På vei mot ættestupet

I den vestlige verden blir vi i dag eldre enn noen gang, takket være bedre kosthold, medisin og pleie. 100-åringer er ikke lenger noen sensasjon. Da Norges eldste, Carl W. Falck, nylig døde, ble dette behørig kommentert. De av oss som i lutefisklag, reiseliv og Rotary traff ham, husker ham som et usedvanlig positivt menneske som levde slik han prediket.

Falcks død fikk meg til å reflektere over min egen aldring. I forhold til ham er jeg fortsatt ikke særlig gammel – jeg går i mitt 83. år. Jeg ønsker å leve så lenge jeg kan, ikke minst av ren nysgjerrighet, som min livslange «darling companion» uttrykker det. Vi vil gjerne se hvordan verden og samfunnet utvikler seg.

Dette til tross for at det er mange spådommer om krig, slik den tidligere NATO-general Richard Shirreff gir i en ny bok som nettopp kom inn i huset – «2017 War With Russia». Det er allerede neste år så en slik spådom øker kanskje ikke lysten på å leve. Andre mener at den store og endelige krigen ikke kommer i Europa, men i Midt-Østen – altså Armageddon. Det er heller ikke noe lystelig perspektiv.

At det fortsatt vil bli alvorlige terrorhandlinger i europeiske byer og på de populære feriesteder behøver man ikke være spåkone for å forutsi. Terrortruslene gjør at våre samfunn innfører overvåkingstiltak som minner om «Brave New World». Det er heller ikke særlig lystelig.

Det er lenge siden jeg sluttet i NRK og har siden den gang ikke vært så mye benyttet av dem. Det er helt i orden, for det verste jeg vet er avgåtte sjefer som klamrer seg fast til sin arbeidsplass og blir en sjuende far i huset. I Dagbladet så vi hva det førte til.

Men å rydde kontoret betyr ikke at man behøver å gå i opplag. Jeg har etter at jeg ble pensjonert vært minst like aktiv som før - som skribent i flere aviser, bokforfatter, foredragsholder og kåsør på reiser på Donau og til Berlin.

Mine åtte år som formann i Kunstnerforeningen, som omfatter Norges fremste billedkunstnere, forfattere, musikere, dansere og arkitekter, har vært den beste periode i mitt liv. I Kunstnerforeningen fikk vi virkelige venner, mennesker som inspirerte oss. Ikke minst fikk jeg bestyrket min tro på kunstens avgjørende betydning for vårt samfunn, som Andrè Bjercke formulerte det i sin berømte prolog.

Men aller mest betyr det å ha en stor familie rundt seg – barn, barnebarn og oldebarn. Det er en utfordring og en berikelse, ikke minst fordi de er så forskjellige og utvikler sine egne selvstendige liv. Intet er så utfordrende som barn som stiller spørsmål. Intet er så inspirerende som å gå med barn ute i naturen og oppleve dyreliv, fugler, insekter og flora. Barna blir våre viktigste miljøvoktere.

I sommer har vi hatt med barnebarn ut på sjøen og har sett deres intense begeistring over å trekke opp makrell, hvitting, sei og lyr. Selv om fiskernes barn på vår sommer-øy pleide å si at «pølse er den beste fisk jeg vet», så renser, tilbereder og nyter våre barnebarn fangsten de tar opp. Og iblant opplever de noe ekstra som en lekende delfin, en ise, en sel eller til og med en månefisk. De var de første til å observere at ternene var kommet tilbake. De visste at det betydde at det var mer småfisk.

Intet elektronisk spill blir mer spennende enn dette, selv om vi mener at barnebarna har godt av å bruke de nye dingser. Vi tror det hjelper dem til å tenke logisk. Ofte må jeg ha deres hjelp når jeg selv ikke finner ut av det.

Snakker om døde. Vi snakker med barna om alt, også om døden. Det ble naturlig etter at jeg mistet min eldste datter, et tap jeg aldri kommer over. Men jeg maler ikke ut døden som noe skremmende, slik jeg opplevde i min egen barndom da vi var utsatt for religiøs fanatisme. Hallesbys helvete lå over oss den gang som en tung, truende sky, og vi ble jult opp for den minste forseelse. Det ble ansett som bibelsk å straffe sine barn.

Jeg pleier å bruke et bilde overfor barnebarna. Jeg sier jeg holder på å bygge en usynlig båt. Når skipsklokken ringer for tredje gang, seiler jeg ut i himmelrommet, langt av sted på Andromeda-havet og til ukjente, fjerne havner. I Himmelporten er Sankt Peter øverste havnesjef, og han kan saktens trenge noen assistenter.

Jeg er omhyggelig med å unngå å overdrive det kristne budskap siden vi i vår familie har humanetikere, agnostikere og zen-buddister. Den kristelige del av vår storfamilie omfatter lutheraner, russisk-ortodokse og katolikker, og vi vet jo at nettopp i den såkalte kristelige leire kan motsetningen bli farlige. Men vi tror på den samme gud. Vi har ikke noen religionskrig i vår familie.

En av de gode opplevelser jeg har hatt i min alderdom var å tale om antisemittisme på pinsevennenes Hamartoppen. Vårt Land hevdet at det var en karismatisk katolsk kardinal som var den første katolikk som gjorde det, men jeg var faktisk den første.

Min kone var litt nervøs da hun fikk se den store forsamling og visste at min helse ikke var helt god. Men vi opplevde en varme og kjærlighet som jeg sjelden har gjort. Og møtelederen hadde humoristisk sans. Han spøkte med at dans ikke var så farlig og syndig som jeg hørte i min ungdom. For hans gamle mor bedrev såkalt «stoldans». Hun fulgte rytmene til musikkgruppene og «danset» på den måten bortover gulvet i sin stol.

Ikke minst interessant var det å møte mine barndomsvenner Levi og David Østby. David og hans bror Josef har gjort mer for romfolket og taterne enn noen andre jeg vet om, og de burde ha fått en offentlig anerkjennelse for det.

I stille stunder sitter jeg for meg selv i furulunden på min sommer-øy eller på balkongen i Oslo og ser ut over et landskap med «blåne bak blåne», som var tittelen på en viktig diktsamling som Aleksander Tvardovski skrev under avstaliniseringen. Jeg funderer på hvorfor den prosessen aldri ble ført til ende og hvorfor Russland sliter med sin fortid.

Fra min balkong ser jeg Kolsåstoppen som noen tidligere rakettbaseoffiserer i Baltikum fortalte meg hadde vært deres mål. Ved et atomangrep på Kolsås ville hele vår åsside ha blåst bort.

Jeg tenker av og til at jeg ikke har så lang tid igjen. Lidelser som følger med alderen, tar sitt. Jeg er ikke lenger så sterk og sprek som før. Viriliteten er ikke den samme som i yngre dager. På grunn av et gammelt ankelbrudd må jeg bruke stokk som jeg ofte setter igjen uten å huske hvor det var. Nærhukommelsen er blitt dårligere, mens fjernhukommelsen er helt perfekt.

Men jeg satte likevel nye bærbusker i den steinørken som entreprenøren etterlot seg da de fornyet våre husvegger. Jeg har allerede høstet de første solbær, stikkelsbær, rips og blåbær. Og jeg sådde en blomstereng som nå lyser mot oss i alle regnbuens farger. Jeg ville ha dette nå, for kanskje lever jeg ikke neste år.

Min kone og jeg leser mye – aviser, på nettet selvfølgelig og ikke minst bøker som vi nå kan bestille rimelig på Internet fra hele verden, mye rimeligere enn i bokhandel. I bokhandlene møtes vi av store stabler av «Calender Girl» og annen primitiv sex-litteratur som tidligere kulturforlag har betalt millioner for rettighetene til. Heller en ny kvalitetsbok enn en ny skjorte eller en moteriktig dress. Og vi diskuterer livlig det vi leser.

Ofte ringer jeg eller går på Internet eller Facebook til venner og kolleger verden rundt og får deres vurdering. Det blir noe helt annet enn debatter på Litteraturhuset og på norske nettsteder der skjellsordene hagler hvis det ikke er sensur. Jeg vet ikke hva som er mest ille.

Ja visst, livet er ikke det verste jeg vet, selv om jeg må si meg enig med min avdøde venn Henki Kolstad som av og til tok meg til side i Kunstnerforeningen og hvisket:

«Det er ikke bare greit å bli så gammel. Det følger en del plager med».

Men så smilte han igjen og lo som vi alle kjente ham som skomakeren på TV-skjermen.