Even Borch

2

Er prestene kirkens gjøkunger?

Troen på at planer og rapportering er svaret på alt, har ­etter min mening gått over til å bli en overtro. Denne overtroen bygger på et par tvilsomme premisser.

Publisert: 31. mai 2016

Kirkevergen i Måsøy, Arne Dahl Nygård, retter søkelyset mot et viktig tema når han tar opp prestenes fravær fra sine menigheter («Presters arbeidstid ute av kontroll», Vårt Land 24. mai og «Kirkas gjøkunger», 27. mai).

Som prest i Nord-Norge i snart 40 år, og 17 av dem som prost, har jeg selvfølgelig gjort meg mange tanker om den utviklingen vi har gått gjennom. ­Rekruttering til prestestillingene i landsdelen har alltid vært en utfordring.

Best var det vel på 1980- og 90-tallet, da det var store kull med prester som ble utdannet. Opprettelsen av Kirkelig utdanningssenter nord (KUN) i Tromsø har betydd noe, men det er små kull som går ut derfra.

Jeg er sterkt i tvil om innføringen av arbeidstid for prestene, slik presteforeningsleder ­Martin Enstad hevder, vil hjelpe på ­rekrutteringen. «Nå er ­arbeidstiden endelig under kontroll», skriver Enstad (Vårt Land 26. mai). Jeg tror at det han mener er løsningen, heller er en del av problemet.

• Les også Martin Enstad: Videreutdanning og veiledning er ikke ‘ko-ko’

Ønsket om å skape kontroll rir samfunnet vårt som en mare. Min prestetjeneste har gått fra å være et kirkelig kall med både frihet og ansvar som hviler på ordinasjonen, til å bli en jobb regulert av detaljerte arbeidstidbestemmelser. Arbeidet skal planlegges time for time og rapporteres like detaljert.

Overtro. Troen på at planer og rapportering er svaret på alt, har etter min mening gått over til å bli en overtro. Denne overtroen bygger på et par tvilsomme premisser. Det første er at trivselen blir større jo mer fritid presten har.

Jeg tror at trivselen er størst når en opplever at arbeidet er meningsfullt og at en får gode tilbakemeldinger på det en gjør. For å oppleve det er det nødvendig­ å leve sammen med menigheten over tid.

Det andre premisset til overtroen er at det å ha «redskaper» til å planlegge og kontrollere ­arbeidstid er noe nøytralt. Det er det ikke. Jeg har selv opplevd hvordan arbeidet med å planlegge og kontrollere arbeidstid, har flyttet fokus fra tjenestens innhold til tjenestens rammer.

Prestetjenesten har blitt noe en må sette grenser for, mens fri­tiden er det egentlige livet. Prioriteringen blir selvfølgelig deretter. Fritid og ferier er rettig­heter. Og i Nord-Norge har vi ei uke ekstra. Opprinnelig tror jeg argumentet for denne uken var at prestene som selvfølgelig ville­ feriere sørpå, skulle ha ei uke til å reise på. Vi som hadde ­familien vår i nord, syntes uansett det var bra.

Pålegg. Arbeidsveiledning er – så vidt jeg vet – et pålegg fra arbeidsgiver. Veiledning kan være bra for kvaliteten på preste­tjenesten, men det fører også til fravær fra menigheten. Gudstjenestetallet for menighetene er blitt redusert de siste årene, nettopp for at de ansatte skal få sin avtalefesta fritid.

Gravferder må selvfølgelig avvikles når behovet er der, men flere gravferder enn før blir holdt av andre prester enn soknets, nettopp fordi arbeidet skal være så nøye regulert. Begrepet «vår prest» har fått mindre og mindre mening.

Hvis det er noe igjen av ­arbeidstiden når det pålagte arbeidet er gjort, og avspaseringen er over, så kan kanskje presten holde en andakt i misjonsforeningen eller stikke innom et trosopplæringstiltak dersom menigheten er så heldig å ha en medarbeider eller frivillige til å drive slike ting.

Frustrasjon. Jeg forstår frustrasjonen til kirkeverge Dahl Nygaard i Måsøy veldig godt. ­Menigheten blir ikke kjent med og glad i sin prest. Og presten blir for lite kjent med og glad i sin menighet. Det er jo i samlivet med menigheten at velsignelsene med å være prest ligger gjemt.

Kontroll har et motsvarende begrep: Tillit. I den gamle kirke­modellen var det lite kontroll, men mye tillit. Det opplevdes godt av de fleste, men det hadde også sine svakheter.
Noen prester klarte ikke å leve med så mye frihet, og mange prestefamilier hadde store belastninger. Arbeidsveiledning har hjulpet mange til å sette grenser og samtidig gjøre en bedre jobb.

Faglige kurs og et godt faglig prestemiljø er kjempeviktig, ikke minst for menigheten. Men da må faget, teologien, prioriteres, ikke bare kurs med opplæring i nye dataprogram som skal registrere arbeidstiden slik at vi får nok fritid! Jeg er redd at når prestens «samliv» med menigheten blir svekket eller minimalisert, da er det en helt ny type prest som skapes.

Ømtålig. Rekrutteringen av prester til Nord-Norge er de siste årene blitt berget av danske, tyske og islandske prester. Utenlandske prester kan tilføre kirken nytenking og spennende perspektiv, men ikke minst språket­ skaper lett avstand til menighetene, og samlivsaspektet ved prestetjenesten kan bli lidende.

Takk til kirkevergen i Måsøy som tør å sette ord på et ømtålig spørsmål. Jeg mener bestemt at prestene ikke er kirkens gjøkunger, men en fri fugl som vi ikke må sette i bur. Heller ikke et bur som kalles kontrollert arbeidstid.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 31. MAI 2016

Kommentar #1

Jan Brastein

9 innlegg  12 kommentarer

Prestetjenestens egenart

Publisert over 5 år siden

En stor takk til Even Borch for det han skriver. Jeg er hjertens enig!

Prestetjenesten har en karakter og et innhold som er uforenlig med en rigid telling av timer.

Kommentar #2

Even Borch

2 innlegg  1 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Prestejenestens egenart er et viktig stikkord. Fordi prestene tidligere var en privilgert gruppe med mye makt, har vi blitt redde for å snakke om tjenestens egenart. Vi har blygsel på det å være spesielle. Tenk om vi kunne være stolte over at kirka har en spesiell tjeneste som ikke er en slags åndelig service, men som er en representasjon av et gudsnærvær i verden. Det å være tilstede, nærværende, er viktigere enn å være toppskolert i alt mulig.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere