Leder ut i ørkenen, Oase

Årets Oase er lagt til Fredrikstad. Lederskapet har en forventning om å gjenopplive sin rolle som en åndelig kraft i Den norske kirke og i de ulike organisasjoner som tilhører den lutherske og almenkirkelige tradisjonen i Norge.

Mange av dem som fant ­bedehusmiljøene for trange og kirkens virksomhet for ordrik, syntes de fant en frigjørende ­spiritualitet i Oasebevegelsen på 1980-tallet.

Men allerede da var det flere av oss som stilte spørsmål ved om bevegelsen knyttet Guds handlinger i hverdagen og vår virkelighet til såkalte overnaturlige manifestasjoner. En lengsel etter å erfare og kjenne Guds tilstedeværelse i egne liv ble forvandlet til en hvileløs jakt etter tegn og under.

I stedet for å fordype seg i hvordan de erfaringene en tolket­ som Åndens tilstedevær­else kunne være med å fordype en spiritualitet i den lutherske og almenkirkelige tradisjonen, har tydeligvis Oase fortsatt å knytte seg til helt andre uttrykk – særlig til de helt spesielle teologiene i de nykarismatiske miljøene i USA.

Spekulativ. Hvor spekulativ denne type teolgi er, blir på en innsiktsfull måte presentert av førsteamanuensis Arne Helge Teigen ved Fjellhaug (Vårt Land 21.juni og Vårt Land 29. juni (innleggene på verdidebatt.no er lengre utgaver)). Dersom dette ikke er kjent for Oaselederskapet – slik styreleder Eiklis svar til Teigen (Vårt Land 25. juni) kan gi inntrykk av – er det oppsiktsvekkende

Oases styreleder Eikli hevder (Vårt Land 20. juni/verdidebatt.no 17. juni) at «vi trenger forkynnere som er med på å bryte ned disse murene av gudløs virkelighetsforståelse, og som i større grad enn vi er vant til kan vitne om tegn og undre». Han hevder videre «at en gudstro som i praksis er uten tro på det overnaturlige, er selvutslettende».

I svarinnlegget 25. juni hevder han så at dersom en stiller seg tvilende til at Guds tilstede­værelse i verden er bundet til overnaturlige tegn og undere, «frarøves mennesker den velsignelse Gud vil gi: Nådegavene som utrustning til liv og tjeneste og for å vinne andre blir uforløste.­ Da blokkeres den veksten som Den Hellige Ånd lengter etter å gi til mennesker og menigheter».

Binde fast. Denne type teologi og forkynnelse er slett ikke uttrykk for velsignelse, men en måte å binde mennesker fast i en endeløs jakt etter ytre bekreftelser­ i form av overnaturlige erfaringer av Guds nærvær. Dette er langt fra det som Den norske kirke, organisasjonene og den almenkirkelige tradisjonen bekjenner seg til – og langt fra en bibelsk forankret kristendom.

Bibelen beskriver hvordan Jesus­ møtte datidens forsøk på å knytte Guds tilstedeværelse og frelsesverk til tegn og undere­ med en skarp avvisning (Luk 11, 29-32, Matt 12, 38-42). Det tegnet mennesket skal søke, er Jona-tegnet: Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden. Det er dette ­tegnet Gud har gitt oss.

I Den hellige ånd manifesterer dette tegnet seg i underet og mysteriet i dåpen, nattverden og Ordet om Guds ufortjente nåde for Jesu skyld. Det er dette som er Bibelens budskap om tegn vi kan stole på, hvile i og bli utfordret av. Ingen trenger andre tegn enn Jona-tegnet, og forkynnere som hevder noe annet leder mennesker inn i fortvilelse og konstant opplevelse av å mangle noe.

Harde hjerter. Mange av oss møter ofte mennesker som har fått harde hjerter etter å ha hørt det gjentagende mantraet om å søke Guds kraft i overnaturlige fenomener og løfter om helbred­else. Noen har funnet tilbake til tilliten til Guds nåde i de synlige tegn og løfter Gud har gitt oss. Men fortsatt er det mange som tror at denne kristendomsformen er den egentlige kristendommen, fordi den gjentar noen setninger fra Bibelen og hevder at det er bibelsk kristendom.

Nådegavene er rikelig til stede både i Den norske kirke og på bedehusene hver eneste dag. Den hellige ånd kan spores i de døptes hverdagsliv når Åndens kraft trenger igjennom synd og skam og viser seg i det Paulus beskriver som Åndens gjerninger: «kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse» (Gal 5, 22-23). Eller som man i bedehustradisjonen så vakkert har formulert dette i Matias Orheims språkdrakt: «Kvardagskristen, døypt til yrke / fødd til kjærleik, skapt av Gud / vigslar heim og hall til kyrkje / kjøkenkrå og handelsbu».

Jesus forteller oss at dommens­ grunnlag er vår evne til å la Åndens­ frukter vise seg i møte med medmennesker: de fremmede, de tørste, de sultne, de syke, de fengslede, de nakne (Matt 25,21-46). Den hellige ånd finnes ikke først og fremst i overnaturlige tegn og under, men når nestekjærligheten – budet som er like stort som budet om å elske Gud – ved Guds Ånd er til stede i våre liv.

Til kilden. Oasebevegelsen kan sikkert være oppbyggelig og energigivende for noen. Men styrelederens artikler setter store spørsmålstegn ved bevegelsens teologiske læregrunnlag. Slik Eikli nå presenterer bevegelsens teologi, skygger den for åpenbaringen i Jesus Kristus. Det er alvorlig, for det leder mennesker ut i ørkenen i stedet for inn til kilden.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.06.2016