Kommentar

Å miste sitt selv

Jeg ble bedt om å holde meg unna et kristent møte fordi jeg representerte en kritisk ånd.

Det skjedde på en leir. Jeg var der som en av ­lederne. Min hovedoppgave var å være trener for dem som ville drive med idrett. Men det var forventet at alle møtte opp på bibeltimene.

En dag fikk jeg beskjed om at det var ønskelig at jeg unnlot å møte. Jeg ble overrasket, men også glad, ettersom møtene bare kjentes som plikt. Likevel spurte jeg om hvorfor:
«Fordi det er en kritisk ånd i salen når du er der. Du gjør det vanskelig å nå fram til de andre», var svaret fra taleren.

Jeg tok det som et kompliment. Likevel syntes jeg at jeg måtte spørre hva han bygget sin oppfatning på. Jeg hadde jo ikke ytret et ord i plenum.

«Det handler om måten du sitter på. Alle kan se at du ikke tror det jeg forkynner».

Kapret. Lørdag intervjuet Vårt Land Rut Helen Gjævert i spalten Min Tro. Gjennom TV-serien­ «Frelst» på VGs nettsider har Gjævert tatt et oppgjør med sin fortid i Jesus Revolution Army.
Hun har utløst et skred av historier fra andre kristne sammenhenger, der unge menneskers brennende engasjement er blitt kapret av ledere som har ført dem i retninger der mange av dem har mistet seg selv.

«Det ville vært fint med en felles samtale om kjernen i ideologien som sier at Gud skal eie deg. Er det lov å ha sitt eget rom som troende menneske, er det plass til deg i underkastelsen?», spør Gjævert i Vårt Land-intervjuet.

Gruppepress. Hennes spørsmål minner meg om en annen opplevelse jeg hadde innenfor samme organisasjon som den jeg refererer til i starten av ­artikkelen. Jeg var på sommerleir på 80-tallet. En av Norges mest kjente forkynnere holdt preken om kvelden. Han pisket opp stemningen, han var en dyktig demagog.

«Å overgi seg til Gud handler om å gi fra seg nøkkelen til alle rommene i livet ditt. Gir du fra deg nøkkelen til ni rom, men ­låser døren til det tiende, har du ikke overgitt deg», fastslo han.

Så begynte gruppepresset. Forkynneren sa at de som ville overgi seg, skulle komme fram og avgi løftet. Først var det få som gjorde det. Men han pøste på med retorikk om hvor verdi­løst det var å være bare halvveis overgitt. Gradvis gikk flertallet av ungdommene fram. De var tenåringer, mange helt nede i konfirmasjonsalderen. Jeg fikk vondt i magen. Til slutt satt det noen få igjen i benkeradene.

Hvordan det er gått med dem som gikk fram, vet jeg ikke. Men jeg husker jeg tenkte følgende: De tror de gir fra seg nøkkelen til Gud. Men det de gjør, er å gi nøkkelen til en predikant som så tydelig påtar seg oppgaven med å fortelle hva som er Guds vilje.

Dømmekraft. Få ting er mer heavy enn å opponere mot ­ledere som sidestiller kritikk mot seg selv med ulydighet mot Gud. Jeg vet det. For jeg har gjort det.

De siste månedene har vi lest rapporter fra en rekke kristne organisasjoner der underkast­else har vært en sentral del av forkynnelsen. Mange har brent seg stygt, mistet sin identitet og sin trygghet som mennesker. I tillegg har de tapt tilliten til sin egen dømmekraft.

Vårt Land skrev nylig om Alexander Borch, en av dem som varslet om psykiske overgrep i Sentermenigheten i Asker. Han fortalte om hvordan en leder fra menigheten dukket opp på ­døren hans og fortalte at han trente for mye, lo og flørtet for mye. At han måtte ta imot hjelp fra Gud og pastoren for å komme på rett spor.

Ved siden av denne artikkelen på Vårt Lands nettside i går, lå det en stor annonse fra Bibelskolen Acta i Stavanger. Teksten var denne:
«Når du vil leve for noe større enn deg selv».

Brysomt. Det er nettopp dét mange ungdommer vil. Det ligger en stor emosjonell appell i det å ofre seg for en sak.

Selv søkte jeg også mot det ­radikale i ungdommen. Jeg gikk i miljøer, både politiske og religiøse, der unge mennesker ble ­radikalisert i en slik grad at noen av dem ikke ble til å kjenne igjen.

Det var nok min ungdommelige idealisme som trakk meg til slike steder. Heldigvis hadde jeg også en sterk tiltrekning til litteratur. Der fikk jeg et ideal som ble mer umistelig enn alle andre idealer:

Å være en fri og selvstendig tenkende person.

Det viste seg å være brysomt for enkelte kristenledere.

Først publisert i Vårt Land 1. juni 2016.

Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar