I alle dagar - ka var det som skjedde

I 1994 ringte jeg Marta Straume. Det ante meg at det var en pedagogisk akademiker til i Norge som var opptatt av HU. Det stemte. Det ble opptakten til en vill ferd gjennom landet, som varer enda. Uansett hvor vi var, så hadde Marta med kaffe på termos og kake.

Den kristne dama fra Ulvik og vestkant 68-eren fra Oslo ble nærmest en slags pedagogikkens Bonnie & Clyde, som dro rundt mellom bygdemøter for å forsvare nedlagte grendeskoler, fikk i gang private montessori grendeskoler (snart 50 av de nå) og var involvert i et stadig voksende antall HU-saker. Vi hadde et uendelig antall lange telefonsamtaler med HU-ere. Vi var mye i media og hadde stadig konfrontasjoner av ulik art med skolesjefer rundt om i landet. Grunnlinjen i det hele var et felles engasjement for frihet i utdanning.

Samme året (1994) var det OL på Lillehammer. Vi vant det meste. Oljepengene fløt inn til stat og folk, og Statsminister Gro Harlem Brundtland sa: ”Det er norsk å være god”. Vi var selvfølgelig også verdensmestre i skole, og skolen skulle bli enda bedre med Reform-97 og 6-årig skolestart.

Jeg visste om HU-bølgen i USA og tenkte: Dette må jo snart komme til Norge. Jeg hadde lest skoleloven på nytt og så jo at det er opplæringsplikt i Norge og ikke skoleplikt. Det hadde jeg aldri hørt noen si på Blindern. Jeg var såpass forberedt på at den moderne HU måtte komme til Norge at jeg sjekket distriktsnyhetene på NRK tekst-tv hver dag, for å se om noe hadde skjedd.

Og riktig nok, i løpet få måneder så kom Åmlisaken med familien Jakobsen, Skaunsaken med familien Hansen og Mosviksaken med familiene Hovd og Fjell. Nå var det i gang. Marta og jeg kom raskt i kontakt med alle 4 familiene og etter hvert mange andre.

Myndighetene var totalt uforberedt på dette geriljaangrepet på verdens beste skole. At noen søkte til privatskoler fikk man tolerere, men ikke å gå på skole, var uhørt og ulovlig. Det ble sagt det var skoleplikt i Norge. Men, det var og er opplæringsplikten som gjelder. HU er fullt lovlig. Det ble politi-og barnevernsanmeldelser. HU-erne ble rett og slett utsatt for en demonisering. Myndighetenes form for demonutdrivelse var for enhver pris å få HU-elevene tilbake til skolen.

Marta og jeg startet i 1996 Opplysningstjenesten for hjemmeundervisning (OTH). En vennlig sjel tilbød seg og lage en webside for OTH. Fra 1996 til 2005 arrangerte OTH årlige HU-landskonferanser, den første i Ulvik. Det samme gjentok seg fra år til år: Jungeltelegrafen gikk og nye folk dukket plutselig opp fra Lindesnes til Finnmark. Merkelige samlinger av anarkister, konservative kristne og familier som hadde store problemer med f eks mobbing i skolen, og mange andre. Mye staute folk, personligheter. Det kom også utlendinger. På konferansen på Hurum i 2003 var det HU-ere fra 8 nasjoner.

Til tross for ulikhetene oppsto i disse årene et HU-fellesskap. Alle var opptatt av frihet i utdanning og alle hadde skolesjefer de måtte håndtere. Det var godt å møte likesinnede.

I 1995 var det tre rettsaker om HU. HU-erne tapte alle tre. Den mest langvarige og prinsipielle var Mosvik-saken, som gikk helt til Høyesterett (2000). Hvor viktig HU var blitt for myndighetene, så vi disse årene. Mosviksaken og den nye Opplæringsloven (1998) ble drevet fram parallelt av de samme menneskene i Utdanningsdepartementet. HU-erne fra Mosvik tapte 3-2 i Høyesterett. Det var en så knapp seier at myndighetene henla saken og frafalt den boten de to mosvikfamiliene hadde fått.

Litt paradoksalt ble HU-klimaet i Norge mildere etter mosviksaken. Det ble slutt på maset om skoleplikt. Politianmeldelsene forsvant og barnevernssakene ble færre. Retten til HU med tilsyn sto sterkt. HU-ere hadde rett til videregående opplæring. Men HU-ere fikk ikke rett til spesialundervisning eller økonomisk støtte. De fikk ikke vitnemål etter endt grunnskoleopplæring, men skriftlig bekreftelse på sin HU. Delt løsninger med noe skole og noe HU, var mulig hvis kommunen tillot det, men var sjelden å se. Den rettstilstanden som nå var opprettet, må man si gjelder fremdeles. Norge er i dag av de mer liberale landene i Europa når det gjelder HU.

I USA er det over 3 % HU-elever. I Europa er det mange HU-elever i England (minst 37.000). Ellers i Europa er HU et promille-fenomen. HU i Norge er, som ellers i Norden, et mikroskopisk. Antall elever her har ligget stabilt på 100-300 (0.2-0.5 promille) de siste 15 årene Hvorfor er det så få HU-ere i Norge? Jeg ser noen åpenbare årsaker:

1)  Den norske skole fungerer, tross all kritikk, på et tilstrekkelig nivå. I motsetning til for eksempel Øst-Europa er tilliten til staten i Norge sterk, også til den offentlige skole. Det er langt flere HU-elever i land som Tsjekkia og Estland enn i Norge.

2)  Outsourcing av barndommen til pedagogiske institusjoner fra tidlig barndom av, er blitt en kulturell selvfølge. HU truer den nye norske ”institusjonsbaserte kulturelle identitet”.

Hvem som gir HU i Norge har forandret seg siden1994. HU er i større grad blitt et byfenomen og det har blitt flere som på ulik måter kaller seg unschoolere.

Norske HU-ere i dag mener jeg kan deles i tre hovedgrupper, som overlapper, med følgende stikkord/motiver:

1)   Mobbing, f eks Valdressaken des 2015. Dette er HU som nødrett.

2)   Religion. Man velger HU for å komme unna en sekularisert offentlig skole.

3)   Grønne. Man har en alternativ livsstil. Ofte gis HU med vekt på unschooling.

Man ser en todeling av HU i forholdet til myndighetene. HU-ere fra den for myndighetene, gjenkjennelige middelklasse, har ofte lite tilsyn og hører sjelden noe fra barnevernet. Men avviker man fra denne ”normalen” øker sannsynligheten for at HU-ere opplever en barnevernssak.

HU minner oss på grunnregelen for god opplæring:

1)  Noen kan noe (lærerne)

2)  Noen vil lære (elevene)

3)  Lærerne og elevene kan møtes i en opplæring

Når jeg ser meg tilbake, mener jeg at dere som gav HU, eller på annen måte var med i dette alternative pedagogiske miljøet i løpet av disse 20 årene, har vært pionerer. Dere brøt rett og slett opp et sementert enhetsskolesystem, som nådde sitt høydepunkt med reform-97. Dere brakte frihet inn på den utdanningspolitiske dagsorden. Antall elever i private grunnskoler økte med 50 % i perioden 2005-15. Antall HU-ere har ikke økt. Men opplæringsplikt og ikke skoleplikt står sterkt i dagens Norge. En Aftenposten redaktør beklaget (desember 2015) i en mail at han i en leder hadde skrevet om skoleplikt, for det var jo selvfølgelig opplæringsplikt i Norge. Det var jo et framskritt.

Man ser i dag både en utvidelse og en innsnevring av HU-miljøer:

Utvidelse

HU-ere flokker seg i grupper på facebook og kommuniserer nasjonalt og internasjonalt på internett. På denne måten har HU-horisonten og HU-fellesskapet utvidet seg. HU er blitt et globalt fenomen. Mange HU-ere har ektefeller fra andre land. Mange HU-ere reiser mye rundt på konferanser, festival med mer og møter andre HU-ere. Det er et hav av internettskoler, lærebøker, undervisningopplegg videoer, tester, kurs mm, alt hva man måtte etterspørre av pedagogiske verktøy, og annet for HU-ere.

Innsnevring

Nasjonale HU-miljøer splittes opp i mindre grupper. I Norge i dag har man et miljø i de sentrale deler av den lukkede fb-gruppa ”HU i Norge – erfaringer og diskusjon”, med mange nye unschoolere. Et noe annet miljø, er rundt NHUF. Det er en del HU-ere knyttet til mer og mindre kjente religiøse miljøer. Det er HU miljøer knyttet til barn med ulike behov for spesial oppfølging. En god del HU-ere har trolig lite kontakt med andre HU-ere i Norge.

HU-miljøene er blitt mer seg selv nok. Lokale og globale HU-miljøer virker indreorienterte, lite opptatt av samfunnet rundt seg og vare for kritikk. Man er sosialt, pedagogisk og på annen måte selvforsynt innad i sitt spesielle HU-miljø. Verden utenfor HU-miljøene blir ofte sett på som skeptiske. Skepsisen til omverden er gjensidig og eskalerer ofte. Hvem som her er høna og egget, er ofte avhengig av øynene som ser. På den måten kan vekst i HU gi mer samfunnssegregering.

Mer skeptisk

Jeg må innrømme at jeg er blitt mer skeptisk til HU enn for 20 år siden. Jeg ser en noe urovekkende utvikling:

1)  Det er mye å kritisere skolen for. Men det er for mange HU-elever som ikke lærer nok. Hva man skal lære kan til en viss grad diskuteres. Men i den situasjonen Norge og verden er i i dag bør man i tillegg til grunnleggende ferdigheter også kunne noe historie, og samfunnskunnskap om demokrati og statens oppbygning. Unschooling kan fungere bra, f eks i dedikerte grønne middelklassemiljøer. Men det er eksempler på at religion og unschooling kan være skalkeskjul for mangelfull opplæring.

2)  De mange internett tilbud til HU-ere øker. Det er snakk om hele opplæringspakker, veldig ofte styrt av private kristen konservative universiteter i USA eller av alternativ livsstils organisasjoner. Også noen norske HU-ere er knyttet til slike tilbud. Dette koster ofte, samlet i året, mer enn foreldrebetaling på en norsk privatskole. Her er det penger å tjene.

Vi kan se en tendens til at den individuelle frihetskjempende HU på 90-tallet, beveger seg henimot nye toppstyrte private globale ”utdanningssystemer”. I dag blir HU-ere forsøkt innrullet som fotfolk for ideologiske og kapitalistiske krefter. Denne tendensen er klarest i USA, men vi ser noe av den også i Norge.

To ferske eksempeler:

1)  Den store globale HU-konferansen som var nå i Mars 2016 i Rio i Brasil. Den framstår utad, som i konferansen i Berlin i 2012, som en ”nøyrtral” konferanse. Men undersøker man litt, kommer det fram at den egentlige ”bakspiller” er HSDLA, den mektige og pengesterke kristen konservative HU-organisasjonen i USA. Svært mange i organisasjonskomiteen og av foredragsholderne har en eller annen kobling til HSDLA eller dens paraplyorganisasjoner. Det er påfallende at mange av verdens fremste HU-forskere ikke var på konferansen.

2)  Organisasjonen: ”Happily family” arrangerte nå 23-27 mai-16 konferansen: ”Education: Next generation online conference”, med vekt på fri læring, innovasjon, mindfullnes ol. Den kjente psykologen og unschoolingideolog Peter Gray var en av 25 foredragsholdere. Disse lever bl a av å couche unschoolere og andre til å bli mer ”frie”. For å komme inn på konferansens hjemmeside må man oppgi navn og mail adresse. På siden blir man overvåket med ”cookies”, man følger alle dine bevegelser på siden. Bruker du noe av materialet der ”uautorisert”, er det å betrakte som en forbrytelse mot USA-lover. De skal tjene penger på deg. Unshoolingen ender her i en absurd bevegelse fra full frihet inn i stålkontroll.

Ofte refereres det til det kristen-konservative instituttet NHERI. Her har man funnet ut at HU-elever skårer skyhøyt over skoleelever på kunnskapstester. Men alle med litt forskningsskolering ser at dette er så dårlig metodisk fundert at det må avvises, som ren propaganda. Man vet egentlig ikke hvordan HU-elever gjør det som voksne. Noen gjør det bra. Men dokumentasjon fra USA (noen få i Norge) viser at HU også kan være et skalkeskjul for barnemishandling og svært mangelfull opplæring.

Hvilken retning tar HU så i dag?

Jeg mener i dag, som for 20 år siden at HU er en nødvendig sikkerhetsventil i et demokratisk samfunn. HU er et slags barometer på tilstanden i skole-Norge. HU er en nødvendig nødrett. Jeg tror også at HU kan være et verksted for pedagogisk nybrottsarbeid, som skolen og hele samfunnet kan dra nytte av.

Vi er vant til å se på en global utvikling hvor stadig flere barn får skole/utdanning. Dette bildet er i ferd med å rakne, Kriger, f eks i Midt-Østen annullerer flere steder utdanningen for en generasjon av barn. Men oppløsning av de skole- og utdanningssystemet skjer også i Europa og USA. I Ukraina er mange barn fratatt skolebygning og ressurser. I Detroit USA har lærerne sykmeldt seg fordi de ikke får lønn. I mai-2016 ble derfor 64 av 67 skoler i Detroit stengt. At foreldre tar mer del i grunnutdanningen, kan gi en god og billig utdanning for mange barn i mange land.

De siste 20 årene har HU-ere sett på staten som hovedfienden. Jeg tror man må tenke nytt. Globaliseringen med online teknologi, folkevandringer, pengemakt ute av dressur, og en stat under press, gir en ny situasjon, også for HU-ere. De nye motstanderne er private aktører ute etter profitt og ideologisk erobring, ofte koblet sammen. Aktører er ikke her ment slike som inngår i et småskala fellesskap, også med HU-ere, men stor-aktører som skal lage store grupper og tjene store penger. Sårbare ogensomme HU-familier kan være lett bytte. Vi finner i dag to hovedaktører rettet mot HU-ere: 1) Kristen konservative og 2) Alternativ-livsstil. Kanskje er det også noen muslimske på gang.

Det er kanskje tid for å slå ring rundt en offentlige sekulær skole. Jeg mener HU `s framtid bør være som et segment i den offentlige grunnskoleopplæring. Noe HU juridisk for så vidt er i dag. Noe Delt løsning med noe HU og noe skole tror jeg kan være bra for mange.

Men, uansett hva som skjer i framtida med HU, har jeg følgende oppsummering:

Mitt virke som HU-akademiker var ikke spesielt karriere fremmende, men svært spennende. Jeg fulgte min frihetsimpuls og er glad for det. Blant annet fikk jeg gleden av å møte en masse flotte mennesker. Flere av dere er her i kveld. Hyggelig at dere kunne komme og hyggelig å se dere igjen. Vi har alle vært med på å lage historie av typen: ”Du trur da ikkje før du får sjå da”.

Takk for oppmerksomheten!