Verdidebatt

Hvilket «kulturelt fellesskap» gir oss trygghet?

Europa etter Brexit Når hvite arbeidsledige øst i London er mest «redd for» innvandring, hva er det de ikke-hvite arbeidsledige er mest «redd for», når de tross alt, stemte for å bli i EU?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

(Dette innlegget står også på trykk i Vårt Land 28.06.2016)

Aune skriver i «Når troll sprekker» i Vårt Land 23. juni om utfordringer i dagens Europa. Analysen av vår tid som preget av tomhet, sett i sammenheng med et EU som trekker vekk fra folk flest, er ikke vanskelig å være enig i. Men hva videre?

Aune skriver om «fellesskapet», om at mennesket ikke er en «maskin, det trives i trygghet og kjente omgivelser, omgitt av religionens farger og kraftfulle fellesskap, av kulturen som er båret frem gjennom slekter – og utviklet med folket, av språket som gir identitet mer enn noe mennesket forholder seg til.» Han konkluderer med at «[d]en lokale og nasjonale ­kulturen, religionen og det ­lokale språket har fulgt oss fra starten av og gjort oss sterke»

Hvem er «oss» her? Og hva slags «kulturelt felleskap» snakker vi om i et moderne Europa, hvor samfunnene er pluralistiske? Og hvor de har vært det i en ustrekning også historisk.

Hvilket kulturelt fellesskap var det kampen stod om i Brexit? Brexit ble vunnet på innvandring, eller rettere sagt på «temaet innvandring». Det var lettere å skylde på noen, her: EU innvandrere, for reelle økonomiske problemer, enn det var å ta ansvar for disse problemene gjennom, for eksempel, mer rettferdig fordeling.

At det var UKIPs velgere som klarest var for Brexit, var gitt. Brexit bekrefter britiske regjeringers manglende evne til å håndtere sosial ulikhet, over tid. For hverken Leave eller Remain-kampanjene maktet å gi svar på hvordan sosiale problemer skal løses. Og det er dette som står folk nærmest, uansett hvem de er.

Men, hva er det da som gjør at ikke-hvite briter fra sør-øst Londons fattige strøk i langt større grad enn hvite i tilsvarende inntekts- og utdanningskategorier øst i London har stemt Remain? Statistikken er tilgjengelig på BBCs nettsider, og viser at det blant personer med bakgrunn fra Asia og Afrika, var langt høyere oppslutning om å bli i EU.

Og hva er det som gjør at Londons borgermester Sadiq Khan, snakker spesielt til EU-innvandrerne og ber dem om å ikke tro på at de ikke er ønsket. Det britiske folk er delt, og europeere der opplever at de har blitt stemt ut. Imens ber altså Khan dem tro på at deres barn fortsatt er London-barn.

I Storbritannia blir flere idag bedt om å reise "hjem". Det legges lapper utenfor skoler om at «det polske avskummet må ut». Nei, dette er ikke-representativt. Men personer som frem til fredag var en del av det britiske samfunnet opplever dette på en utvetydig måte. Hvor skal kvinnen med jødisk familiebakgrunn fra øst-Europa for lenge siden dra? Hvor skal muslimen født i Wales dra? Er ikke de en del av dette samfunnet, av det kulturelle felleskapet som gir trygghet i tilværelsen? Hvis ikke, handler det om religion, om hudfarge, eller hva? For historien vår i Europa, den er vel alle dagens europeeres historie, selvom vi ser ulikt på den.

Vi må kanskje vite hvem "vi" er. Men hvordan kan vi håndtere ulike forståelser av hva som danner det nødvendige kulturelle felleskap? For ditt «kulturelle fellesskap» er kanskje ikke mitt? Min forståelse er åpen, fordi virkeligheten gjenspeiler ikke enhetlige forståelser av «vårt eget». Dette er hverken akademiske øvelser eller politisk korrekthet. For når hvite arbeidsledige øst i London er mest «redd for» innvandring, hva er det de ikke-hvite arbeidsledige er mest «redd for», når de tross alt, stemte for å bli? Svaret er ubehagelig, men det handler om opplevelser av å ikke være tatt for gitt som del av det «kulturelle fellesskapet» som vant frem.

Et legitimit kulturelt felleskap, som skal bære i et demokratisk og pluralittisk samfunn, stiller ikke spørsmålstegn ved tilhørigheten til dets medlemmer, hvor noen automatisk har rett til å høre til, mens andre stadig og for all fremtid, må ha sin tilhørighet "på prøve".

Les mer om hvem som stemte hva - og hvordan dette både kan knyttes til forståelser av fellesskap, etnisitet og nasjon, og samtidig ikke er bare dreier seg om rasisme eller ikke rasisme, her:

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt