Verdidebatt

Veien ut av troens tåke

Samfunnet er på god vei ut av religionens klør. Men kristne politikere og muslimske konservative fortsetter kampen mot individets frihet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Vår historie er dynket i blod

etter religionenes herjinger, og vår samtid viser oss stadig nye eksempler på at organisert tro kan være skadelig. Fra kristning til heksebrenning og undertrykking av opplysning og vitenskap. De organiserte trossamfunnene har gjort stor skade på utvikling av sivilisasjonen. Selv i Norge idag kjemper kristne og verdikonservative politikere mot å anerkjenne homofili, alkoholbruk, liberalt rusarbeid, seksualitet. Listen er lang, og selv om få kan hevde å ha en fasit i slike spørsmål er det en åpenbar fellesnevner i det verdikonservative arbeidet: Religiøse krefter arbeider mot den individuelle friheten.

At det eksisterer kristne, muslimske og andre livssynsbaserte politikere og offentlige personer har også en positiv side. Enkelte av disse evner å holde et konsekvent fokus mot verdispørsmål, noe som bidrar til en vesentlig dimensjon innen mange politiske spørsmål, som ellers kunne stått i fare for å behandles ut fra mer kortsiktige, tekniske eller populistisk hensyn. Eksempler på dette kan være debatter om bistand, flyktninger, genteknologi, personvern, psykisk helse, fattigdom og en lang rekke andre problemstillinger knyttet til rettigheter og menneskelige hensyn.

Disse verdikonservative står på ingen måte alene om dette, og de representerer heller ikke alltid de mest fornuftige standpunktene. Men over tid danner de konsekvente motstemmer og langsiktige perspektiver i kompliserte spørsmål. At KrF har lagt såpass mye energi i å jobbe mot partnerskapslov levner dem lite ære. Men like fullt kan det være at samfunnet har godt av slike motforestillinger i prosessen mot et mer opplyst lovverk. Selv den beste idé fortjener litt motstand.

Religiøse mennesker er raske til å promotere verdensreligionenes rolle i utviklingen av etikk og moral, gjerne tar de også æren for menneskerettighetene og enhver privatmoral basert på ydmykhet og vennlighet. Dette er i beste fall en kreativ omskriving av historien og samtiden. Det finnes lite i kristendommen som ikke direkte er inspirert av tidligere kultursfærer, hvilket inkluderer de ti bud og Jesus sine moralfilosofiske betraktninger. Islam er som kjent en senere arabisk avart av det samme trosgrunnlaget.

Man ynder å hevde at menneskeheten ville forgått i en blodig voldsorgie, hadde det ikke vært for religionenes dempende effekt på våre instinkter og impulser. Det er ren ønsketenkning. Det skulle være meget interessant å se en historie der kulturene fikk utvikle seg uten de blodige kristningene og den voldelige spredningen av islam. Det er få gode grunner til at for eksempel Norden ikke ville videreutviklet sin moral og samfunnsorganisering i en god sivilisatorisk retning. Så kan vi bare gjette oss til hvordan annerledes tenkende ville blitt behandlet. Det ville ganske sikkert neppe vært verre enn under kirken.

Verden utvikler seg raskt. Heldigvis innebærer dette et stort frafall fra den organiserte tro. I den vestlige verden er denne tendensen både hurtig og tydelig, og ikke minst synlig. Populærkulturen, kunsten, fritenkere og opposisjonelle har gjort en hederlig innsats i så måte. Eksplosjonen av blasfemiske og provokative elementer innen kunst- og underholdningsbransjene fra og med 60-tallet er en viktig bidragsyter, og noe vi skal være takknemlige for. Dette er dog en forenkling, og på mange måter kan moderne populærkultur sies å høste fruktene av mange hundre års hardt intellektuelt og praktisk arbeid. Men i den individuelle frihetens navn har den vestlige verden like fullt tatt enorme skritt på kort tid. Hvilket gir grunn til stor samtidsoptimisme. 

Det er ikke et mål i seg selv at alle skal bli ateister. Men det er definitivt et mål å unngå at overtro styrer lovgivning og utforming av politikk. Retten til en privat tro inngår i den sterke individuelle friheten som bør ligge til grunn for et liberalt, moderne samfunn. Det stiller seg derimot annerledes når troen organiseres. Da er den å sammenligne med enhver annen forening eller organisasjon, og skal ikke som sådan nyte noe spesielt vern. I likhet med alt annet i samfunnet må den organiserte troen ha noen klare grenser. Den må for det første ikke være til hinder eller skade for andre borgere. Hvilket den ganske åpenbart er når den formaner til destruktiv adferd eller skaper skam. For det andre må enhver organisasjon som lever på offentlige midler underlegges åpent innsyn. 

På tross av positive tendenser som vitner om at trossamfunnene går en vanskelig tid i møte, ser vi fremveksten av tydelige motkrefter. Aller mest fra muslimske miljøer, men også fra kristne. Det kan være et gode at disse strømningene gir seg til kjenne og deltar i ordskifter og debatter. Så får det være opp til oss andre å følge med på hva de kjemper for. Det er nemlig stor forskjell på å hevde sin sak og det å nekte andre å gjøre det samme. Islam kritikk, Muhammed karikaturer og nærmest enhver kobling mellom islam og vold møter en betenkelig motbør.

