Verdidebatt

Kampen om kaka

Kan man forsvare at noen menn kan bli gravide og samtidig legge kvinners erfaringer til grunn for en samfunnskritisk feminisme?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Som feminist har jeg gått noen runder med meg selv for å finne­ ut hva jeg mener om den nye loven­ om valgfritt juridisk kjønn. Øyvind Håbrekke er jo inne på noe når han i Vårt Land skriver at kjønn er av vesentlig betydning når det gjelder å avdekke diskriminering.

Hva skjer om kjønn i enda større grad blir en identitetspolitisk størrelse, og at det biologiske kjønnet, kroppen, nærmest blir underordnet individets følelser? Eller som en overskrift i Exberliner som danset forbi i instafeeden min her om dagen lød: «How queer can feminism be?» Kort sagt: Om man ikke kan si hva en kvinne er, hvordan kan man da peke på de strukturelle forskjellene som rammer kvinner og menn også i vårt samfunn? Og er det riktig at den økonomiske og maktpolitiske forskjellsbehandlingen på bakgrunn av kjønn skal baseres på hvilket kjønn man føler seg som?

God lov. Men jeg tror den nye loven er en god lov likevel. Og den blir enda bedre dersom den utvides slik at vi får et tredje kjønn. Loven trenger nemlig ikke å forstås så liberalistisk eller queer som Håbrekke ser ut til å forutsette, og som jeg også i første omgang antok.

Tausheten omkring loven kan selvfølgelig tilskrives et identitetspolitisk minefelt som få vil bevege seg ut i. Men det kan også skyldes at folk flest ikke tenker at kjønn kan reduseres verken til kun biologiske forskjeller eller til bare forhandlingsbare kjønnsmarkører som Merete Thommasen ser ut til å legge til grunn i sitt innlegg om kvinnelige kvinner og mandige menn (Vårt Land 28. juni). At mange synlige transpersoner slett ikke utfordrer kjønnsstereotypene, men derimot understreker dem, er kanskje også en grunn til at mange slett ikke opplever at loven endrer samfunnets forståelse av kjønn i nevneverdig grad.

Å være kvinne. At transpersoner ikke føler et fullt samsvar mellom biologisk kjønn og opplevd kjønn, kan de fleste av oss skjønne må være vanskelig, fordi det å være kvinne for de færreste kan reduseres til bare biologi. Jeg er også kvinne fordi jeg føler meg som kvinne. Og selv om jeg nå i teorien har fått en frihet til å velge å bli mann, så er ikke det faktum at jeg er en kvinne blitt en fullstendig relativ og selvskapt størrelse av den grunn. Ordet kvinne er ikke blitt meningsløst gjennom den nye loven.

Det er ikke en frihet til å skape­ seg selv som er lovens nødvendige konsekvens. Det er en frihet for en del mennesker til å kunne bli den de er. Og jeg tror det nettopp er dette, å bli den man er, som er kjernen i folks oppfatning av hva det er å være 
menneske.

Loven trenger ikke bli en hyllest­ til Peer Gynts løk-identitet. Den kan like gjerne forstås som en anerkjennelse av at vi mennesker har en kjerne, noe som er oss selv, dette noe som må være til stede i Merete Thommasens beskrivelse av de evige kjønnsforhandlingene, dersom ikke mennesket skal reduseres til en brikke i et sosialt spill. Og jeg tror at de fleste tenker at dette noe, dette som er meg, også kan være kjønnet.

Kroppen. Men hva så med kroppen? Jo, jeg tror kropp og kjønn må forstås i sammenheng. Ikke slik at kroppene våre sees som kjønnede utstillingsdukker – det er kroppens sårbarhet som er viktig å minne om. Vi møter verden som kropper. Og dette er viktig å understreke for å unngå at feminisme reduseres til ren identitetspolitikk. Det er viktig at vi ser sammenhengen mellom kropp og undertrykkelse.

Det faktum at kvinner vanligvis er fysisk svakere enn menn, at kvinner og menn konkurrerer hver for seg på idrettsarenaen, og at kvinner kan bli gravide, gjør kvinner kroppslig sett mer sårbare enn menn. Og vi er nødt til å se at den kulturelle kvinne-
undertrykkelsen også henger sammen med dette. Mister vi det av syne, så kaster vi samtidig­ vrak på vesentlige kvinnelige­ erfaringer­ som kan brukes, ikke som identitetsmarkører, men som kritikk av de rådende samfunnsstrukturene.

Kakedeling. Når feminister­ blir mer opptatt av å telle kvinnelige­ børsspekulanter enn å kritisere­ det som skjer på børsen, da har feminismen redusert seg selv til forsvarere for et økonomisk liberalistisk­ samfunn. Når alle vil ha en del av kaka, er det lett å se seg blind på størrelsen på kakestykkene. Men feminisme er ikke brøkregning. Det viktige­ er jo om kaka smaker godt eller­ ikke. Og vi må ha evnen til å justere­ oppskriften dersom det er det som skal til. Der ser vi sjelden i dagens samfunnsdebatt.

Det at kvinner har og har hatt en lettere tilgang til omsorgs-
rollen enn menn nettopp fordi vi både føder barn og ammer dem, det gjør også at vi enklere kan få øye på menneskers omsorgs-
behov og sette det i sentrum når vi kjemper for en mer rettferdig verden. At noen menn nå kanskje­ kan bli gravide, fratar ikke kvinner­ muligheten til å bruke sine erfaringer til å kritisere de rådende maktstrukturene i samfunnet.

At noen mennesker gjennom loven om juridisk kjønn opp-
lever en frihet til å bli den de er, det utelukker selvfølgelig ikke et feministisk rettferdighetskrav som ikke bare fokuserer på kakedeling­, men tvinger oss til å kjempe for en verden der ingen­ trenger å bake en kake som andre­ tjener penger på.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt