Verdidebatt

Akademiske løgner om romfolk og tiggere

Den ideologiske tilnærmingen til tigging skader romfolk og fattige. Ledende forskere pynter funn etter egen overbevisning. Kritikere til tigging stemples som umoralske, mens tiggeren selv blir sittende på asfalten.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Etter opphevelsen av tiggerforbudet i 2006 er tilreisende tiggere blitt et hyppig innslag i gatebildet. Såkalte romfolk oppholder seg i landet i noen uker eller måneder av gangen før de reiser videre eller hjem. Romanias innlemmelse i EU i 2007 medførte en sterk økning av tilreisende, og siden sommeren 2012 var det ifølge politiet og interesseorganisasjoner mellom 1 000 og 2 000 tiggere i hovedstaden alene. Denne tiggingen er mer offensiv og omfattende enn hva nordmenn har vært vant til, og har skapt diskusjoner.

Mange har kvalifiserte meninger om dette, altfor få tør å hevde dem. Det er ikke tilfeldig, for veien er kort til rasismeanklager for den som våger å hevde selv ganske åpenbare påstander. Som at tiggingen fremstår organisert, eller at ikke alle profesjonelle tiggere er uskyldige fattige i nød. Debatten om tigging har lenge vært følsom. Til en viss grad skal den også være det, for ingen er tjent med fremmedfrykt som diskusjonens premiss. Begreper som deportasjon, rotter, skitne og deres like hører ikke hjemme i noen debatt som handler om mennesker. Men den naive romantiseringen er antakelig like ødeleggende, og få har bidratt mer dette enn de frivillige organisasjonene og ideologisk forskere.

Kirkens Bymisjon lanserte i 2007 en «undersøkelse» om tiggere (Brattvåg 2007). De lønnet en sosiolog som spurte 40 rumenske tiggere om de hadde bakmenn. Hva de svarte? Nei, det hadde de ikke. Ingen bakmann. Dette holdt for Kirkens Bymisjon, som spredte «funnet» til mediene. Under dekke av «forskning» og «undersøkelse» har denne Bymisjons-rapporten gått sin gang i pressen under overskrifter som «– Utenlandske tiggere ikke kriminelle» og «– Tiggingen er ikke organisert». Med oppslag i flere av landets største medier har dette bestillingsverket bidratt til å skape et inntrykk av at det finnes seriøs forskning som forteller oss at tiggingen ikke er organisert.«De rumenske tiggerne i Oslo er ikke organisert, fastslår forsker,» skrev NRK. «Rapporten» er et resultat av det forskeren selv kaller «ustrukturerte samtaler» med 40 personer. Oppdragsgiver Kirkens Bymisjon var etter alt å dømme selv klar over at dette ikke var holdbart.

Ideologisk forskning

Forskningsstiftelsen FAFO la i juni 2015 frem en rapport om tigging, der de hadde intervjuet 1200 tiggere i Oslo, Stockholm og København, og spurte blant annet om de hadde bakmenn (Djuve m.fl. 2015). I Oslo samtalte forskerne med 438 tiggere. Heller ikke disse oppga eventuelle inntektskrevende aktører. Forskerne hevdet at tiggingen er organisert gjennom familienettverk og lignende strukturer, men at det likevel ikke er organisert – at det dermed ikke finnes bakmenn. De utelukket ikke at det kan eksistere, men klarte ikke å finne spor av det gjennom intervjuene. For FAFO var ikke familie-perspektivet verdt å forfølge, på tross av at familiestrukturer for romfolk er et helt annet og hierarkisk system enn det vi er vant til.

En annen underlig påstand fraFAFO var at inntekten fra tiggingen er såpass lav at ingen kan ha interesse av å organisere det. For det første kan en tigger utføre mye parallelt arbeid for sin arbeidsgiver, som jo fra et menneskehandelsperspektiv er noe av poenget. Og angående pengene: Om inntil 1500 tiggere tjener 200 kroner per dag (NOVA) gjennom sommerhalvåret (april–oktober), gir det en total inntekt på 54 millioner kroner. Det er vanskelig å se hvorfor dette er for lite til å interessere eventuelle bakmenn. Noe som også gjelder for den enkelte tigger.200 kroner i daglig inntekt gir en inntekt gjennom sommerhalvåret fra mai til oktober på 36 000 skattefrie kroner. Det tilsvarer en anstendig rumensk årslønn. En debatt om tigging må bygge på virkeligheten.

Manipulasjon av nyhetsformidling

På spørsmål om politiske virkemidler i møte med tigging uttalte FAFO-forsker Anne-Britt Djuve at rapporten ikke tar stilling til politiske løsninger, men at tiggerforbudet i København ikke har utryddet tigging (Skatvedt 2015). Paradoksalt nok står det i rapporten at det i motsetning til i Stockholm knapt er mulig å få øye på rumenske tiggere i København. På Dagsrevyen sa Djuve rett ut at FAFO kan være sikre på at det ikke finnes bakmenn, uten å forklare hvorfor. «Vi er faktisk veldig sikre på det. Det er blant annet fordi vi har gjort jobben en god del grundigere enn å bare spørre folk 'har du en bakmann, ja eller nei'». For som hun selv ga uttrykk for, er det opplagte problemer knyttet til å stole på svarene.

Så hva var det FAFO gjorde som fikk forskerne til å være «veldig sikre» på konklusjonen? Ikke stort annet enn akkurat det hun selv harselerte med, nemlig å spørre folk om hvorvidt de har en bakmann, «ja eller nei». De intervjuet mange, og snakket med organisasjoner som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon. Attpåtil hadde de «vært i Romania og snakket med folk der». Anne-Britt Djuves retoriske resonnement var som følger: «Hvis det hadde vært sånn at alle disse hadde hatt en bakmann, så hadde vi fått høre om det.» Kort sagt var det lite ved selve rapporten eller forskernes uttalelser som pekte på at det ikke finnes organisering.

Likevel klarte en rekke medier å fremstille forskernes konklusjoner som «sannheten» om tiggerne, med oppslag som «Rapport: Ingen kriminelle bak rumenske tiggere» (NrK), «Sannheten om fattige romfolk» (Nettavisen), «Ny rapport slår ihjel myten om rumenske tiggere i Skandinavia» (Dagbladet). Med flere. VGs kommentator gikk så langt som å kalle rapporten for «fasiten», under tittelen «Sannheten om rumenske tiggere». De hadde muligens verken fulgt med på debatten eller øvrige rapporter med andre konklusjoner. Det finnes nemlig kartlegginger fra land i Skandinavia og andre land i Europa som sier noe ganske annet. Det var disse tidligere dommer ved Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg Hanne Sophie Greve baserte seg på da hun advarte: «Det er grunn til å frykte at tiggere vi har her er ofre for menneskehandel. Vi har informasjon fra Romania om at sigøynere har blitt utsatt for at sterke grupper har tvunget barn og voksne ut på Europas gater, og tvunget dem til å tigge og stjele. Dette er vår tids slaver.» (Bergens Tidende)

Forskningsinstituttet Nova publiserte et notat i 2012 som sa mye av det samme som FAFO. Forsker Ada I. Engebrigtsen brukte den samme retorikken som FAFO, nemlig at inntektene fra tigging var for lave til å vekke bakmennenes interesse. Engebrigtsens rapport var et resultat av «korte, spontane samtaler» med «rundt» 50 tiggere i Oslo, inngående samtaler med fem personer, intervjuer i Romania og samtaler med aktører på gata, blant andre Kirkens Bymisjon og Uteseksjonen. I likhet med FAFO-forsker Djuve anerkjente Engebrigtsen at de hun intervjuet, ikke nødvendigvis hadde noen interesse i å fortelle sannheten, men landet likevel på at svarene representerte virkeligheten. En liten del av feltarbeidet ble gjort blant skotske romfolk, der man fant tiggere med bånd til velstående rumenske kontraktører. En slags svart arbeidsformidling der tiggere jobber inn midler for det vi normalt kaller bakmenn. Dette sporet forfølges tilsynelatende ikke i rapportens konklusjoner.

Menneskehandel

Det finnes dog flere lignende rapporter, med forskjellige fortegn. Utekontakten (kommunal) i Bergen gjorde noe lignende og kom til helt motsatt konkusjon. De intervjuet 34 tiggere med rumensk statsborgerskap i 2013 og mente flertallet var organisert. «Tiggingen er gjennomorganisert,» sa lederen for Utekontakten Marit Sagen Grung.En rapport fra rettighetssentret European Roma Rights Centre i 2011 gjorde et poeng av at menneskehandel «generelt involverer nær familie», og at «undersøkelser til denne studien viser at dette også forekommer i rombefolkningen».

En rapport fra European Roma Rights Centre slår fast noe ganske annet, nemlig at menneskehandel «helt klart eksisterer, og dets effekt på romfolk er alvorlig» (ERRC 2011, min oversettelse). Denne studien understreket i motsetning til FAFO at mennesker som er utsatt for organisert tigging og menneskehandel, sjelden forteller om det «av frykt for represalier». Slike rapporter generer ikke tilsvarende overskrifter. Heldigvis, for titler som «Tiggere er kriminelle» eller «Bekrefter myten om tiggere» ville være etisk tvilsomt. Man må imidlertid ha klart for seg at det at man ikke kan fremlegge bevis på et forhold, ikke seg selv ikke er et bevis på at dette forholdet ikke finnes.

Utnytting av barn

Politiet i de største norske byene deler heller ikke NOVA- og FAFO-forskernes oppfatninger. Politiet i Trondheim gjorde en kartlegging i 2010, og kom frem til at det er mye som tyder på at tiggingen kontrolleres av bakmenn. Innsatsleder Svein Tanemsmo ved Sentrum politistasjon i Trondheim fortalte til Adresseavisen at de hadde opplysninger om at «bakmenn bruker tiggernes familier i Romania som en brekkstang». Den største kontrasten til FAFO, NOVA og Kirkens Bymisjon er det Kripos' egne rapporter som står for. Deres rapport fra 2011 (Kripos 2011) hevder at «omfanget av organisert tigging i de største byene er stort [...] Organiserte grupper/familieklaner fra sigøynermiljøer i Romania og Bulgaria reiser til andre europeiske land, blant annet til Norge. Barn blir solgt av foreldrene for en sum penger og barna blir siden utnyttet til å skaffe penger til de kriminelle gjennom tigging og tyverier. Flere av disse gruppene har vært kontrollert av politiet i flere byer (..)»

Det underlige med debatten er at de frivillige organisasjonene og deler av den såkalte kultureliten bruker den som en moralsk slagmark, der alt som er kritisk til tigging som fenomen, reduseres til umoral. Derfor ble nok mange skuffet da fredsprisvinner Kailash Satyarthi besøkte Oslo for å motta Nobels fredspris i 2014. Han mente at man ikke bør gi til tiggere og kalte det en «moderne form for gjeldsslaveri» (Dagbladet). Han fikk fredsprisen for flere tiårs arbeid mot barnearbeid og kamp for barns rettigheter, og mener det er viktig at vi ser under overflaten og tenker oss om to ganger før vi gir til tiggere, siden han hevder det står organiserte kriminelle bak.

Hvem tjener på tiggerne? 

Vi spør hva tiggeren tjener i løpet av en dag. For å forstå dynamikken omkring vår sosialpolitikk må vi vinkle spørsmålet annerledes. Hvor mye tjener vi på tiggerne? Og hvem tjener på tiggerne?Kirkens Bymisjon harsammen med Frelsesarmeen og Røde Kors argumentert for en bestemt oppfatning om profesjonell tigging. Også andre benytter samme logikk: Det finnes ingen bakmenn fordi vi ikke ser dem. Fordi tiggerne selv ikke oppgir dem. Tendensiøse forskere blir premissleverandører til påstandene, som til tider kan minne om idealisme forkledd som vitenskap.

Men det kan vel ikke være slik at noen ønsker å opprettholde nøden som den er, at organisasjonene ønsker å bevare tiggerne i deres nåværende form? Vi må anta at det ikke forholder seg sånn. Likevel representerer profesjonelle tiggere en ny kilde til inntjening og omdømmebygging for de frivillige organisasjonene. De gir en mulighet for å markere seg gjennom ord som menneskeverd, verdighet, varme og raushet; begreper som alltid tar seg godt ut, og som bidrar til å styrke identitet og merkevare.

Frivillige organisasjoner har god bruk for stadig nye fanesaker som kan gjøre dem synlige og aktuelle, derfor er profesjonelle tiggere en effektiv symbolsak. Gjennom tiggerne kan organisasjonene vise at de bryr seg om internasjonale eller kontinentale spørsmål, samtidig som de kan demonstrere raushet. Selv om omdømmebygging er nyttig, er direkte tilskudd av mer umiddelbar verdi. Når staten setter av midler til prosjekter til romfolk, står Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og Røde Kors først i køen. Det er heller ikke bare den norske staten som gir muligheter for midler basert på tiggere; organisasjonene mottar også EØS-midler i forbindelse med prosjekter i Romania.

Fremmedfrykt og naivisme 

Kombinasjonen av fremmedfrykt, naivisme og aktivisme har bidratt til et ordskifte der tiggernes tilstedeværelse reduseres til nyhetsklipp og karikaturer. Disse ytterliggående kreftene på både høyre og venstre fløy bidrar til å hindre dialogen om konstruktive tiltak for tiggerne. I motsetning til hva man forledes til å tro, er det fullt mulig å gjøre noe for å bedre tiggernes livssituasjon. Vi er nemlig ikke hensatt til passivt å observere nøden som utspiller seg. Det er viktig å bidra til tiggernes velferd, romfolkets rettigheter og omreisende fattiges muligheter for meningsfullt arbeid. Derfor er det en dårlig idé å møte utfordringen ved å stimulere til mer av det som ikke fungerer. Gjennom overnattingssteder og matutdelinger skaper vi nye insentiver for å fortsette å tigge, og tiltrekker oss flere tiggere. Det tiggerne mangler, er neppe én tjuekroning til i koppen, men nye muligheter til å utfolde seg og tjene sine egne penger, på hederlig og verdig vis.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt