Verdidebatt

Blir mirakelkristendommen troens nye front?

Er "dødeoppvekkelser" i de lutherkarismatiske miljøer akseptabel lutherdom? Er det akseptabel kristendom i Norge?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Om noen uker vil den afrikanske mirakelpredikanten Supresa Sithole tale til en stor mengde tilhørere ved den lutherske Oasebevegelsens stevne i Fredrikstad. Denne forkynneren har ifølge egne og andres vitnesbyrd oppvakt åtte personer fra døden i Jesu navn. De begeistrede bekreftelsene er tilgjengelig på Youtube. Er det grunn til å frykte at det norske kristenfolk (og borgere som idealiserer flerkulturelle tradisjoner og ytringsformer) nå også vil akseptere såkalte dødeoppvekkelser og andre ekstreme religiøse handlinger i mangfoldets og toleransens navn?

Reaksjonene på uverdige hendelser var sterke både i kirke og samfunn da flere statkirkeprester ble stilt til ansvar for utdrivelse av demoner i 1978, under den såkalte Os-saken. Da var både teologer og psykiatere i harnisk, med solid dekning av pressen. Det man ikke festet seg ved var at de irettesatte prester og deres tilhengere rodde seg trygt i land fra uværet, og fant veier til nye evangeliske miljøer hvor deres ildfulle åndelighet bidro til endringer. De omtalte "nådegavene" i Det nye testamente fikk nå en status som inntil den tid hadde vært pinsebevegelsens suksessfaktor. Når pinsepastor Aril Edvardsen kunne samle skarer til stevner i Sarons dal, hvorfor kunne ikke like åndsfylte lutheranere skape en oase med de samme virkemidler? Og det første Oasestevnet ble arrangert i Kristiansand i 1980, i et geografisk og religiøst territorium hvor Aril Edvardsen i Kvinesdal hadde beredt grunnen. Her var det mye å lære for troende som bekymret seg for stadig tommere kirkebenker. Og det vokste nå frem et nettverk av trosmenigheter og karismatiske grupper, i hovedsak basert på amerikanske mirakelpredikanters eksempel og innflytelse. Blant disse var Oase som i sommer plasserer en evangelisk dødeoppvekker på toppen av en talerliste i en luthersk massemønstring i Norge.

Selvsagt er verden ikke den samme fra tiår til tiår. Endring er en naturlig prosess, som finner sted i de fleste sosiale fellesskap. Men er denne utvikling også en avvikling? Avvikling av verdier som nettopp burde stå sentralt i organiserte livssyn? Etter min meninng: Ja. Vi er nå blitt kjent med alvorlige krenkelser av barn i flere kristne miljøer, også lutherske. Det gjelder press om å bli «frelst» i skolealder, til å fremsi profetier og helbrede syke. Den trauste misjonsorganisasjonen Normisjon, med sine 70.000 lutherske medlemmer og tilknytning til Den norske kirke, driver også IMI-kirken i Stavanger hvor barn ned til 13 år er blitt brukt som helbredere og gatemisjonærer.

I tillegg til denne behandling av barn, som helsemyndighetene for lengst burde ha grepet inn mot, rammer virksomheten også sårbare voksne, ved at de påvirkes til nedverdigende adferd, skrik, latter, fall under Åndens kraft,tungetale, profetier og vitnesbyrd om ben som vokser ut og andre påståtte mirakuløse hendelser. Når man i dag stikker innom et evangelisk stevne for å hilse på gamle venner, står forsamlingen og svaier med hendene i været mens man synger et hallelujakor på tre verselinjer. Og når stemningen er ladet tilstrekkelig opp, tar Ånden og Kraften tak i både røst og lemmer, mens etikk, erkjennelse og empatisk fellesskap er underordnet. Det er de ekstraordinære opplevelser som teller.

Hvorfor fremhever jeg her Oase og andre lutherske miljøer? De er vel ikke "verre" enn andre med tilsvarende praksis? Neppe, men de er i Norge spesielt viktige som retningsgivende flaggskip i det nykarismatiske, evangeliske farvann, på grunn av sitt lutherske personale og sin teologiske tilknytning til Den norske kirke. Våre fremste lutheranere, nemlig biskopene, bør derfor svare: Er dette akseptabel lutherdom? Er det akseptabel kristendom?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt