Verdidebatt

En kidnappet kjønnsdebatt

Helseminister Bent Høie vil knekke motforestillinger ved hjelp av loven. Mer autoritært blir det ikke.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Prost Stein Ovesen på Toten­ skriver om juridisk kjønn: «Debatten som nå pågår opplever jeg som respektfull, men mangelfull» (Vårt Land 4. mai). Min opplevelse er en annen. Motforestillinger mot regjeringens forslag til nye regler har i stor grad møtt knallharde anklager.

Det er viktig å opptre respektfullt overfor den lille gruppen mennesker som opplever en konflikt mellom biologisk kjønn og opplevd kjønn. De mennesk­ene det er snakk om, representerer en sårbar og utsatt gruppe. Såkalte transpersoner (begrepet er forøvrig omstridt; et ­ekspertutvalg snakker derfor om «personer som opplever kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori») bør møtes med respekt.

Beskyldninger. Fordi vi står overfor en sårbar gruppe, har det vært vanskelig å argumentere prinsipielt. Altfor mange – særlig i sosiale medier – har møtt alle motforestillinger mot regjeringens lovforslag med beskyldninger­ om at man tråkker på en minoritet og kan komme til å drive mennesker til selvmord.

I en debatt med helseminister Bent Høie for omtrent et år ­siden fikk jeg selv beskjed om at jeg representerte «nettopp den type holdninger vi skal bekjempe med dette lovverket». Med andre ord ville ikke helseministeren bare fremme en god lov. Nei, Høie vil knekke motforestillinger ved hjelp av loven. Mer autoritært blir det ikke.

Den nye loven innebærer at mennesker kan endre deres ­juridisk kjønn (altså det som står i Folkeregistret eller passet) bare ved hjelp av en egenerklæring. Tidligere har det vært nødvendig å foreta en kjønnskorriger­ende behandling for å endre kjønn. Det er blitt påstått at de som vil endre kjønn dermed blir «tvangssterilisert».

Skeptisk. Jeg er skeptisk til en slik retorikk. De som vil bli registrert som kvinne, tar et bevisst valg om å endre kjønn. Det er ikke opplagt at de samtidig må ha muligheten til å bli fedre.

Uansett gjør den nye loven det svært enkelt å endre kjønn. Det er bare å fylle ut et skjema. Det betyr at en person kan registrere seg som mann selv om vedkommende ser ut som en kvinne – og har bryster, vagina, livmor og eggstokker (og kan bli gravid).

Det er blitt skapt et inntrykk av at oppslutningen om det nye lovverket er massiv. Det er neppe­ riktig. For det første mener­ mange­ at loven ikke går langt nok. De ønsker et tredje kjønn. Selv har jeg betydelig forståelse for det. Det virker mer logisk at en person som fullt ut er en fysisk kvinne, skal kunne registrere seg som en tredje kjønn enn at vedkommende skal sees på som en ordinær mann.

To kjønn. Samtidig er jeg kritisk til en kjønnsforståelse som avviser at det grunnleggende sett finnes to kjønn – og at vi derfor bør strukturere samfunnet vårt deretter.

I tillegg er det stor uenighet blant de involverte interesse­organisasjonene. Mange av dem som har endret kjønn, er knyttet­ til Harry Benjamin ressurssenter­ (HBRS). Denne ressursgruppen ønsket at loven skulle konsekvensutredet før den ble vedtatt og at «det bør være en ­refleksjonstid fra man søker om nytt juridisk kjønn, til det ­effektueres» (innlegg i Dagbladet 27. april).

Den slags innvendinger blir møtt med det motsatte av respekt fra FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (tidligere LLH – Landsforeningen­ for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner).

Til Blikk 30. mai uttalte leder Ingvild Endestad i FRI:

«Jeg er skuffet over HBRS. At de som er en organisasjon som skal kjempe for rettighetene til en minoritet i så stor grad lar seg styre av skremsler og fordommer. Dessverre så vi at det nådde­ fram hos enkelte politikere også. De mest reaksjonære og hårreisende utsagnene som kom i Stortinget i dag, fra KrF og Senterpartiet, er nøyaktig de samme argumentene HBRS bruker».

Kompleks. Kjønn er en kompleks størrelse. På engelsk skiller man mellom «sex» (det biologiske­ kjønn) og «gender» (kjønns­identitet). Men det er neppe­ fornuftig å gjøre et slikt skille vanntett.

«Nå tar vi enkeltmennesket på alvor. Alle skal få lov å være den de er», sa helseminister Bent Høie da han la frem lovforslaget i en pressemelding. Prost Stein Ovesen mener (Vårt land 4. juni) at «det må bli opp til hver enkelt å kunne velge mann, kvinne eller en kjønnsuavhengig betegnelse». Han mener at fordi «det er mange­ forskjellige måter å oppleve seg selv på, bør vi ha alle disse tre mulighetene åpne.»

Men er det virkelig slik at kjønn bare handler om følelser – og min egen bestemmelse? Har det ingen betydning om et menneske på alle måter er en fysisk mann så lenge vedkommende kjenner seg som en kvinne?

Samme retorikk. Disse spørsmålene blir stort sett stemplet som krenkende av de som vil ha en ny lov. Når Ovesen spør «hva har vi å frykte?» velger han litt av samme retorikk. Motforestillinger stemples som frykt og ­intoleranse. Det hindrer en saklig samtale om hva vi bør tenke om kjønn.

Det gir neppe mening å hevde at jeg føler meg brunøyd, 23 år gammel og 1,78 høy. Men iblant følger jeg meg faktisk ganske ungdommelig. Skal staten innrette seg etter det og justere passet mitt?

Det er et ganske objektivt faktum at jeg er 45 år gammel, har blå øyne og er 1,91 høy. Til en viss grad er også kjønnet mitt et ­objektivt faktum. Det er underlig at norsk lov gjør det mulig at jeg når som helst kan fylle ut et skjema og dermed bli kvinne.

Vi bør også vurdere om loven kan misbrukes. Loven gjør det mulig å skifte juridisk kjønn et ubegrenset antall ganger. Kan vi se bort fra at noen – i et land der kjønnskvotering står sentralt – vil bytte kjønn i noen uker for å dra en eller annen fordel av det?

Misbruk. Det er åpenbart en del mennesker som føler at de er «født i feil kropp». Jeg mener norsk lov bør ivareta disse på en god måte. Det er dessuten denne gruppen som rammes hvis loven misbrukes.

En mulighet ville ha vært at den som ønsker å endre juridisk kjønn, må konsultere helse­personell (uavhengig av om vedkommende ønsker spesifikk medisinsk behandling).

Ingen skoleelev får mer tid på eksamen bare ved å fylle ut en egenerklæring om at han eller hun har dysleksi. På et eller annet vis er det nødvendig å dokumentere situasjonen.

Å ville ha et annet juridisk kjønn enn sitt biologiske kjønn er langt mer dyptgripende – og har stor betydning for den enkeltes liv. Derfor fremstår det som absurd at bare en egenerklæring skal være nødvendig.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7.6.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt