Debatten om tegnefrihet

Her er Vårt Lands leder 8. juni 2016

«I flere uker har debatten rast om tegningene til karikaturtegneren Tomas Knarvik. Det braket løs da han framstilte den svenske politikeren Ali Esbati, som også overlevde terroren på Utøya, som en ape.

Knarvik tegner kjente personer, som regel antirasister og venstreorienterte, i kompromitterende situasjoner. Ett av bidragene har vært å framstille barnet til Trond Giske og Haddy N’jie som en apekatt.

At en karikaturtegning provoserer er ikke negativt i seg selv, det er tvert imot et av satirens virkemidler. Derimot kan kvaliteten blant annet vurderes på hvorvidt den er egnet til å drive samfunnsdebatten framover. Noen ganger kan man få inntrykket at målet er provokasjon i seg selv. Debatten etter slike bidrag kjennetegnes av avsporing fra selve saken. I stedet får vi en metadebatt om grensene for god satire.

Den debatten er ikke uinteressant, selv om den er blitt svært repeterende. Vi merker oss at de samme som oppnår sitt mål om å provosere gjerne bruker reaksjonene på provokasjonen som eksempel på at ytringsfriheten er truet.

Slik retorikk har preget ti års debatt­ om karikaturens grenser. På samme­ måte som andre meningsytrere­, må også karikaturtegnere akseptere at bidraget­ deres blir kvalitativt vurdert. Debatten om hvorvidt en karikatur er god eller dårlig, og dermed egnet eller uegnet til å føre debatten framover, er like legitim som ytringen i seg selv.

I går fortalte Aftenposten at Thomas Knarvik i høst kommer ut med ny bok, med en støtte på 100.000 kroner fra Fritt Ord. Vi registrerer at stiftelsens formål er å «stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord», og forstår at man ønsker å se boken «realisert som maktkritisk prosjekt», slik Fritt Ord-leder Knut Olav Åmås formulerte det.

Prosjektet hadde likevel vært langt mer interessant­ om det hadde utprøvd grenser i ulike­ politiske­ retninger. Knarviks samlede ytringer­ etterlater­ ikke mye tvil om at hans agenda er politisk­ høyreorientert. Da er prosjektet plutselig ikke så banebrytende­ lenger, men tvert imot nok en repetisjon­ av den lange og lite ærefulle tradisjonen å underbygge gamle fordommer om minoriteter og deres talspersoner.»