Elefanten i rommet

I Vårt Lands kommentar 05. August har du tatt tak i det som burde vært snakket om i hele dette oppvaskens år; lederen.

Anders Torp har fortalt sin historie, Rut Helen Gjævert har fortalt sin historie, Hans Eskil Vigdel har fortalt sin historie, jeg har fortalt min historie og du har fortalt din historie. Disse historiene er noen få av mange. Noen har stått frem i media, men dette er bare toppen av isfjellet.

Mange prøver fortsatt å slukke de skadelige flammene en sterk leder har tent. Mange prøver fortsatt å lege sine sår.

Det mange av disse historiene har til felles er nettopp lederen. En leder med stor makt. En leder som for meg ble som en "ny" Gud. En man skulle følge. En som fortalte meg hva som var Guds ord og vilje. En som tolker profetier og tungetale. En som skremmer. En som snakker om gudsfrykt, mens det eneste man opplever er frykt for lederen. En leder som får deg til å føle at du aldri er god nok, aldri ber nok, faster nok, tilber nok.

Historiene har kommet frem. Tårene er felt. Smertene er båret frem i media, til familie og til venner. Historier som lenge har vært skambelagte. Historier som ikke bør være skambelagte. Historier som må se dagens lys.

Hvorfor er det sånn at på tross av alle disse historiene, på tross av alle menneskene som har blitt såret - så finnes fortsatt disse lederne? Lederne som kommer med et "unnskyld, men det er egentlig din feil. Du har fri vilje. Du trengte ikke å følge meg", som føles mer som et stikk i magen enn et faktisk unnskyld.

Flere i pinsebevegelsen har fremmet et ønske om tilsyn, hvorfor er det ikke allerede iverksatt? Det har alltid stått et ønske om frihet i pinsebevegelsen, men når denne friheten har skadet så mange - hvorfor trosser de åpenhet og avslår gjennomføringen av et tiltak for tilsynsordning?

Hvorfor er det flere trossamfunn - som til tross for alle disse historiene - enda ikke har gjennomført en tilsynsordning? Hvorfor har det ikke blitt stilt flere spørsmål til lederen som står med så mye makt?

Som teologistudent ser jeg frem til å jobbe i Den norske Kirke der jeg vil både jobbe i større team, og ha tilsyn. Det er i mine øyne ingen verdens ting galt med det, jeg har ingenting å skjule. Har trossamfunnene som avslår tilsyn noe å skjule? Eller er det egentlig kun lederen som avslår, og forsamlingen som tier i stillhet?

Hva skjer hvis ikke seriøse tiltak blir iverksatt? Her holder det ikke med et "unnskyld for det du har opplevd under min ledelse", her må man ta et tak. Kanskje må man revurdere om lederen/pastoren er rett person? Mennesker som står alene med mye makt er skummelt, mener jeg.Vi er alle mennesker med feil og mangler, og vi trenger et fellesskap rundt oss. Både i form av team, men også i form av tilsyn.

Det teologiske Menighetsfakultet har iverksatt et skikkethetsnemd for teologistudenter. Dette er rett og slett for å se om de er skikket til å jobbe som prester, der flere ulike faktorer spiller med. I tillegg har man gjennom teologistudiet "Veien til prestetjeneste" der man er på en samling med et bispedømme over flere dager. Der har du en personlig samtale med biskopen i bispedømmet du har valgt, og biskopen spiller en rolle i å bestemme om du er skikket som prest eller ikke. Jeg syns dette er topp, og det gir meg en trygghet i at de prestene jeg møter i Den norske Kirke er skikket i sitt yrke.

Jeg sier ikke at alle prester i Den norske Kirke er uten feil, det har skjedd mye grusomt bak lukkede dører i DnK, men det handler om det forebyggende arbeidet. Tiltakene. Tilsynet.

Jeg er muligens ung og naiv som tror at det kan skje en forandring, men jeg kommer til å kjempe for det uansett. På boklanseringen til "Jesussoldaten" tidligere i vår sa jeg at jeg kom til å være presten/prestestudenten som roper høyest for å ta vare på barn og unge i usunne trosmiljøer, og det står jeg fast på. Jeg vil ha tilsyn. Nå!