Johannes Morken

Redaktør
444

Dei held liv i mitt bedehus

På bedehuset kjøpte eg lodd, såg film og gjekk rundt juletreet. Ein gong svimte eg av i sommarvarmen.

Publisert: 30. jun 2016

Bedehuset frå min barndom ligg litt oppe i ein litt (for) bratt bakke i bygda Lambhaug i Luster kommune, inst i Sogn. Det vart innvigd vel fire år før eg vart fødd. I barndommen kunne vi sjå rett opp dit frå kjøkkenvindauget – og rusla dit i finkleda kvar gong det hende noko der. Og på 60- og 70-talet var det nokså ofte. Dette var eitt av samlingspunkta.

Her var det søndagsskule. Hit kom omreisande forkynnarar for å halde møteveker. Nokre av dei budde i andre etasje i huset vårt – som sangeevangelistane Marit og Irene. Der oppe budde også emissæren som leika med oss så intenst ein gong i 1964 at eg oppglødd sprang inn i stova midt i leiken og braut kragebeinet då eg fall ned av divanen.

Les Oddbjørn Johannessen: Min barndoms bedehus lagt ut for salg

Basarar. Sommarstemnene­ som mor mi arrangerte for Samemisjonen, samla også mykje folk. Det var på ei av desse det blei så varmt at det ein gong svartna slik at eg datt i golvet. Eg rusla heim då eg kvikna til, medan møtet heldt fram.

Dette var store hendingar, sjølv om møta ikkje akkurat var lagt opp for barn. Men vi blei med ­likevel. Stundom kom musikken til Frelsesarmeen, det var litt meir liv. Basarane var også artige innslag, det same var ­filmane til Redningsselskapet.

På juletrefestane kom nær sagt heile bygda. Vi gjekk rundt juletreet, og ungane fekk gåve – gjerne ei mandarin og rosiner pakke inn i ein serviett.

17. mai-festane samla mykje folk – og bedehusfestane på ­nasjonaldagen fekk faktisk eit kraftig oppsving frå 80-talet. I ei lita bygd var 120 menneske på fest i bedehuset på nasjonaldagen verkeleg fullt hus.

Den langstrakte grenda Indre Hafslo hadde i min barndom to kyrkjer, to bedehus, to posthus og fleire butikkar enn vi kunne telje på den eine handa. Bygda hadde – og har – ungdomshus. Far min var av dei som bygde huset og i unge år heldt vakt på festane. Mor mi kom frå bedehuset.

I dag er postkontora nedlagde,­ sentraliserte til kommunesenteret. Det same er butikkane. Det dårlegaste bedehuset, midt mellom Lambhaug og kommunesenteret, vart selt til ei velforening etter at styret var utdøydd. Kyrkjene som har ei lang historie både over og under bakken, held naturlegvis stand. Det gjer min barndoms bedehus også.

Slutt. Men det er ikkje same samlingsstaden. Møteveker er det for lengst slutt på, det same med stemna for Samemisjonen. Møta vert i dag haldne i bede­huset i kommunesenteret Gaupne,
 ei lita mil unna: Det er mykje vanskelegare å samle folk enn før, og det er godt for eldsjelene at fleire deler på ansvaret. Og folk har bil – det hadde ikkje vi i vår barndom. Då var det føtene som gjaldt.

Å samle barn på søndagar vart på eit tidspunkt uråd. I dag er det barnelag annankvar torsdag med 20-30 ungar. Det er varme­stove for pensjonistar haust og vår. Og eit kor med 30 medlemmer øver annakvar veke. Den årlege basaren skaffar såpass med pengar at bedehusstyret held stand utan å tære på bankboka. Kraftkommunen Luster yter 40 prosent tilskot til drifta av bedehus og ungdomshus. Kravet er at det er aktivitet der. Men det er, for praktiske føremål, for mange ­slike forsamlingshus i kommunen.

Eldsjelene bak min barndoms bedehus vil likevel ikkje gje opp. Hadde dei ikkje hatt bedehuset, ville det vore vanskeleg med barne­arbeid. Og dei er snart dei einaste i mils omkrins som klarar­
å samle folk til fest 17. mai, sjølv om oppslutnaden har gått ned.

Arven. Dagens styreleiar, Torodd Urnes, var to år då bede­huset vart bygt. Han tok opp arven 
etter faren i bedehusstyret – ­faren var første styreleiaren. Bedehuset har vore viktig heile livet.

Huset er så stort og opprusta at det hadde passa betre i kommunesenteret der dei vurderer å byggje ut. Men min barndoms bedehus ligg der det ligg – i ein litt for bratt bakke ovanfor vegkrysset der bussen framleis stansar, men der ein annan samlingsstad – S-laget – for lengst er borte.

Sist eg var var i bedehuset, var då eg skulle presentere barndommen min på film for ­gjestane då eg fylte 50. Bedehuset var ikkje til å komme utanom. Difor er det godt å vite – når bedehus blir lagt ut for sal – at det enno er liv i min barndoms bedehus. Ikkje same livet som før. Men det er liv der røtene er.

(PS. Biletet av bedehuset er teke av Margit Slåtto Rygg, ei av eldsjelene - mellom anna i Koret LaLjoma som øver der. Ho var innflyttar som lærar og Yngres-leiar i min barndom. Ho og to andre lærarar leia også ei sanggruppe eg var med i - og som sang på dette og andre bedehus i Sogn på 70-talet).

Les om bedehus på finn.no, bedehus gjort om til moske - og eit nybygd bedehus

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.06.2016

Kommentar #1

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Gjenkjennelig

Publisert nesten 6 år siden

Ja, her var det mye gjenkjennelig.  Godt skrevet var det også.

Kommentar #2

Johannes Morken

444 innlegg  937 kommentarer

Ja

Publisert nesten 6 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Ja, her var det mye gjenkjennelig.

- og det var Oddbjørn Johannessens innlegg om at hans barndoms bedehus som var lagt ut for sal, som fekk meg til å skriva.

Kommentar #3

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Ildsjelene

Publisert nesten 6 år siden

Tiden har innhentet det som var bygget for en helt annen tidsalder. Moderne kommunikasjon har endret hele strukturen i Distrikts-Norge. Dette resulterer i nedlagte bedehus, S-lag, slik Morken nevner, og at melekerampene og mye annet forsvinner. Vemodig. Men slik er det nå en gang.

Det som for meg framstår som mest spesielt, når det gjelder bedehusene, er ildsjelene som greier å holde liv i flere av dem – på overtid. Det er imponerende. Stayerevne, heter det på moderne. Og så føler jeg med de blant dem som til slutt må gi tapt. For det må de jo etter hvert – de fleste blant dem. For noen av disse må den endelig beslutningen fortone seg som noe av det mest skjellsettende i deres lange liv, og at noe svært viktig i tilværelsen blir borte. Jo da, det er vemodig.

Også jeg har et rimelig sterkt forhold til bedehuset – til flere bedehus faktisk. Men vil også slå et slag for og ytre noe til minne for melkerampene. Også disse var til oppbyggelse på sitt vis – som møteplass, der det ble utvekslet nytt om mangt, og som sosialt samlingspunkt for ungdommen og de enda yngre.

«Min» melkerampe var sikkert som andre melkeramper, men ikke for meg. For meg var den viktigere enn de andre. Jeg husker jenta den dag i dag, selv om ingen av oss helt forstod oss på slikt – i hvert fall ikke fullt ut. Hun var en sjelden skapning, husker jeg. Blyg og med et vakkert og muligens var det hemmelighetsfullt smil. Vi forstod at vi synes om hverandre, men det ble med det – altså med selve erkjennelsen, slik det ofte er i den alderen.

