politisk hovedforankring. De kommer fra et sted, og de hører til et sted. Ved ikke å anerkjenne dette, ved å så tvil som hovedforankringen, sender partiene ut utydelige signaler – spesielt til grunnfjellet blant egne velgere. Og da lever de farlig. Et evig liv omkring sperregrensen, er antakelig slitsomt. Ved å rokke ved egen forankring og identitet, gjør de tilværelsen enda mer «spennende» for seg selv. Usikkerheten øker, og faren for å falle helt ut kan bli overhengende.

KrFU sitt sentralstyre ved deres leder Ida Lindtveit kan synes så forstått mye av dette. De eldre i partiet har begynt å virre rundt og kan synes å mistet retningssansen, som sagt – et anstrengende og stressende liv omkring sperregrense gjør noe med folk.

Kommentar #2

Thomas Fjelde Krog

0 innlegg  109 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Det tydeligste «beviset» på at de små sentrumspartiene ikke befinner seg i sentrum for det folk faktisk er opptatt av, er nettopp det at de er små. Hadde de vært i det politisk sentrum, hadde folk i større grad identifisert seg med dem og stemt på dem.

Jeg mener dette bare er halve forklaringen. Ikke for å være slem og vise mine landsmenn liten tillit, men jeg tror veldig mange stemmer på "de to store" stort sett fordi de alltid har gjort det. Av gammel vane, eller fordi deres fedre og formødre har gjort det før dem. De store partiene får etter min mening en god del "gratis" stemmer fra velgere jeg litt flåsete vil kalle 'lite risikovillige'.

Dette kommer i tillegg til at mandatfordelingsalgoritmen (1.4 - 3 - 5 - ...) favoriserer de store partiene enda litt - de får forholdsmessig litt flere mandater enn stemmeprosenten tilsier - ut fra en litt utdatert tanke om å skape et styringsdyktig flertall. (Vi har rett nok utjevningsmandater som har vært avgjørende for noen regjeringskonstellasjoner.) Sjekk Wikipedia-siden for Stortingsvalget 2013 / Resultatsammendrag.

Dette kommer igjen i tillegg til at de relativt Ap-tunge fylkene i nord har et forholdsmessig større antall mandater enn folketallet tilsier, slik at en stemme i nord kan telle et par ganger mer enn stemme i sørøst.

Sagt på en annen måte; jeg tror f.eks. flere enn 5.2% av velgerne vil være positive til Venstre, hvis de et øyeblikk ser helt bort fra sine sympatier, antipatier og blokk-dragning.

Bare se hvordan MDG har seilt opp - kanskje det er en heads up på at fremtidens velgere i mindre grad vil stemme av gammel vane - og det er jo bra.

Ellers tror jeg du har rett når det gjelder en evt. modell for det politiske landskap. Petter Kvinlaug har en interessant todimensjonal modell i Globalismens venstreside / #39 som blir videre kommentert nedover i tråden, men etterhvert mener jeg en god modell konvergerer mot at modellen får like mange dimensjoner som det finnes store enkeltsaker/saksfelt. Man er jo ikke nazist selv om man er nasjonalist og sosialist.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere