Ingvild Osberg

2

Prester har fortsatt stor frihet

En prost som var opptatt av klare arbeidstidsrammer og systematisk uttak av fridager, gjorde det mulig for meg og min mann å fortsette som menighetsprester i en travel småbarnsperiode.

Publisert: 3. jun 2016

I Vårt Land 31. mai skriver Even Borch, sokneprest i Sømna, og tidligere prost, om prestenes arbeidstid. Even Borch sier: «Min prestetjeneste har gått fra å være et kirkelig kall med både frihet og ansvar som hviler på ordinasjonen, til å bli en jobb regulert av detaljerte arbeidstidsbestemmelser. Arbeidet skal plan­legges time for time og rapporteres like detaljert.»

Prestenes arbeidstidsordning er helt ny. Først fra 1. januar i år begynte prestene å føre timer i stedet for dager. Det er en stor overgang, og det er ikke mer enn rimelig at det skaper frustrasjon hos mange. Vi har ikke erfaring med å vurdere hvor lang tid de enkelte oppgavene tar.

Men vi har alltid visst at det finnes oppgaver som fyller mye mer enn tiden vi har til rådighet. Det finnes alltid pårørende etter en gravferd som kunne ha bruk for en samtale til, det ­finnes alltid gamle i soknet som vi kunne ha stukket innom. Det er umulig å si at en har gjort nok. Vi har alltid måttet prioritere tiden vår, for ingen har mer enn 24 timer i døgnet.

Prestenes nye arbeidstids­ordning er ikke noe helt spesielt. Nå har vi den samme ordningen som de fleste andre norske ­arbeidstakere, inkludert kantorer, diakoner og kateketer ansatt i kirkelig fellesråd. Vi er ikke ­lenger unntatt arbeidsmiljø­lovens bestemmelser.

Stor frihet. Even Borch ser ut til å mene at et kirkelig kall med frihet og ansvar som hviler på ordinasjonen står i motsetning til ordnede arbeidstidsordninger. Den motsetningen ser ikke jeg. Vi har fortsatt stor frihet og selvstendighet i oppgavene våre, men vi er en del av en helhet.

Det er ingen ny situasjon at arbeidsgiveren vår, prosten, ­biskop og bispedømmeråd, ikke har ubegrensede ressurser til ­rådighet. Vi er et visst antall prester som må løse et visst antall oppgaver.

Det er heller ingen ny situasjon at noen prester blir syke, noen bytter stilling og at det blir ledighet i soknet. Gudstjenester, dåp, gravferder og vigsler må gjennomføres. I dag må vi gjøre ­tydelige prioriteringer på forhånd, i samråd med prosten, men også i samråd med menighetsrådet.

Dette er en naturlig konsekvens av prostereformen som ble innført allerede i 2004, men det er først med arbeidstidsordningen­ at det blir tydelig hvor mye tid og ressurser som går med til de ulike oppgavene. Vi har hatt frihet, men primært en frihet til å jobbe­ for mye. Vi har også manglet­ hjelp til å prioritere. For øvrig er det prostereformen og ikke ­arbeidstidsordningen som har gjort at prester har hele prostiet som tjenestedistrikt og noen ganger må ta tjenester i andre sokn.

Hvile. Even Borch hevder også at det er misforstått at trivselen blir større jo mer fritid en har. Det tror jeg han har rett i. Trivsel og mening i arbeidet handler om helt andre ting. Fritid er likevel ikke uviktig. Vi trenger tilstrekkelig hvile for å gjøre en god jobb, og vi trenger fritid sammen med familie og venner. Mener Even Borch at idealet er å være på jobb hele tiden?

Jeg er vokst opp med en hardt arbeidende prestefar. Han hadde­ sjelden fri, og familiens kabal hadde aldri gått opp dersom ikke mor arbeidet deltid og la til rette­ for oss barn. Alle trivdes med det, men det var ikke en ordning uten omkostninger. Den måten å ­organisere prestearbeidet på fungerer ikke i dag.

Selv har jeg også valgt å bli prest, og jeg er gift med en prest. Vi var så heldige å ha vår første­ prestetjeneste og den mest travle­ småbarnsfasen i et prosti der prosten var opptatt av tydelig ledelse med klare arbeidstidsrammer og systematisk uttak av fridager. Det gjorde det mulig for oss å fortsette som menighetsprester.

Ingen trussel. Jeg er enig med Borch i at prestetjeneste blir bedre­ når presten kjenner soknet og de menneskene som bor der. «Fastpresten» er et fint ideal. Det er flott å kunne følge de samme familiene i sorg og glede gjennom mange år. Dette er nok en viktig motivasjon for mange av oss som velger å studere teologi og bli prester.

Men jeg deler ikke Borchs analyse av at arbeidstidsavtalen er en trussel mot godt prestearbeid i soknet. Tvert imot kan tydelige rammer og god prioritering være det som får prester til å bli ­værende på et sted og bli værende som prester gjennom et langt liv.

Om arbeidstidsordningen blir godt innarbeidet vil den også bli et godt verktøy for å styre ­begrensede ressurser i den selvstendige folkekirken.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3.6.2016

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere