Dømme eller ikke dømme?

Matteus 7:1 sier at vi IKKE skal dømme, mens i Johannes 7 sies det at vi SKAL dømme
en rettferdig dom. Hvordan skal dette forstås?

Jo, begge deler er selvsagt sant. Guds ord er ufeilbarlig.
Randal Amos sier det slik i sin bok "Menigheten" at det er fire områder hvor en IKKE skal dømme, og fire områder hvor en SKAL dømme, og jeg siterer direkte fra boken hans:

Fire områder hvor en IKKE SKAL dømme:

1. Hjertets motiver. «men for meg betyr det lite om jeg skulle bli dømt av dere eller av en menneskelig domstol . . . Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer. Han som både skal føre mørkets skjulte ting fram i lyset og åpenbare hjertenes råd. Da skal den enkelte få sin ros av Gud», 1 Kor 4:3,5
Vi skal ikke dømme en persons motiver. Det vil si, vi må ikke være for snar med å dra en konklusjon om hvorfor en person gjorde noe. Siden vi ikke kan lese andres hjerter, skal vi ikke beskylde en kristen for feilaktige motiver, som f. eks selvopphøyelse, maktsyke eller pengegriskhet, selv om deres handlinger kan peke i den retning.

2. Slik en fremstår i det ytre.
«Døm ikke etter det dere ser», «Se ikke på utseendet hans . . . For HERREN ser ikke slik et menneske ser. For mennesker ser på det ytre, men HERREN ser til hjertet», Joh 7;24, 1 Sam 16;7.
Vi må aldri dømme en bok etter dens framside eller hvorledes noe fremstår for våre øyne. Vi må alltid huske på å innhente fakta og så prøve situasjonen på Guds Ord.

3. En annens frihet
«For den enes tro gjør at han kan spise alt, men den som er svak i troen, spiser bare grønnsaker. La oss derfor ikke dømme hverandre», Rom 14:2,13.
Den nye pakt lærer tydelig at den jødiske lov med sine seremonier, forordninger og skikker kun varte frem til Kristus. De ble naglet til Hans kors. Vi er således frigjort fra lovens trelldom. Til tross for dette er det noen kristne, som på individuell basis fortsetter å gjøre ting bibelen ikke befaler oss å gjøre lenger. Dette gjør de med begrunnelse i sin kultur. Men også på grunn av deres mangelfulle forståelse av den nye frihet de har i Kristus. På grunn av dette, vil det være noen kristne som er overbevist om ting som for dem, på enkelte områder er galt, mens andre kristne er overbevist om at for dem er de samme tingene rett. I stedet for å dømme hverandre som uåndelige, burde vi heller ta imot hverandre i troen på Jesus Kristus, dette som vi har felles.

4. En annens handlinger i tilfeller hvor du selv gjør det samme:
«Døm ikke for at dere ikke skal bli dømt . . Og hvorfor ser du flisen i din brors øyne, men merker ikke planken i ditt eget øye», Matt 7:1,3.
Selv om, som vi nå skal se, menigheten har fullmakt til å dømme andre troendes handlinger når noe de gjør viser seg å være feil, så mister en det privilegium, hvis en selv er skyldig i liknende handling. En blir en hykler og kraftløs dommer, hvis en peker på splinten i sin brors øye uten først å fjerne bjelken i sitt eget øye, så sier Herren at han kan og skal fjerne splinten (feilen) fra sin brors øyne.

Fire områder hvor en SKAL dømme
1. Oss selv.
«For hadde vi dømt oss selv, ville vi ikke blitt dømt», 1 Kor 11:31
Bibelen er veldig klar på at vi til stadighet bør dømme hva som er rett og galt i våre egne liv. På den måten kan vi bli spart fra å bli tuktet av Herren. Vi fremlegger ikke noe regnskap til Gud for vår bror, men hver kristen fremlegger regnskap for seg selv, (Rom 14:15).

2. Handlinger som er gode eller dårlige
«På all evne til å skjelne, på den måten kan dere dømme om smått og stort», Fil 1:9-10.
Bibelen er også helt klar på at i Guds øyne finnes det «absolutter». Vi bør kalle synd for «synd» og det gode for «godt». Det er egentlig ikke vi som dømmer handlingen som rett eller galt, men Gud ved sitt ord. Denne type dømming er ganske enkelt å være enig med hele jordens dommer, Gud.

3. Læren
«To eller tre profeter kan tale, og de andre må bedømme det»,  «Forakt ikke profetier. Prøv (teste eller dømme) i alle ting. Hold fast på det som er godt» 1 Kor 14:29, 1 Tess 5:20-21.
På samme måte som vi er forsiktig med hva slags fysisk mat vi spiser, bør vi også være forsiktig med våre åndelige retter. Siden Satan er levende, og falsk eller feil lære, som kan skade vår tro, finnes i overflod, blir vi befalt å dømme lære som god eller dårlig. Igjen må vi huske på at standarden en bruker til sammenlikning er ikke vår egen mening eller kirkens/menighetens tradisjon, men det ufeilbarlige Guds ord.

4. Synd i menigheten
«Er det ikke dem som er innenfor, (i forsamlingen) dere dømmer? . . . Derfor: Driv (støt ut) denne onde fra dere», 1 Kor 5:12-13.
Den lokale menighet, ved dens riktige lederskap (innsettelse av eldste/hyrder) har autoritet fra den Herre Jesus Kristus til å dømme synd som finnes i en troendes liv. Disse alvorlige syndene som er til skade for Jesu Kristi vitnesbyrd, er nøye omtalt i bibelen, og er derfor ikke overlatt til vår egen fantasi.
Vi har nå sett fra bibelen at myten om ikke å dømme er ubibelsk. Når menigheten dømmer vedrørende personlig strid eller synd i en troendes liv, vil himmelen selv samstemme med den dommen, og Gud vil holde den personen ansvarlig for hvorledes han reagerer på dommen (Matt 18).
Må Gud hjelpe menigheten i dag til å omvende seg og ta til seg den Gud-gitte autoritet. I stedet for å være svak og verdslig må vi rense ut synden fra den levende Guds menighet. I stedet for å ta sin tilflukt til «å være kjærlig som Kristus» som en unnskyldning, for å slippe å gjøre troende ansvarlig for sine gjerninger og feilaktig lære, må vi se på Guds definisjon på kjærlighet:«(Kjærligheten) . . gleder seg ikke over urett, men gleder seg i sannheten», 1 Kor 13:6. Som det også står i 1 Pet 4:17:
«For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus.»
Så langt fra boken «Menigheten» v/ Randal Amos.

Falsk lære
Å dømme læren er noe vi som kristne er forpliktet til å gjøre. Når bibellærere i møteopptak og i bøker de gir ut, tydelig fremholder en lære som strider mot hva Guds ord sier om det samme, ja da er vi forpliktet til å advare mot dette, uten at en trenger å føle dårlig samvittighet av den grunn. Det er nemlig ikke bare snakk om små varianter i f.eks. dåpssyn, eller om menigheten skal rykkes bort før eller etter trengselstiden. Nei, de falske lærere står frem med lære som er langt mer farlig enn som så. Det er f.eks. tale om JDS læren, en lære hvor det hevdes at det ikke var på korset Jesus sonet vår synd, men de tre dagene i dødsriket. En kan ikke unngå å legge merke til at de som lærer dette også serverer full pakke med annen falsk lære.

Den Herre Jesus refset de skriftlærde og fariseerne.
Det meste av Matteus kapittel 23 er en stor ve klage over skriftlærde og fariseerne.
Jesus sparte ikke på kruttet: «Slanger! Ormeyngel! Hvordan skal dere unnfly dommen til Helvete?», Matt. 23:33

Johannes Døperen refset fariseere og saddukeere: «Ormeyngel! Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede?», Matt 3:7.
 
Apostelen Paulus dømte falsk lære, og vi har myndighet til å gjøre det samme. Alt som ikke stemmer med det nedskrevne og overleverte Guds ord, har vi myndighet til å dømme som falsk.
«Brødre, vi pålegger dere i Herren Jesu Kristi navn: Trekk dere tilbake fra enhver bror som vandrer utilbørlig og ikke etter den lære som dere mottok fra oss», 2 Tess 3:6.
«Men dersom noen ikke vil adlyde vårt ord her i brevet, så merk dere hvem det er. Ha ikke samkvem med ham, for at han må gå i seg selv. Hold ham ikke for en fiende, men tal ham til rette som en bror», 2 Tess 3:14-15.
«Men jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som volder splittelse og anstøt imot den lære som dere har lært. Vend dere fra dem! For disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk. Og ved sine fagre og smigrende ord dårer de hjertene til de godtroende», Rom 16:17-18.

Paulus navngir falske lærere.
«Denne (samvittigheten) har noen kastet fra seg og har lidt skibbrudd på troen. Blant dem er Hymenius og Alesander. Dem har jeg overgitt til Satan, for at de skal bli tuktet så de lar være å spotte», «Deres ord vil ete om seg som villkjøtt. Blant dem er Hymeneus og Filetus. De har faret vill fra sannheten, for de sier at oppstandelsen alt har funnet sted, og hos noen omstyrter de troen», 1 Tim 1:19-20, 2 Tim 2:17-18.

Vi som er kristne i dag har både rett og plikt til å advare mot falske lærere.
Paulus advarte Timoteus mot to navngitte bibellærere, Hymenius og Aleksander fordi de lærte noe som «omstyrter troen» (brøt ned troen) til de som hørte dem.

Det er mange falske lærere i dag også som bryter ned troen til folk, og vi har både rett og plikt til å advare hverandre mot glupende ulver.  
«Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod. Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg. Våk derfor! Kom i hu at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer», Apg. 20:28-31.

Vi formanes til å stride for den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige.
«Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles tro, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige. For noen mennesker har sneket seg inn – noen som denne dom allerede for lenge siden er oppskrevet for: De er ugudelige, de forvender vår Guds nåde til smakløshet, og de fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus», Judas brev vers 3-4.

Vi skal ikke dømme den som ikke bekjenner seg som en kristen.
Vi har kun rett og plikt å dømme dem som er «innenfor», dvs. «noen som kaller seg en bror», 1 Kor 5:11. Om noen står frem som f.eks Human etiker, så har ikke vi som Kristne noen rett eller plikt å dømme dem for deres lære. Heller ikke skal vi dømme Muslimer eller mennesker fra andre religioner. Dette skal Gud selv ta seg av i sin tid. «Hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor dere dømmer? Men den som er utenfor, skal Gud dømme. Støt da den onde ut fra dere!», 1 Kor 5:12-13.