Verdidebatt

Landeplager

I Bibelen kan vi lese om frosker og andre landeplager, Arnulf Øverland pekte på kristendommen som den tiende landeplagen, i vår tid har enkelte pekt på islam som den ellevte landeplagen. Kanskje er det på tide å peke på den tolvte: kapitalismen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I Bibelen kan vi lese om de ti landeplagene som Gud sendte over Egypt etter at Han selv hadde forherdet faraos hjerte slik at han ikke skulle sette Guds utvalgte folk fri. Gud hadde tatt den frie viljen fra farao, gjort ham til en viljeløs marionett for sine egne planer, og straffet ham deretter for at han handlet slik Gud ville at han skulle handle. Hva etikken i en slik fremgangsmåte måtte være, kan vi diskutere en annen gang, men dette tar seg ikke godt ut på Guds CV.

De ti landeplagene var blodig vann, frosker (!), mygg, klegg, kvegpest, byller, hagl, gresshopper i store svermer, stummende mørke og at det førstefødte barnet til alle egyptere skulle dø, altså massedrap som hevn over sakesløse egyptere fordi farao viljeløst fulgte Guds vilje. Den som kjenner norsk kulturhistorie godt, vet at dikterhøvdingen Arnulf Øverland lagde en oppdatert versjon av den tiende landeplagen. I hans versjon er den tiende landeplagen kristendommen: «Den tiende landeplage var et mørke, som bredte sig over hele Europa og Amerika, og det har varet i 1900 år. Og det kan være nok.» Resten er, som det heter, historie.

Øverlands angrep på kristendommen førte selvfølgelig ikke til dens fall, men bidro til en moderering og humanisering av det kristne budskap, slik det i dag fremstilles fra i alle fall en del predikanters side. Som kjent har enkelte predikanter i vår tid utropt en ellevte landeplage og den plagen skal i følge dem være islam. Disse predikantene, som både finnes i religiøse og sekulære miljøer, forsøker, med bristende kunnskaper, å sette søkelys på de meste negative sidene ved islam. På et nivå er deres angrep en gjentagelse av Øverland sitt, slik han fremførte det for 85 år siden. Som ham mener de å angripe de mørke sidene ved en religion, men de klarer ikke å gjøre det uten samtidig å avdekke mørke sider ved sin egen sjel.

Noe av angrepene på islam handler om det forstokkede mørke som ligger over en del muslimers religiøse tro og virkelighetsoppfatning, og dermed kunne innholdet i «islamkritikernes» retorikk hatt en viss interesse som noe annet enn uttrykk for det mørke de islamofobe selv lever i. De kunne eksempelvis i redelighetens navn samtidig rettet søkelyset mot det tilsvarende mørket som enkelte kristne menigheter beklageligvis fortsatt befinner seg i, og ikke bare dem, dette mørket finnes også i enkelte relativt sekulære miljøer.

I Dagsavisen for 21. juli har Nils August Andresen, redaktør for Minerva, bladet for dem som har liberalkonservative bjelker i øynene, en artikkel der han tar for seg retorikken til to kvinner ved navn Hege: Ulstein, sentrumsorientert journalist i Dagsavisen og Storhaug, ytterliggående statslønnet produsent av fordommer mot islam og muslimer. Ikke uventet er hans oppgjør med Storhaug mest med for balansens skyld, det bærer da også preg av en ren pliktøvelse.

Oppgjøret med Ulstein følger forutsigelige mønstre. At hun peker på strukturelle årsaker til ekstremisme faller Andresen tungt for brystet. At det i våre vestlige samfunn finnes sosiale og økonomiske forskjeller mellom folk, bestrider han ikke, men han er selvfølgelig blind for at disse forskjellene først og fremst har strukturelle årsaker. Samfunnsstrukturene sørger for at klassetilhørighet blir reprodusert. Ønsket om å sikre privilegiene for seg selv, egen gruppe og egen slekt er noe av bakgrunnen for at det politiske miljøet han tilhører ønsker å bygge ned velferdsordninger, overføre enda mer av verdiskapningen i samfunnet til dem som har mest fra før, og sørge for at forholdene for innvandrere er såpass besværlige at de vanskelig kan bli en del av den etablerte overklassen i Europa.

En ting har Andresen rett i, han skriver: «Vi står overfor komplekse problemstillinger, og komplekse årsaker til radikalisering.» Til det er å tilføye at så lenge han ikke øyner de strukturelle og borgerlig-ideologiske årsakene til at vår virkelighet er som den er, så vil han slite med å se det store bildet.

Når han som siste setning i sin artikkel skriver at vi huske på «at det er ti av (landeplagene)», kan vi undres over om han med det vil minne oss om de plagsomme froskene egypterne slet med, eller de plagene han selv trekker frem. Det er grunn til å frykte at han ikke sikter til den tiende landeplagen Øverland trakk fram; kristendommen. Eller sagt på en annen måte; vår egen kultur og dens tilkortkommenhet; det klassesamfunnet vi lever i; eller for å si det med ett ord: kapitalismen. Men å problematisere kapitalismen har aldri vært Minervas anliggende. Troen på kapitalismens fortreffelighet er miljøet av de liberalistiske og konservative ideologers fremste trosdogme.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt