Arne Dahl Nygaard

Kirkeverge
15

Prestene som kirkas gjøkunger

Alt er ikke mørkt her i nord. En prest skrev til meg og beklagde at de var blitt kirkas gjøkunger.

Publisert: 27. mai 2016

Lederen i Presteforeningen, ­Martin Enstad, hevder situasjonen er under kontroll når det gjelder prestenes arbeidssituasjon i Nord-Troms og Finnmark (Vårt Land 26. mai). Han legger nok noe helt annet i ordet «kontroll» enn hva jeg gjør.

• Les mitt første innlegg: Prestenes arbeidstid ute av kontroll

Hverdagen for en liten menighet i Finnmark er som følger:

Presten er borte fra menigheten cirka
halve året. Prestene bruker mer tid på egenutvikling og møter med andre prester, enn til gudstjenester. Trosopp-læring og annen menighetsutvikling må primært gjøres av andre enn presten. Menigheten vår får ikke alltid vikar lenger, ikke fordi det mangler prester, men fordi midlene er brukt opp på annet.

Prester distanserer seg generelt fra menighetene. Avspasering og ferie utgjør samlet cirka 11 uker. Prestens veiledning, studier eller møter med kollegaer, prioriteres alltid foran menighetens gjøremål. Sistnevnte bryter ned ­fellesrådets tillit til bispedømmets ­prioriteringer.

Med måte. Alle medarbeidere kan ha nytte av å møte andre som har tilsvarende oppgaver andre steder og ta videreutdanning. Men alt med måte, er det noe som heter. Jeg kjenner ikke til noen landbasert virksomhet, med relativt normal arbeidstid, som bruker så mye tid som prestene på å studere sin egen navle.

Prestenes studiepermisjon brukes til selvvalgte studier (i gjennomsnitt en måned i året her i nord). Menigheten har ingen innflytelse på hva presten gjør i sin studiepermisjon. Effekten er ikke målbar. Obligatoriske kurs i forbindelse med reformer og nye systemer er utenfor studiepermisjonsordningen.

Veiledningen prestene har i Finnmark og bruker ca. to uker på i året, har liten eller ingen effekt for menighetene. For prestene kan det imidlertid sikkert oppleves som et godt sted å tømme av seg frustrasjon over andre.

Men siden veiledningen er ­­en-
dimensjonal, bidrar den ikke til å dempe­ konfliktnivået i kirken. Tvert imot kan den forsterke konflikter. Det er først og fremst gjennom en mer enhetlig styring av kirken at arbeidsmiljøet kan bedres.

Koster. Hva koster dette? Nord-Hålogaland bispedømme (kilde: årsberetning) brukte i 2015 83,8 millioner. 96,4 årsverk samlet. Gjennomsnittlig lønnsutgifter per årsverk: 698.230 (som statlig forvaltningsorgan er det ikke noe pensjonsavsetning i dette tallet).

Reise og diett utgjorde 6,67 millioner (70.000 kroner pr. ansatt), neppe mye Skype her. Lønn under møter, studier, veiledning, stiftsamlinger, kurs, studiereiser, samt utgifter til vikar for de som er bortreist, etc. kalkuleres til 25,5 millioner. Totalt brukte altså ­bispedømmet 32,16 millionerpå dette. En bitteliten andel av denne summen gikk til presteskyss til gudstjenester, resten gikk til navlebeskuelse.

Vi trenger slettes ikke flere prester, som skal tappe kirka for ressurser ved å være så mye borte fra menigheten med 100 prosent betaling. Da må heller menighetenes økonomi styrkes slik at flere kateketer og diakoner kan ansettes og avløse prestenes menighetsarbeid. Prestene får heller komme å ha «visitas» hos oss, en og ­annen søndag.

Gjøkunger. Men alt er ikke mørkt her oppe. En prest skrev til meg i dag og beklagde at de var blitt kirkas gjøk-unger. Og med den selvinnsikten er det faktisk håp. I tillegg har vi en jordnær og løsningsorientert biskop i Olav ­Øygard. Jeg ber om at vi får styrke til å forandre for å bevare.


FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27.5.2016

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere