Verdidebatt

Vi skal alle dø

Eldre er redusert til en offentlig øvelse i kostnadsminimering. Men det er ingen naturlov som sier at eldre ikke kan ha et aktivt liv. Vi må bringe dem tilbake i samfunnet og la dem leve.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Vi skal alle dø.

Rik, fattig, stor og liten. Livets siste kapittel er fra biologiens side krevende. Som samfunn har vi bidratt til å gjøre den ekstra besværlig. Våre eldre er redusert til overmedisinerte objekter uten verken nytte eller mening. Det som bør være en siste verdige reise er blitt et innholdsløst venterom. Som gruppe er de eldre lite annet enn en offentlig øvelse i kostnadsminimering og effektivisering av tjenester. Som individer er de derimot godt stoff, brikker i et spill om folkets gunst, en kappestrid om sympati.

Maskinell oppbevaring. Det er oppsiktsvekkende hvor lite kreativitet vi viser i eldreomsorgen. Jeg har selv arbeidet med både demente og oppegående seniorer, og få deler av samfunnet er så blottet for innovativ kraft. Den maskinelle strukturen vitner mer om det offentliges behov for oppbevaring enn menneskelig ønske om omsorg.Mer om kommunenes kortsiktige prioriteringer enn om klok planlegging. For oppbevaring er vi dyktige til: Pleiere over hele landet er eksperter på løfting, stell, vask og tidtaking. Det er ikke sarkastisk ment; det er få yrkesgrupper jeg setter høyere. Faktum er at pleiernes potensial ikke utnyttes.

Filosofisk utfordring. For vi glemmer omsorgens viktigste aspekter, den menneskelige, etiske og filosofiske utfordringen som ligger i å sørge for de eldste, de syke og de som skal dø. Vi henfaller ofte til enkle, fysiologiske løsninger på større biologiske utfordringer. Medisiner i stedet for anstendighet, effektiv innsparing i stedet for et reelle tilbud. Konsekvensen er at omsorgen blir ren oppbevaring. En vente-på-døden-tilstand som ingen egentlig ønsker seg. Men fordi alle deltar slipper vi å ha dårlig samvittighet. Vi forleder oss selv til å tro at det er slik det skal være.

Tverrpolitisk. Når jeg sier vi, så er det av ren høflighet. For selv om omsorgen angår oss alle så må ansvaret hvile et sted. Og dette er et definitivt lederansvar. Det må skapes insentiver for variasjon og private initiativ. Organisasjoner, private, bedrifter og kommuner må stimuleres til å tenke nytt. Og med privat mener jeg ikke den banale anbudsiveren som deler av høyresiden benytter som en trylleformel. Ei heller det motsatte – venstresidens ideologiske angst mot alt som lukter «profitt» er en vel så stor fare mot mangfold og innovasjon. Vi må tenke like tverrpolitisk som vi må tenke tverrfaglig. Det nytter ikke å ikke tenke i polariserte slagord.

Generasjon depresjon. Man anslår at 100 000 eldre lider av depresjon. Selv om alderdommen kan være trist er det liten tvil om at vår organisering av eldreomsorgen bidrar til økt ensomhet og isolasjon. Dette er kunnskap vi allerede har, og derfor er det en helsepolitisk forsømmelse å ikke legge til rette for både terapi og et langt bredere sosialt tilbud. Livets avsluttende kapittel trenger ikke være slik som i dag. Det er ingen naturlov som sier at eldre skal stues bort på triste institusjoner med et minimum av menneskelig aktivitet. Eller sitte isolerte i trygdeboliger, med små øyeblikk av menneskelig kontakt i en ørken av tomhet. Derfor må samfunnet utfordre seg selv, tvinge alle aktører til å tenke nye løsninger. Nyskapning må lønne seg.

Endre tankegang. Samtidig som vi stimulerer til nye ideer bør vi revurdere organiseringen av omsorgen, både hjemmetjenestene og sykehjem. Det mest åpenbare grepet er å sørge for større sosial aktivitet. Det kan oppnås gjennom å tenke på eldretilværelsen som noe som faktisk skal leves, ikke bare noe som skal utholdes. Eldre må få reelt ansvar, aktive roller og sjansen til å ha innflytelse over sin egen alderdom. Dette kan oppnås gjennom å tenke i retning av småsamfunn eller landsby, i stedet for å tenke avdeling. Å tenke borger i stedet for bruker eller mottaker.

Eldresamfunn. Kommunene bør legge til rette for små samfunn eller landsbyer der det innholdet produseres, underholdes og driftes av og med de eldre selv. For medvirkning er en nøkkel. Til omgivelser, naboer, venner og eget liv. Heldigvis er dette noe som norske politikere har tatt innover seg. Såkalte demenslandsbyer er under planlegging, inspirert av lignende prosjekter i Nederland. Selv om utviklingen går svært sakte, er det likevel et godt tegn.

Kunnskap. Eldres kunnskap bør også benyttes i stor nasjonal skala, som rådgivere og foredragsholdere i utdanning og arbeidslivet. De aller fleste fag kan med hell inkorporere eldre. I en overgangsfase kan det fremstå underlig å så og si re-innføre seniorer i skoler, barnehager og bedrifter. Men etter et par turbulente og lærerike år vil det fremstå som den naturligste ting i verden. Vi kommer til å måtte erkjenne at vi gjorde en idiotisk tabbe ved å stue bort de eldre.

Oppbevaring eller liv? Grep som dette vil øke livskvalitet, aktivitetsnivå og bringe de eldre og samfunnet nærmere hverandre. Å fjerne de eldre fra samfunnet er i utgangspunktet unaturlig, og vitner om et kortsiktig fokus på produksjon og en misforstått forståelse av samfunnsøkonomi. Før vi vet ordet av det vil dagens omsorgsmodell tvinge kommunene i en ubehagelig knestående som det kan bli umulig å reise seg fra. Vi må hjelpe lederne våre til å tenke langsiktig og humant. Når vi tenker eldreomsorg bør målet være klart definert. Ønsker vi en effektiv oppbevaring eller ønsker vi å legge til rette for fullverdige liv også etter pensjonsalder? For ja, det er en motsetning.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt