Verdidebatt

Sosial kontroll også i bedehusmiljøer

Terje Hegertuns tankevekkende artikkel "Da nåden ble erstattet med sosial kontroll," har aktualitet langt ut over de pinsekarismatiske miljøene.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Denne våren har vi fått innsyn i de mørke sidene i den pinsekarismatiske bevegelsen. Men er disse avsløringene avgrenset til denne spesifikke delen av vår tids tros- og kristenliv? Etter min oppfatning er Terje Hegertuns overskrift beskrivende for langt flere livsynssamfunn, religiøse så vel som ikke-religiøse. Ingen, absolutt ingen kan, hvis de vil være oppriktige, si seg fri fra å praktisere styring og kontroll av sine egne. Den grusomme søndagskolesangen som formaner øyne, ører, munn osv til forsiktighet har, med litt omskrivning, lydt i langt flere fora enn i de kristne. Pass deg, du blir overvåket og avslørt! Altfor mange livssynsprofeter har tatt og tar seg den frihet å trenge inn i enkeltmenneskers privatsfære, for å belære hva som passer seg og hva som er rett og galt i følge deres mening og tradisjon.

Jeg kjenner best til Den norske Kirke og det frivillige organisasjonsarbeidet der. Dessverre har det også der falt uttalelser med det målet å kontrollere og sette andre i et dårlig lys gjennom en retorikk som ikke er en kristen verdig. I de fleste tilfeller er nok dette ment som et middel til å holde den enkelte på rett vei og ikke tape troen. Med andre ord: Hensikten var god, men dessverre, også der gjaldt det at hensikten helliger midlet. Så blir karakteristikene deretter. "Bygdedyret" har alltid hatt gode kår også i lokale kristne miljø.

I mine oppvekstår og min ungdomstid var synd som opprør mot Gud definert i mange konkrete handlinger. Dans var synd. Kino, teater og rockemusikk kom fra det mørke dypet. Kjæresteri var en alvorlig synd mot den eneste rette som en eller annen dag ville innfinne seg. Jentene mått være forsikt med smykker, særlig øredobber, og sammen med sminke ble det riktig ille. Gutter med langt hår var det noe suspekt ved. Ved en anledning fikk jeg høre at ola-bukser var "skikk-deg-lik-denne verden-bukser!" Forleden dag snakket jeg med en person som ikke fikk være med i speideren fordi den ikke var kristelig nok.

I min studietid hadde jeg hybel hos en klokker som fortalte at han en søndag avviste et ungt par som kom til kirken, fordi han hadde langt hår og begge var kledd i slitte dongrybukser. For de gamle i menigheten kunne ta astøt. Men de var velkommen ved en senere anledning når de var mer velstelt. (Fra den dagen lot jeg skjegg og hår gro!)

Som østlending har jeg i det såkalte "bibelbeltet" flere ganger følt meg som en annenrangs kristen, gjennom uttalelser som: "Sånn som hos dere forekommer ikke dette her." Eller hoderystende: "Typisk østlending!"

Ten Sing koret fra min daværende menighet ble anbefalt en sommertur nettopp i bibelbetet. Overnatting ble ordnet, steder der de skulle synge også. Det ble ingen vellykket tur. Ved hjemkomsten sa en av guttene til sin mor: "Jeg er så glad for at jeg er herfra jeg, mor!" Hvorfor? Sangene og vitnespyrdene deres falt ikke "i god jord." Det var for mye rytmer, for høy musikk, alt var for lettvindt og glatt. Et sted oppfordret en av de eldre dem til å avslutte sangen. Men de fikk god kontakt med noen av de lokale ungdommene som fortalte om et strengt regime, de måtte passe seg, ikke vakte anstøt. Og ville de en og annen gang søke litt adspredelse, f. eks.gå på kine, måtte de reise til nærmeste by i håp om ikke å bli gjenkjent.

Jeg vokste opp i ei lita bygd med knapt 1000 mennesker, og rundt 20 troende, heller ikke de var fullkomne. Men vi hadde ikke bedehus og det var nok et aber, for de store misjonsorganisasjonene brydde seg lite om min hjembygd. Predikanter som en sjelden gang kom til et husmøte, så vi som oftest aldri mer til. En predikant sa like ut at det ikke var noen vits i å besøke oss, det kom jo ingen på møtene. De ti - femten som trofast møtte fram når en slik anledning bød seg, var tydeligvis lite verd. Det var min tante som fikk det budskapet. Trist og nedbrudt sa hun: "Det er ingen vits i å innvitere flere!" Da jeg senere, på grunn av skolegang, kom ut i større forhold og man hørte hvor jeg kom fra, var kommentaren fra jevne bedehusfolk, kretssekretærer og predikanter: "Nei, kan det komme noe godt fra--." Det såret meg personlig, men følelsen av at karakteristikken like mye var myntet på den trofaste flokken der hjemme, såret mer. Etter hvert følte jeg at organisasjonene ikke var noe for meg.

Det jeg her har beskrevet ligger langt tilbake i tid og mye er sikkert annerledes. Men for meg er det viktig å få fram at det slett ikke bare har vært idyll i kirke og på bedehus heller. Også hos oss har nåden altfor ofte blitt byttet ut med sosial kontroll der advarselen mot å skikke seg lik denne verden i mange tilfeller ble en tung bør. Vi har ingen grunn til å hovere, kirke og bedehus har også mer enn nok å be om tilgivelse for.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt