Flere koner er lovlig i Sør-Afrika

Vårt Land har i en artikkel­serie satt et prisverdig fokus på flerkoneri – polygyni – og de utfordringer og problemer dette medfører for kvinner og barn også i land hvor dette ikke er tillatt og er å anse som lovstridig bigami.

I et oppslag i artikkelserien datert 2. juni «Standarden, ikke unntaket» gjengis det en oversikt over utbredelsen av polygami. Det er grunn til å understreke at det teknisk sett her er snakk om polygyni, siden det i de aktuelle landene utelukkende er menn, og ikke kvinner, som har rett til å ta flere ekteskapspartnere.

Polyandri – altså ekteskapssystemer hvor kvinner har rett til å ta mer enn én ekteskapspartner – vet vi fra antropologisk forskning eksisterer den dag i dag i for eksempel i visse­ «stammeområder­» i India­ og ­Tibet. Men slike ekteskap har så vidt vites verken statlig beskyttelse­ eller legitimitet i noe land i verden.

Kilden for den oversikten over utbredelsen av polygami i verden som Vårt Land presenterer, fremstår imidlertid som problematisk. Det opplyses i den aktuelle artikkelen at opplysningene er hentet fra den britiske gratis­avisen Metro, som altså hevder at polygami er «ulovlig, men ikke kriminalisert» i Sør-Afrika og India.

Lovlig adgang. Som et ledd i mitt PhD-arbeid på muslimer i Cape Town i Sør-Afrika, intervjuet jeg muslimske kvinner med erfaring fra flerkoneekteskap i townshiper og uformelle­ bosetninger i Cape Town i perioden­ 2003-05. Hva angår Sør-Afrika­ er de opplysningene Vårt Land her presenterer dessverre ­ukorrekte.

For det sørafrikanske parlamentet adopterte alt i 1998 ­«Recognition of Customary Marriages Act», som gir sørafrikanske svarte menn som forholder seg til «tradisjonell» ekteskapslovgivning (customary marriages), lovlig adgang til å inngå flerkone-ekteskap.

Blant dem som lever i et slikt ekteskap er – som de fleste sør-afrikanere etterhvert vil vite – Sør-Afrikas president Jacob G. Zuma. Denne lovgivningen har bakgrunn i at den sørafrikanske post-apartheid grunnloven av 1996 gir adgang til å anerkjenne «tradisjonelle familieformer» gjennom den såkalte Rettighetserklæringens (Bill of Rights) ­Artikkel 15.

Sikkerhet. Hensikten med dette har fra lovgivers side vært å gi særlig fattige svarte kvinner på landsbygda i Sør-Afrika­ et ­minimum av økonomisk sikkerhet i form av en rettslig ­regulering av flerkoneekteskap i form av for eksempel ekteskapskontrakter som regulerer arv og forsørgeransvar.

Flerkoneri eller polygyni har i all stillhet vært praktisert blant sør-afrikanere på landsbygda både før og etter kolonialismen, segregeringen og apartheid, selv da det var kriminalisert under apartheidstatens Marriages Act 1961, som tok utgangspunkt i et svært konservativt kristent ­monogamt ekteskapsideal.

Ikke minst har dette vært tilfelle blant zuluer i KwaZulu-Natal, hvor Sør-Afrikas sittende president Jacob G. Zuma er fra. De studiene som finnes av virkningen av denne loven fra 1998, tyder imidlertid på at loven slett ikke har fungert etter intensjonene (mennene som er involvert, har hatt en lei tendens til ganske enkelt å «stikke av»), og blant ­yngre svarte sørafrikanske­ kvinner later praksisen til å være ansett som både utdatert og uønskelig­.

Muslimers flerkoneri. Hva angår sørafrikanske muslimer er det en viss, men ukjent, andel­ blant Sør-Afrikas 1.4 % av ­befolkningen som er muslimer som lever i flerkone-ekteskap. Disse er strengt tatt fortsatt ikke lovlige, men er heller ikke kriminalisert. Det betyr at menn som inngår slike ekteskap, ikke risikerer rettsforfølgelse for bigami­, slik de hadde kunnet risikere under­ apartheidregimets Marriage Act av 1961.

Sørafrikanske muslimer ble alt i 1992 forespeilet statlig­ anerkjennelse­ av muslimske (og herunder, flerkone-)ekteskap gjennom en valgkamptale nå avdøde­ Nelson R. Mandela holdt i det muslimske kjerneområdet Bo-Kaap i Cape Town. Det har blant annet vært omfattende og kostbare lovutredninger i regi av den sørafrikanske lovkommisjonen, South African Law Commission (SALC), men forsøkene har strandet.

Det skyldes blant annet sterk intern splittelse blant sørafrikanske muslimer om det ønsk-
verdige i slik lovgivning, og hvordan man eventuelt skal regulere det.

En del konservative sør-
afrikanske muslimer har vært avvisende­ til selve ideen om å la muslimsk ekteskapslovgivning reguleres av en sekulær stat, som Sør-Afrika etter apartheid faktisk er. En del muslimske feminister har på sin side stilt krav om at staten må kreve en forpliktelse fra muslimske menn som ønsker å inngå slike ekteskap – krav som konservative muslimske mannlige ledere har funnet uakseptable.

Ikke viktige. En annen sentral faktor er sannsynligvis at man i regjeringspartiet ANC ikke anser­ sørafrikanske muslimer som en særlig viktig velgergruppe­ (i Cape Town, hvor 10 prosent av befolkningen er muslimer, stemmer lokale­ muslimer i all hovedsak på opposisjonspartiet Democratic­ Alliance; det samme­ er tilfelle i Durban). Heller ikke ser man i ANC på dette som særlig ønskelig med tanke på kvinners rettigheter.

Men det er viktig å merke seg her at den sørafrikanske grunnlovsdomstolen (Constitutional Court) i en serie rettsavgjørelser siden 2000 har behandlet søksmål knyttet til arv reist av sørafrikanske, muslimske kvinner i flerkone-ekteskap. Domstolen har behandlet disse ekte-
skapene for alle praktiske formål som lovlige, med de rettigheter og plikter knyttet til arv og skilsmisse som ville følge av at de rent faktisk var det.

Hva angår mine egne forskningsfunn på feltet er de ikke særlig overraskende: I det utvalget av muslimske kvinner med erfaring fra flerkone-ekteskap som jeg intervjuet, var det så å si ingen som hadde positive erfaringer­.

Unntaket var en høyt utdannet middelaldrende kvinne med middelklassebakgrunn som var selvforsørgende og hadde en svært pragmatisk innstilling til det hele, og som således ikke erfarte de samme utfordringer knyttet til ektemannens fordeling av tid og økonomiske ressurser mellom sine hustruer og deres barn.

Denne studien finnes også på norsk i form av artikkelen «Islamske­ ekteskap i en sekulær­ kontekst: Noen sør-
afrikanske eksempler», publisert i Nordic Journal of Human Rights 26 (2) 2008, sidene 148-
162.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10. JUNI 2916