Forsoning med taterne - ballen ligger nå hos staten

Alle høringssvarene til NOU 2015:7 Assimilering og motstand er nå tilgjengelige på Kommunal- og moderniseringsdepartementet side. 174 svar – med fra 1 til 301 avsendere – er fra enkeltpersoner. Få høringssvar kommer fra forskningsmiljøer og museer. Det er også relativt få kommuner og organisasjoner som har svart – men høringssvar har kommet fra Kirkerådet og Kirkens Sosialtjeneste.

Fyldige svar er kommet fra Nasjonal institusjon for menneskerettigheter, Gáldu - Kompetansesenteret for urfolks rettigheter, Kulturrådet, Utdanningsdirektoratet, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Helsedirektoratet og Bufetat.

Alle disse siste mener at økt kompetanse om romanifolket blant ulike yrkesgrupper og formidling om romanifolkets historie og liv er viktig. Disse forstår at holdningsendringer skjer gjennom å bli synlig og bevisst. Dette standpunktet deles av romaniorganisasjonene. Disse framholder at utvalget har skrevet for lite om politikken de siste 30 årene og mener også at departementet ikke lyktes i å hindre uheldig personomtale under høringsmøtene.

Betydningen av bli synlig og bevisst står i motstrid til den forståelsen som mange av enkeltpersonene gir uttrykk for. Mange av disse er redde for at undervisningsopplegg eller teaterforestillinger som formidler det særegne ved romanifolkets liv og historie vil føre til mobbing av barn som er av romanislekt. Mange av disse er også sterkt imot begrepet tater, og mener at bruken av dette burde bli kriminalisert. Likevel: Noen av dem som er imot både utredningen og sluttrapporten omtaler seg selv som tater.

Et av høringssvarene – også trykket i avisen Østlendingen – sier: «Da det ble klaget til den norske stat … kom til slutt Norge med en unnskyldning til romanifolket. Vi fikk da muligheten til å legge denne tiden bak oss og se fremover.» Dette innlegget er mildere i formen enn mange andre. Uttrykk som «sette oss flere tiår tilbake» og frykt for stigmatisering preger andre høringssvar.

Hvordan kan dette forstås? De 301 underskriverne av brevet «Vi som er imot!» skriver «Vi har strevd hardt for å intrigere [sic!] oss i samfunnet.» Antakelig er det en form for assimilering de snakker om, der majoritetssamfunnets normer og levesett etterstrebes. Videre heter det: «Vi verken vil ha noen talsmann eller forening som taler vår sak.»

Det finnes fire organisasjoner for romanifolket. Organisasjoner med minst 100 medlemmer samarbeider blant annet om valg av styre til stiftelsen romanifolkets/taternes kulturfond. De statlige midlene til Kulturfondet er holdt tilbake i 2015 og 2016, noe alle organisasjonene og Romanifolkets/taternes senter protesterer mot; se vedlegget i høringssvaret fra Taternes Landsforening.

Oppmerksomhet på det særegne ses altså på som motsatsen til det å klare seg i det norske samfunnet. Spørsmålet er hvordan en slik situasjon skal møtes. Her er tre svar:

1 Det skal være helt opp til den enkelte som tilhører en nasjonal minoritet «å velge å bli behandlet eller ikke å bli behandlet som sådan…», som det heter i artikkel 3.1 i Europarådets Rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Dette valget skal selvsagt ikke ha noen negative konsekvenser for den enkelte.

2 Medlemmer av en nasjonal minoritet som ikke ønsker å bli behandlet «som sådan» kan altså ikke nekte andre fra denne nasjonale minoriteten å bli behandlet som en nasjonal minoritet. Likevel kan det være omstendigheter som gjør at myndighetene bør være forsiktige i å legge til rette for nasjonale minoriteters kultur, eksempelvis dersom denne kulturen kan innebære aksept for mishandling eller former for utestengelse. Noen kan mene at det å ta barna ut av skolen mot slutten av skoleåret for å reise kan innebære en form for utestengelse, mens andre mener at en slik situasjon kan myndighetene møte ved tilrettelegging.

3 Norge har plikter overfor nasjonale minoriteter etter FNs tre sentrale menneskerettighetskonvensjoner, om barns rettigheter (artikkel 30), sivile og politiske rettigheter (artikkel 27), og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (artikkel 15.1(a)), UNESCO-konvensjonen om å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk – og den nevnte Europarådskonvensjonen.

Blant romanifolket er det mange som ikke ønsker synliggjøring av og oppmerksomhet om deres kultur og særlige rettigheter. På denne måten mener de det blir lettere å behandles som vanlige norske borgere. Norske myndigheter har flere hensyn å ivareta. Dette bredere ansvaret må reflekteres i en respektfull dialog med personer fra romanifolket – og mellom disse – om hvordan vi sikrer både kulturbevaring, individuell oppreisning og deltakelse og gode muligheter for alle i det norske samfunnet.

Både Kirkerådet og Kirkens Sosialtjeneste foreslår statlige tiltak for både kultur (tradisjonelt håndverk) og språk (etablering av et professorat i romani), oppreisning og likeverdig deltakelse. Kirkens Sosialtjeneste etterlyser en statlig erstatningsordning for dem som har oppholdt seg på barnehjemmene drevet av Norsk misjon blant hjemløse og falt utenfor kommunale erstatningsordninger. Kirkens Sosialtjeneste ber om mer forskning på forholdene ved barnehjemmene. En egen stortingsmelding etterspørres også.

Kirkerådet melder også to egne tiltak: Oversettelse av liturgiske tekster til romani og etablering av en egen prestetjeneste for romanifolket. Den norske kirke sier de skal fortsette samtalene med romanifolket. En av romaniorganisasjonene påpeker Den norske kirkes manglende handling for å «gjøre bot for sine ugjerninger…»

Den norske kirke og Kirkens Sosialtjeneste forsøker ikke å unndra seg ansvaret – sistnevnte på vegne av Norsk misjon blant hjemløse – for sine roller i en statlig tvangsassimilering som omfattet seksuell, fysisk og psykisk mishandling. Samtidig, når to av romaniorganisasjonene skriver om Kirkens Sosialtjeneste sitt ansvar for forsoning, skriver de videre at forløperen «arbeidet på oppdrag for den norske stat. Derfor er det staten som har det øverste ansvaret for en slik forsoningsprosess.» Dette er en viktig klargjøring; ballen ligger nå hos myndighetene.