Selv om jeg fortsatt – dog noe vagt – kan huske denne sjarmerende skapningen, så har jeg nok et enda sterkere minne om selve melkerampa som et trivelig og «oppbyggelig» sted der det som på bedehuset var – om ikke spill, så i hvert fall sang. Vi nynnet og sang på det siste vi hadde hørt på radio. En av favorittene var Per Aspelins «En glad kalypso om våren».

Og så har det faktisk blitt slik at noen ildsjeler fortsatt har vedlikeholdt akkurat denne melkerampa som står der til minne om – mangt – og som er nærmeste nabo til bedehuset, som det fortsatt er liv i, i mitt barndoms paradis. Samlet var dette for flere generasjoner det kulturelle episenter i den lille bygda. 

Kommentar #4

Johannes Morken

444 innlegg  937 kommentarer

Mjølkerampa

Publisert nesten 6 år siden
Den stod i vegkrysset ved buss-stoppet og S-laget, rett nedanfor bedehuset. Der sat vi gutane og skreiv bilnummer - særleg utanlandske. Og vi følgde med då Mercedes Benz og Scania - lastebilar altså - gjorde riksveg av grus om til riksveg med fast dekke. Oljegrus, kalla dei det den gongen. Mjølkerampa forsvann då tankbilane gjorde inntog på gardane. Eit stort framsteg for levering av mjølk, men ein møteplass mindre for folket.
Kommentar #5

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Møteplassene

Publisert nesten 6 år siden

Det var ei mjølkerampe i mitt nærområde også - men i veikrysset midt i bygda var det "planka" som var samlingspunktet.  En nokså provisorisk benk, som rett og slett besto av ei brei planke som hvilte på to store stein.  Det var der vi satt og noterte bilnummer - og var nysgjerrige vitner da grusveien fikk fast dekke.

Tilbake til bedehuset: Det var nemlig et bedehus til som møblerte mitt mentale barndomslandskap.  Kvastad bedehus - noen kilometer nord for der jeg vokste opp. En liten tømmerbygning langs fylkesveien mellom hjembygda mi, Strengereid, og E-18 ved Holt kirke - oppført på dugnad i 1938.  Der var min morfar i mange år formann, og som liten gutt hadde jeg en slags forståelse av at det var han som eide bedehuset.  Det eksisterer fremdeles, og har beholdt navnet sitt, men det huser i dag en veldedig forening.  Formelt sett er det fremdeles Indremisjonen som eier det, selv om ildsjelene nå er borte - og, også formelt sett, er det min tante som er kontaktperson.  Sviktende helse og høy alder - samt manglende oppslutning i bygda for øvrig - har gjort at aktiviteten måtte nedlegges.  I mange år brukte hun all sin fritid på yngres- og barneforeningsarbeid, noe som bygdefolket sørget for at hun fikk Kongens fortjenestemedalje for.

Røttene er nok der fremdeles, men i motsetning til det som er tilfellet med Johannes Morkens bedehus, ser det ikke ut til at det er særlig liv i dem lenger.  Jeg synes imidlertid stadig det er verdt å dvele litt ved den betydningen bedehusene har hatt i bygde-Norge.

Kommentar #6

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Johannes Morken. Gå til den siterte teksten.
På juletrefestane kom nær sagt heile bygda. Vi gjekk rundt juletreet, og ungane fekk gåve – gjerne ei mandarin og rosiner pakke inn i ein serviett.

Slik hadde vi det også. Juletrefestene i Lademoen Menighets Bedehus var et fast innslag i julefeiringen. Lokalet var stappfullt av folk. Jeg husker stemningen som fortettet  og kaotisk av alle som var tilstede. Det var gang rundt juletreet og vi sang med som best vi kunne. Noe av det som skilte disse festene fra de i familien var at man sang mange flere vers av sangene, og så var alt så mye større enn i heimen. Vi fikk også poser som nissen hadde levert og det var rosiner, appelsiner og sjokolade i det minste, men jeg tror også annet godt. 