For det er langt fra kun konservative muslimer som tar til orde for å begrense ytringsfriheten. Gjennom fordekte trusler og støtte fra forbausende mange i norsk offentlighet og presse, er det de konservative muslimene som foreløpig har vunnet en ganske klar seier i denne kampen. Forsiktigheten har lagt seg som et slør over offentligheten. Et slør som heldigvis møter mye intelligent motstand og neppe har kraft til å ligge særlig lenge. Den kommer stadig nye generasjoner til i politikken, i akademia og i redaktørstolene i de store mediehusene. Det gir grunn til optimisme også på vegne av trykke- og ytringsfriheten i fremtiden. Med få unntak har dagens redaktører og brorparten av norske politiske ledere spilt seg selv helt eller delvis utover sidelinjen. 

For mange av oss har fornyelse av islam blitt en viktig sak, med rette. I møte med stadig mer synlige konservative muslimske strømninger i samfunnet, er det avgjørende at noen tar kampen mot de som ønsker å begrense den individuelle friheten. Det er som nevnt få i politikken som tar den rollen. FrP har vært tydelige, men opptrer polariserende og når ikke altfor ofte frem til andre enn egne tilhengere med sine budskap. De har like fullt vært en vesentlig og ikke minst standhaftig stemme i motstanden mot konservative krefter.

Våre to største partier, Arbeiderpartiet og Høyre, ønsker dessverre i for stor grad å tekkes velgermasser og aktører, og makter dermed ikke å tenke prinsipielt i disse spørsmålene. Hvilket kom særlig til uttrykk under karikaturstriden, der både Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg fundamentalt sviktet noen av samfunnets viktigste verdier.

Derfor er det gledelig å se at SV og Audun Lysbakken endelig hever røsten. Deres forslag om å vurdere å frata tilskudd til trossamfunn som undertrykker individer er et godt første skritt. Det skaper en konstruktiv debatt, og sporer stortinget inn i en god retning.

SVs forslag kan muligens vise seg byråkratisk uhåndterlig, eller det kan innebære for mange gråsoner der enkeltpersoner i forvaltningen gis anledning til å styre tilskudd etter egen overbevisning (som om dette ikke skjer allerede). Uansett kan det være en første bevegelse i en prosess som ender med at vi slutter å finansiere organisert tro. Det ville være en seier for fornuften og sivilisasjonen.

At venstresiden – med rette – kritiseres for å gå for langt i sin kulturrelativistiske omfavnelse av muslimer gjør SVs nyprofilering ekstra progressiv. Den kommer så og si som et lys i et apologetisk mørke. Det er lov å håpe at både islams kvinneundertrykking og forakt for ytringsfrihet med tiden får en sentral plass på venstresidens politiske meny. SVs endring kan være et tegn i tiden.

Det er sannsynlig at vi får se framveksten av flere muslimske politiske partier de kommende årene. Det finnes allerede, men er ingen politisk størrelse. Det er vanskelig å anslå hvordan dette vil utvikle seg, men gitt at man organiserer seg fornuftig og samlet kan vi se et muslimsk parti på stortinget.  Antallet muslimer i Norge idag er vanskelig å telle, men anslås til et sted mellom 100-200 000.

Et stort muslimsk parti behøver ikke være negativt. Det åpenbart grunn til å være skeptisk til alle religiøse partier som sådan, men prinsipielt er det ingen forskjell om de bygger på koranen eller bibelen. I de store debattene om tro, ytringsfrihet, kvinneundertrykking og religiøs vold hører de muslimske stemmene hjemme. Et politisk parti vil kunne bidra med flere opplyste stemmer i disse debattene.

Det vil også kunne gi muslimer en større selvtillit i det norske samfunn, samtidig som det kan avhjelpe den kulturelle skepsisen som eksisterer mellom tradisjonelle nordmenn og mennesker med muslimsk bakgrunn. Som en bonus er det vanskelig å se for seg at et slikt parti over tid makter å opprettholde islams mest usmakelige sider uten å møte konstant motbør fra andre partier. Slik betraktet kan politisk makt føre til en positiv integrering.

Det er overveiende sannsynlig at vi får en langvarig og tilbakevendende debatt om hvorvidt organisert tro skal finansieres av staten. Om våre skattepenger skal benyttes til menneskers ritualer og utøvelse av tro. Rent prinsipielt er det – for noen av oss – en enkel debatt, og løsningen er at ingen livssyn skal få tilskudd. Men kulturelt, praktisk og politisk er det mer komplisert.

Kirkens røtter stikker dypt, og fraværet av offentlige kroner vil skape grobunnen for helt andre økonomiske mekanismer. Finansiering av tro kan foregå på mange vis, og vi behøver ikke se lenger enn til kommersielle menigheter i USA eller Saudi-støttede koranskoler for å se at dette spørsmålet har godt av litt opplyst refleksjon.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt