Sårende helbredelse

Jeg har sjelden vært så frustrert og sint som da en god venn i Estland nektet å la seg operere for lungekreft. Han mente han hadde fått et ord fra Gud om at han skulle seire, og valgte å stole på det.

Så døde han ikke. Han lever og er blitt far til flere barn siden han var syk. Fortsatt er jeg ­undrende til hva som kan ha skjedd. Men det kunne ikke falle meg inn å bruke hans historie til å be noen droppe kreftbehandling for å satse på forbønn.

Naturlovene. Jeg har sett mange­ venner og kjente dø av kreft og andre sykdommer. Jeg har vært med på å be om helbredelse for mange av dem. Hva var forskjellen på dem og han som ble frisk? Jeg vet ikke.

For de som ikke blir friske, og for de som mistet sine, kan dette spørsmålet bli til en vond floke. Mange er blitt skuffet og såret. Mange har mistet troen.

Skjer det under i dag? Dersom vi mener at Gud kan gripe inn på overnaturlig vis, så får vi også en uberegnelig og uforståelig Gud. Derfor er det mange som tror på Gud, men ikke på under.

Gud har skapt verden med ­naturlover. Han har valgt å styre­ verden gjennom disse lovene. Han viser sin trofasthet og pålite­lighet ved å holde seg til dem og ikke gripe inn. Det er mange som mener og har ment det.

Helbredelse. Men mange har også opplevd Guds trofasthet gjennom en helbredelse som virker som et overnaturlig inngrep. Det har jeg selv opplevd. En gang forsvant smerter i ryggen. En ­annen gang gikk et magesår over. Begge deler hadde plaget­ meg en god stund, og begge ­deler forsvant spontant. Mens jeg sto på et møte og sang lovsang, ble smertene borte. De har aldri kommet tilbake.

Var det et under? Jeg vet ikke. Det kan være en naturlig forklaring. For meg spiller det faktisk ikke noen rolle. Det ga meg en opplevelse av at Gud bryr seg om meg. Men den har jeg også hatt med meg i perioder når jeg har vært syk og når det har vært ­legene som har hjulpet meg.

Kropp og helse. Jeg tror at de problemene vi får med helbredelsesforkynnelse, ofte skyldes at vi har oppmerksomheten feil sted. Vi har oppmerksomheten på at vi vil oppleve noe overnaturlig, noe som kan være et bevis på at troen er virkelig, at Gud finnes.

Jaget etter helse, opptattheten av kropp og velbefinnende, er et sentralt element ved vår kultur. Når helbredelse blir en hovedsak i forkynnelsen, skikker vi oss like med denne verden. Vi flytter oppmerksomheten bort fra troens sentrum: At Gud er oss nær gjennom alle livets tilskikkelser.

Vrangsiden. For mange år siden gikk jeg inn i en kristen bokhandel og spurte etter en bok av Hans Christian Lier – en av ­Oases grunnleggere. «Han er syk, så den vil jeg ikke selge», var svaret.

Så tydelig har jeg sjelden møtt vrangsiden av forkynnelsen av 
at helbredelsen er din dersom 
du tror nok, tror rett, ikke har skjult synd, er fylt med Den ­
hellige ånd. Det finnes flere ­varianter av troskravet – alle har det til felles at det er noe feil 
med den som ikke blir frisk.

Da forkynnes det for syke mennesker at de ikke er bra nok. Budskapet blir i praksis at det er de friske som står nærmest Gud, at det er de som helbredes som har troen i orden.

Middel. Syke mennesker kan bli et middel. Helbredelsen skal bekrefte menighetens fortreffelighet, bekrefte forkynnerens autoritet. For noen er det også et middel til å bli rik og få innflytelse. Derfor publiseres helbredelsene for all verden, enten de er bekreftet eller ikke.

Noen vil at helbredelsene skal få folk til å komme til tro, føre til vekkelse. Men helse er et skrøpelig grunnlag for troen. Før eller siden vil vi bli skuffet.

Omsorg. Da Jesus helbredet mennesker, var det fordi han syntes inderlig synd på dem, står det i Bibelen.

Det er Jesu eksempel som er grunnen til at jeg ikke kan ­avvise å be for syke. Det er en måte å vise omsorg, både min og Guds omsorg. Men da må det også være omsorgen som styrer hva man gjør.

Bønn om helbredelse er sårbare greier, og derfor mener jeg det bør skje i stillhet og nærhet, ikke fra plattformer og i store forsamlinger. Da kan omsorg og fellesskap stå i sentrum – og ikke resultatet av bønnen.

Min estiske venn var helt klar på at løftet om å seire også kunne innebære at han ville dø. Han mente han ville ha seiret over sykdommen også om han ikke ble frisk. For han visste at vi uansett er i Herrens hånd – enten vi er syke eller friske, enten vi lever eller dør.