Da jeg startet på skolen var det på Strindheim Skole som lå i Strinda kommune. Siden vi bodde rett ved kommunegrensen leide Trondheim Kommune plasser der for å ta oss imot. Midt i andre klasse var skolen så sprengt av elever at de ga opp å organisere alt der, så to klasser ble flyttet til et bedehus i nærheten hvor det ble holdt skole i flere år. 

Der møtte vi også opp når emmisæren onkel Leonhard kom om sommerene for å holde show for oss ungene. Som det lydigste barnet i vår familie (!) var jeg den eneste av oss som deltok der. Det var morsomme stunder med onkel Leonhard som spilte og sang, fortalte vitser og laget konkurranser innimellom bibelfortellingene som han snakket ut fra på en lettfattelig måte. 

Lademoen Menighets Bedehus fristet mange år med liten aktivitet og sto nærmest til nedfalls lenge, men så kom det nye ildsjeler og det ble åpnet bydelskafé på nittitallet da man revilatiserte deler av bydelen. I dag ser det ut som at det er et levende sted i nærmiljøet. 

Luster ja..... en stamfar het Lüster og kom over fjellet fra Nordfjord i 1670 og slo seg ned i Strinda Herred. Sogneprest med tre prestesønner som skaffet seg landeiendommer, og en av dem endog min fars hjemsted i Jøssund kommune som så vidt jeg forstår gjorde at han eide store deler av kommunen. Også der var det bedehus men ikke så mye kristelig aktivitet for oss barna. Det var møter for de voksne og Norsk Bygdekino for oss barn. 

Kommentar #7

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Johannes Morken. Gå til den siterte teksten.
Den stod i vegkrysset ved buss-stoppet og S-laget, rett nedanfor bedehuset. Der sat vi gutane og skreiv bilnummer - særleg utanlandske. Og vi følgde med då Mercedes Benz og Scania - lastebilar altså - gjorde riksveg av grus om til riksveg med fast dekke.

Det het riksvei 50 før det ble E6, og der satt vi og skrev bilnummer. Det var alltid ekstra bra om det kom sjeldne nummer, og litt av en sensasjon den dagen det kom en bil med nasjonalitetsmerkre L, for tenk, her var det en bil helt fra Libya. LIBYA!! Det var knapt til å tro. 

Og der ved hovedinnfartsåren til Trondheim var det fantastisk mange busser som kom fra Sverige og en by der som antagelig het Abonnerad. Vi var sikre på at det var en stor by siden så mange kom derfra. Sant å si var jeg skuffet da hemmeligheten med abonnerad ble avslørt men plutselig var vi også for gamle til å skrive bilnummer. :-)

Kommentar #8

Per Einar Sønnesyn

352 innlegg  1671 kommentarer

"Kjært barn har mange namn"!

Publisert nesten 6 år siden
Johannes Morken. Gå til den siterte teksten.
Bygda hadde – og har – ungdomshus.

På Hafslo hadde dei eit utnamn på Ungdomshuset på Indre Hafslo.

Dei kalla det  "Slaktehuset", for det gjekk stundom hardt føre seg der!

Bedehuset på Hafslo hadde ikkje noko utnamn, trur eg,

men bakarste kroken i storsalen kalla sume for "sattanskraoi",

for der sat ofte slike som laga litt ståk i si krå!

Men dette fortel at det var plass til alle der!

Om dei framleis har slik plass no er vel lite truleg!

Kommentar #9

Johannes Morken

444 innlegg  937 kommentarer

Plass til alle

Publisert nesten 6 år siden
Sønnesyn fortel om eit utnamn eg ikkje har høyrt om. Men det var to svært ulike kulturar på bedehuset og ungdomshuset - det er det ingen tvil om. Eg gjekk aldri på festar på ungdomshuset. For oss var bedehuset samlingsstaden. Men 4H hadde ofte årsfesten sin på ungdomshuset med premieutdeling og underhaldning i ein sal med praktisk scene. Der framførte eg min aller første sjølvskrivne skjetsj. Den oppblomstringa som 17. mai festen hadde på bedehuset på 80- talet skuldast at ein del som hadde vore på ungdomshuset, heller ville gå på fest i rolegare former på bedehuset på akkurat ein slik dag. Og no er det berre bedehuset som har fest på nasjonaldagen - og det kjem litt bedehusfolk også frå andre bygder.
Kommentar #10

Bente Bratlund

18 innlegg  10 kommentarer

Dei møtte meg med omsorg

Publisert nesten 6 år siden

Rart, men eit ord, eit bilde eit innlegg kan opna for eins eigne minne. Og då eg las innlegget om "dei held liv i mitt bedehus" så kom mine minne om "mitt" bedehus.

Det låg eit steinkast frå huset eg vaks opp i. Der blei eg send på søndagskulen og fekk "fisk i garnet" og "gullstjerner". Eg var snill jente og laga aldri bråk, og fekk av og til dela ut sangbøker og eg elska songane og song då eg kom heim for full hals dei vi hadde lært, "Jesus elsker alle barna" var favoritt.

Ikkje heilt populært heime, der dei sende meg på søndagskulen for å få sova middagslur i fred og ikkje var så veldig interessert i denne "Jesus". Men bedehuset var ein naturleg del av livet likevel.

Særleg basarane, der vi gjekk mann av huset for å kjøpa lodd. Åresal får framleis fram ein god varme i meg. Hugsar særleg naboguten som la inn bod på ei stor handfull årer som var til overs, berre at han ikkje hadde pengar til å betala.

Så var det juletrefestane. Fullt bedehus, først langbord med julebrødskiver med brunost og gulost, og så pannekakene og vaflane som eg ennå kan kjenna smaken av, løvtynne og der det ikke var spart på fløyten.

Så var det det store juletreet like til taket, der vi gjekk rundt og sang julesongane, vers etter vers etter vers til musikk frå det gamle trøorgelet. Eine ringen motsett veg som den andre, og etter som ein vaks til var det å kika på ein utvald i ringen utanfor eller innanfor. Og alltid til avslutning "Den himmelske lovsong", og ingen kunne syngja som damene på bedehuset, det var som taket løfta seg.

Og så han som sang i falsett, eg hugsar facinasjonen når han stemte i. Seinare kom eg som ungdom på bedehuset og blei så godt motteken av dei eldre der.

Dei gamle fine damene står i eit særleg lys for meg, og så han som lova å be for meg sidan eg ikkje hadde familie som bad. Eg hugsar sorga mi då han døydde, no hadde eg ingen forbedar.

Jau, det er mange minne frå bedehuset. Talarar som eg syntes var særdeles enkle og lite reflekterte og som eg opponerte mot, til fortviling frå dei eldre som hadde enorm respekt for dei omreisande predikantane og nær behandla dei som gudar.

Eg hugsar særleg ein som med innleving fortalde oss kor glade vi skulle vera for at Gud samanlikna oss med sauen og ikkje med grisen. Grisen som velta seg i søla så snart han var vaska, men sauen var så fin og kvit. Eg fekk latterkrampe og krølla meg i benken, men dei tålte meg bedehusfolket, gav meg omsut og varme.

Det er mange år sidan eg var på bedehuset, men eg veit at nokon held liv i mitt bedehus også. Måtte det vera omsuta, varmen og rausheten eg sjølv opplevde som får rom der også i framtida.

Kommentar #11

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Sangtradisjonen

Publisert nesten 6 år siden
Bente Bratlund. Gå til den siterte teksten.
Og alltid til avslutning

Sangtradisjonen fra bedehuset har jeg også med meg i ryggsekken - og mange av søndagsskolesangene husker jeg fremdeles, selv om tekstene ofte kunne være utfordrende for en liten pjokk.  Alle søndagsskoletimene ble avsluttet med "Så ta da mine hender".  Det gikk greit en stund, men verselinja "Jeg kan ei gå alene, enn ei et fjed" var jo ikke enkel.  Hva i alle dager var "et fjed"?

Vi hadde selvsagt også enkle sanger som "Min båt er så liten", mens andre sanger inneholdt både et vrient språk og vanskelige bilder: "Våg å stå som Daniel" ("Sett deg for et hellig mål"), "Peter fikk på vannet gå" o.fl. Det hendte derfor at jeg diktet om teksten for å gjøre den begripelig.  Jeg sang for eksempel at Peter "føyk på vannet" - og forestilte meg antakelig at han hadde et eller annet framkomstmiddel å hjelpe seg med, noe à la Karlsson på taket.

Kommentar #12

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Fjed

Publisert nesten 6 år siden

Ja, hva er egentlig et fjeld? For egen del hadde jeg et særlig forhold til "Våg og stå som Daniel." En modig kar. Og når jeg la til -sen bak navnet hans, ble det virkelig tøft. 

Kommentar #13

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Ja, hva er egentlig et fjeld? For egen del hadde jeg et særlig forhold til Daniel. En modig kar. Og når jeg la til -sen, bak navnet hans, ble det virkelig tøft.

Et fjed er det samme som et skritt, et steg - men det tok noen år før jeg fant ut av det.  Det skulle rime på "med" ("Hvor du meg fører ene jeg følger med").  I nyere versjoner er vel frasen "enn ei et fjed" byttet ut med "nei, intet sted" (eller noe sånt).

Kommentar #14

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Et fjed er det samme som et skritt, et steg

Ja, jeg forbinder det med et hanefjed. Hanen har visst en egen måte å gå på, smått eller forsiktig? 

Kommentar #15

Eirik Flikke

70 innlegg  377 kommentarer

Båndtvang på bedehuset?

Publisert nesten 6 år siden

Jeg hadde verken bedehus eller mjølkerampe i min barndom/ ungdomstid, men møteplaser for nix-nettbrett-generasjonen var det derimot mange av.

Og en vesentlig forskjell fra kirkelige ungdomssaler på 1980-tallet og bedehusmiljøene et par tiår tidligere, var muligens aksepten for å kunne "sjonglere" mellom ulike fritidsmiljøer.

Min lokale fotballklubb lød gjerne tilnavnet Holmen øl og ballklubb og fotballkulturen i lavere divisjoner kunne være en ganske røff arena - særlig målt opp i mot sanger som "Måne og sol", "Bi på Herren", "Fall til ro", cola i kirkekiosken og en melkerull før mørket senket seg.

Var det "båndtvang" på bedehuset, eller var det aksept for "sjongleringer" mellom bedehussanger og fest på lo'kalet og bortekamper med idrettslaget utenfor bedehusets rekkevidde?

Selv er jeg takknemlig for både og, fremfor enten eller - uten at ølflaskene dermed hadde en fremskutt plass i livet mitt kun kort tid etter at dommeren hadde blåst av kampen. Det var lov å si "nei takk" og den påfølgende merkelappen; "en litt annerledes type", fikk man bare bite i seg.

Ja, "korreksjonene" gav meg en ballast jeg er takknemlig for! For i det ene øyeblikket kunne altså alskens bibelvers være spennende "kullsyre" i kroppen:

"Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg." (Mat. 6,33)

"Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!" (2. Kor. 5,17)

Og dagen derpå ventet en ny kjøretime med sjåførlæreren som var støttemedlem i HEF. Og han understreket med all mulig tydelighet viktigheten av å være særdeles oppmerksom når fotgjengerfeltet rett nedenfor kjerka nærmet seg - for der hendte det ikke så rent sjelden, i følge min livet-på-veien-instruktør - at nyfrelste ungdommer kom svevende over veien.

Ojsan, det var en verden utenfor "bibelbeltet" med andre innfallsvinkler til det Sven Kjærup Bjørneboe gjerne omtaler som "DE SISTE SPØRSMÅL". Og slik ble det enklere å la tanken være FRI.

GOD SOMMER!

Kommentar #16

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Mest enten-eller

Publisert nesten 6 år siden

Eirik Flikke (#15): Var det "båndtvang" på bedehuset, eller var det aksept for "sjongleringer" mellom bedehussanger og fest på lo'kalet og bortekamper med idrettslaget utenfor bedehusets rekkevidde?

Det var nok mer enten-eller enn både-og.  I hvert fall om du i utgangspunktet var "innenfor". Sangstrofer som dette kan kanskje anslå "tonen":

Innenfor eller utenfor bryllupssalen engang?

Innenfor eller utenfor, evigheten så lang?

---

Kast deg i Frelserens armer,

Legg deg til ro ved hans bryst.

Hør, hvor det stormer der ute,

Her er det fredfylt og tyst.


Men de som i utgangspunktet var utenfor, var alltid velkommen inn.

Utover dette var nok bildet noe mer nyansert, avhengig av hvor i den norske geografien man befant seg.  Selv er jeg oppvokst i det såkalte "bibelbeltet", men i den østlige delen.  Det var nok strengest lengst vest.  I den lille bygda der jeg vokste opp, var det i min barndom tre butikker - og alle solgte øl (til og med eksport-øl).  Slikt forekom sjelden lenger vest.

Et annet aspekt som det er viktig å trekke inn her, er at bedehuset ikke bare var et sted der det var søndagsskole, og der de sterkt troende samlet seg til møter.  Det var også et kulturhus, som ved anledninger som basarer, juletrefester m.m. samlet hele bygda.

PS!  Idrett var helt i orden, men helst ikke på søndagen.

Kommentar #17

Per Einar Sønnesyn

352 innlegg  1671 kommentarer

Ei tid var og ei anna vart!

Publisert nesten 6 år siden
Johannes Morken. Gå til den siterte teksten.
Sønnesyn fortel om eit utnamn eg ikkje har høyrt om.

Me har vel minne frå ulike tidsbolkar. Mine minne er mest frå krigsåri. Då var det nesten årvisst med  "vekkingar" på det helst store Hafslo bedehus. Det var afrikamisjonæren Malla Mo som gjorde opptaket til bygget. Det hadde ein stor sal som var delt i tre benkerader, med ein stor midtdel, der "vanlege" folk sat, og bortunder sidedelene der kvinnene sat på venstre og mennene på høgre sida, - gjerne dei mest aktive misjonsfolk.

Når det strøymde sopass mange var det ikkje so påfallande at ogso meir ustyrlege ungdomar fann sin plass i bakarste kroken i "Sattanskraoi"!!

Eg kjende til det vesle bedehuset på Indre Hafslo, og var vel innom der ein gong med far min, som var ven med ein av leiarane, "Falkagjeren". 

I det vesle bedehuset var det nok meir "gjennomsiktig", so det var vel helst dei "snille" unge som våga seg inn??

Det var vel ogso i denne tidbolken det rann mest blod i det sokalla "slaktehuset", ungdomshuset på Indrehafslo. 

Eg var der på konfirmantfesten i 1946, og på den tid hadde det nok roa seg der!

Om Malla Mo kan eg nemna at ho var so vidgjeten at når folk sende brev til Malla Mo, Afrika, kom det fram utan seinking! Men handskrifti hennar var slik at det var berre far som greidde å tolka dei, men eg kom no gjennom nokre av dei eg og.

Men Malla kunde vera nokso dryg i talen. Ein slektning låg dødssjuk, og Malla vilde formana han, men han var lite mottakeleg. "Ja , so dra til helvite då!!" sa Malla og forlet han!

Kommentar #18

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Aftenposten i dag

Publisert nesten 6 år siden

I dag har også Aftenposten et oppslag om de mange bedehusene som er til salgs - med utgangspunkt i "mitt" bedehus på Strengereid:

http://www.verdidebatt.no/debatt/post11652661.zrm

 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere