bedehus kontra loge

Mitt liv i bygd og by. Jeg vokste opp i ei bygd på vestlandet med høye fjell og dype sorger.

Vi barna lekte mye ute i all slags vær og det styrket oss på mange vis. Men mange av oss som leikte sammen hadde det vanskelig i heimen med foreldre som slo eller drakk eller bare var helt urimelige. Heldigvis emigrerte vi 4 -mor, far søster og meg vi til USA i min tidlige ungdom og det ble et avbrekk i tranghet og dumskap i noen år.

Så på 60 tallet ble det etterhvert vekst og bedre økonomi i bygdekulturen så mange fikk etterhvert mye bedre råd. Dette skapte en slags bedremannstenkning i de i øverste sjikt. Mange i min familie ble medlemmer av logen og vi kom tilbake til bygda igjen. Det dannet seg et slags øvre lag av de som betydde noe i lokalsamfunnet og det har fortsatt å ekistere helt opp til nåtid. Mine besteforeldre var jo på et vis mere "edruelige" og ryddige men stormanns-galskapen lå like rundt hjørnet etter som formuen og anseelsen vokste seg rikere.

I gamle dager var det jo storbonden i bygda som regjerte og herset med andre-kanskje også presten og lensmannen -men i min oppvekst og i det øvre sjikt av dette samfunnet var det de velstående familiene. De som kunne ha hageselskaper, etterhvert coctaillunsjer og seine middagsselskaper med hjelp i huset. Tjenere laget mat, serverte og etterhvert vasket og ryddet. Det var de som betydde noe (ofte mennesker med egne firma og forretninger) som holdt sammen og kameraderiet blomstret opp.

Det var loge -troen som regjerte i besøkene i det fine og mørke huset hjemme hos oss. Der var det en tilbedelse av ens eget ego og bygging av nettverk med andres store ego. Kristus hadde kun plass i et lite barnehjerte til ei  jente som gikk på Frelsesarmeens søndagsskole og fikk stjerne i boka. Jesus var bare en snill person jeg leste og hørte om men som ikke hadde plass i mitt liv ellers-ikke i det hele tatt. Først i voksen alder forsto den indre lille jenta at Kristus hadde holdt meg i sin kraftige hånd gjennom hele livet. Jeg hadde tatt vare på det gamle falmede Jesus-bilde som hang over senga mi i gode og onde dager.

Det ble gjennom oppveksten mere og mere alkohol og større og større selskapeligheter i det stadig flottere huset."Samfunnets støtter" ramlet oftere og oftere sterkt beruset inn døra på mitt barnerom som lå rett ved utgangen. Jeg måtte være grei med de fine folka og komme de i møte-også i seine nattetimer. Det var ordførere, overlærere og leger (også min barnelege) advokater osv osv. Moral er jo en viktig ingrediens i logen har jeg etterhvert lest meg til, men har fortsatt tilgode å møte et eneste logemedlem som har en nogenlunde moralsk og redelig oppførsel.

De jeg har møtt av loge folk, om det er rebekka eller odd fellow og både i tidlig barne og ungdomms-år samt seiner i voksenlivet har et eget mørke i seg som en nesten kan kjenne utenpå kroppen når en møter de. De har ikke Kristus som sitt forbilde og den annerkjennte filosofen og Bibeltolkeren Dereck Prince har forklart dette gjennom både bøker og foredrag. Det finnes også mange gode og helt oppdaterte bøker om disse tema.

Men tåpeligheter og dummskap hadde ingen ende hos disse loge- menneskene som var som en utvidet familie i hjemmet vårt gjennom svært mange år.

Da jeg kom tilbake til ingenmannslandet på vestlandet  for noen år siden traff jeg på mennesker på bedehuset som  lå like ved min enkle bolig en periode. Det ble en slags redning i møte med "den gamle adel" og klikkvesenet som fortsatt eksisterte, men en har jo lært seg høflighet og koder som er gode å ta med i omgang med de fleste mennesker uansett tid og sted.

Jeg fikk det bra og etterhvert godt på bedehuset med presten som da holdt foredrag om Bibelen og jeg traff mange av de som holdt bedehuset i live. Mange gamle og dypt troende mennesker med en livsanskuelse som sto helt i stil med alt de foretok seg-alt hang sammen med alt. Mange med en godhet en må lete lenge etter i dagens samfunn.

Det ble etterrhvert stille bønnemøter med folk som ville andre vel og som ikke hadde behov for annet en å tro på Jesus. Så genial er Gud at Han styrket min tro midt i alt det forferdelig og smålige på dette stedet. Jeg orket å synge i gospel kor og fant nye vennlige sjeler som også holdt seg fast i tro på Gud tross motgang og vanskelig bygdeforhold. Nei da, alt er ikke helt oppdatert i bedehuset og de har sine rare tanker om mangt og mye også de litt yngre, men det er Gud og Kristus som råder grunnen og da kan en håpe å få med seg Den Gode Ånden når en går alene hjem om kvelden. Omsorgen fra Gud- for oss -om vi klarer å ta imot.

Takk og pris for bedehusene og de må bevares for ettertiden. De er også Guds hus og mindre infiserte av vår rotete samtid enn de fleste kirker. De er jo etterhvert nesten som kuturhus å regne om mangelen på respekt fortsetter.

De egosentrerte er fortsatt i hopetall der oppe i bygda og de bruker all sin tid på å fremstå som viktige og helst med navnet i avisen (eller facebook). Slik er det ofte rundt om på bygdenorge og mange nærmest flykter til byen for å kunne leve sitt eget liv og ha venner en kan dele hele seg med. Men den innerste trua kan en ta med seg til flere trygge havner i Oslo og det fortsatt mange muligheter. En kan kjenne de gode stedene igjen på frukten- de som forstår med dype tankene om tro og hvordan en må beskytte sjel og sinn fra å gå seg vill. Her kan en la alle de liberalistiske tankene være igjen hjemme og la Guds ord råde grunnen. Det gir slik en fred i sinnet og som ingenting annet kan måle seg med- også i en by.

Unn Elisabeth Aarø