Tyrkias kristne fortid

Menigheter i Norge heter Filadelfia og Smyrna. Få tenker på at navnene kommer fra Tyrkia. De er to av de sju menighetene­ som er adressater for Åpenbaringen – Bibelens siste­ bok. Alle lå i Tyrkia.

Paulus var fra Tyrkia. Kirkemøtet i Nikea, som la siste hånd på den felleskristne trosbekjennelsen, ble holdt i Tyrkia. Men den gangen het det ikke Tyrkia. Da het Istanbul Konstantinopel, og var hovedstaden i det bysantinske riket.

Fortsatt kan vi se Kristus tronende som verdens hersker oppe under kuppelen i Hagia Sofia. Det bysantinske riket var et kristent rike, og lenge var det også kristenhetens sentrum.

Tyrkerne. Tyrkerne ankom Lilleasia – som i dag gjerne kalles Anatolia – omtrent samtidig med slaget på Stiklestad. De kom fra områdene øst for Kaukasus og var blitt muslimer på veien. På 1200-tallet var det en tyrkisk stamme som kaltes osmanerne som tok ledelsen, og i 1453 erobret de Konstantinopel. Muslimske sultaner erstattet kristne keisere og Hagia Sofia ble moské.

Men det betydde ikke at de kristne forsvant fra riket. De kristne fikk utstrakt selvstyre, og patriarken var fortsatt på plass. Selv om de kristne var annenklasses borgere – dhimmier – var det mange kristne som hadde høye stillinger i staten.

I vest bodde det flest gresk-ortodokse kristne, som holdt på sin greske kultur. Øst i Anatolia var det en blomstrende armensk og syrisk-ortodoks kultur, med mange klostre og kirker.

Atatürk. Det var ikke det muslimske, men det sekulære regimet som ga kristendommen grunnskuddet i Tyrkia. På slutten av 1800-tallet begynte det multi-etniske og multi-religiøse ottomanske imperiet å knake i sammenføyningene. Nasjonale bevegelser førte til at først grekerne, så ulike balkanske folk rev seg løs. I Anatolia oppsto det en tyrkisk nasjonalisme, som ville skape en tyrkisk nasjon.

Under første verdenskrig ble sultanen avsatt og kalifatet avskaffet. Kemal Atatürk ble leder for den tyrkiske nasjon. Den skulle være totalt sekulær. Når de kristne ble jaget ut av landet, var det med etnisk begrunnelse. Tyrkia skulle bli tyrkisk.

Folkemord. Folkeforbundet bidro til en utveksling der grekerne i Tyrkia – det vil si de gresk-ortodokse kristne – ble sendt til Hellas, mens muslimene­ i Hellas ble sendt til Tyrkia. I 1923 var det én million gresk-ortodokse i Istanbul. I dag bare et par tusen.

Enda verre gikk det ut over de syriske-ortodokse og armenerne. 1,5 millioner armenere og 300.000 assyrere ble drept, resten ble jaget ut. I det østlige Tyrkia er det nå stort sett bare ruiner igjen av kirkene og klostrene som preget landskapet i tidligere tider.

Halvmånen. Det moderne Tyrkia er en underlig blanding av islam og sekularisme. Grunnloven fra Atatürk bestemmer at staten skal være sekulær. Det ble forbudt med hijab i skolen, og politiske partier kunne ikke være religiøst motiverte. Tyrkias nåværende president Recep Tayyip Erdogan ble på 90-tallet satt i fengsel for å ha lest et dikt med religiøst innhold i en politisk sammenheng.

Men halvmånen i flagget viser at Tyrkia er en muslimsk nasjon. Staten betaler for moskeene. Sekularismen­ betyr at religionen holdes under statens kontroll. For eksempel sender religionsdepartementet ut en disposisjon for fredagsprekenen i moskeene.

De kristne holdes i stramme­ tøyler. En representant for patriarken­ sa for noen år siden til meg at kirken hadde bedre kår og friere stilling under den muslimske sultanen enn under det sekulære regimet.

Erdogan. Rettferdighets- og utviklingspartiet (AK) under ledelse­ av Erdogan springer ut av en islamistisk bevegelse. Det betyr ikke at de vil gjøre Tyrkia mer muslimsk. Landet er allerede grunnleggende preget av islam. De har heller ikke som program å innføre sharia eller gjøre Tyrkia til en islamsk republikk med prestestyre.

Men de ønsker å gi religionen en viktigere plass i offentligheten og i staten. Mange mer sekulære tyrkere mistenker dem for å ha mer vidtgående islamisering på programmet når de bare har sikret makten.

Tyrkias konstitusjon ga hæren­ en spesiell rolle i å ivareta statens sekulære karakter. Med helgens mislykte kupp, er trolig det militæres­ politiske rolle avlyst for godt.

Islamisme. For ti år siden pekte mange på Tyrkia som et eksempel­ på et islamsk regime som kunne være demokratisk. Om Erdogan fortsetter sin autoritære kurs, blir de et eksempel på det motsatte.