Arne Dahl Nygaard

Kirkeverge
15

Prestenes arbeidstid ute av kontroll

Prestenes arbeidstidsordninger i Nord-Troms og Finnmark setter kirkens seriøsitet på prøve.

Publisert: 24. mai 2016

I Nord-Troms og Finnmark har prestene spesielle personalordninger, ofte begrunnet som et virkemiddel­ for ­rekruttering. I Hammerfest prosti­ praktiseres ordninger i årsgjennomsnitt for prestene i prostiet (cirka):

Seks uker ferie, fire uker studiepermisjon, fire-fem uker avspasering for vaktordning, to uker veiledning (ABV), to uker prostimøter, en til to uker andre samlinger,­ en til to uker sykefravær.

Dette gjør at prestene tas ut av menighetene i 20–23 uker i året. Nå er dog veiledning, prosti­møter og samlinger hos biskopen ikke fritid, men effekten av dette­ er minimal for menighetene.­ Studiepermisjonsordningen er heller­ ikke knyttet til menighetens utviklingsbehov. Og alle disse ordningene medfører her i nord at de må reise bort fra ­menigheten.

Prestene er da fraværende fra de menighetene de skal gjøre sin tjeneste nesten halve året. I mange kommuner i Troms og Finnmark er sognepresten alene som eneste teolog. Det massive fraværet fra menigheten gjør det umulig for prestene å jobbe tilfredsstillende med menighetsutvikling og delta aktivt i prosjekter som krever oppfølging. De minimaliserer sin egen funksjon til primært å dreie seg om å gjøre en operativ tjeneste på enkeltgudstjenester.

Vi har mange dyktige prester her som brenner for sin prestegjerning. Disse føler seg også kneblet og ubekvem med slike ordninger. Det skaper også enda større avstand mellom kirkens to arbeidsgiverlinjer.

At man har særskilte ordninger her oppe i nord for å rekruttere medarbeidere, er kanskje nødvendig. Men primært bør disse ordningene ikke redusere arbeidstiden i menighetene, da dette jo fører til at behovet for prester til syvende og sist bare blir større.

På prøve. Prestenes arbeidstidsordninger i Nord-Troms og Finnmark setter også kirken sin seriøsitet på prøve. I den pågående prosessen hvor prestetjenesten skilles fra staten, kan ikke kirken koste på seg ordninger som allmenheten finner fullstendig urimelig og som skaper samarbeidsproblemer på lokalplanet på grunn av at prestene er bortreist.

Dersom bispedømmet i lengden skal være arbeidsgiver for prestene, må de derfor rydde opp i denne situasjonen snarest. Vi må ha en seriøs forvaltning av offentlig midler dersom vi skal sikre kirkas økonomiske framtid!

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.5.2016

Kommentar #1

Astrid Sætrang Morvik

9 innlegg  5 kommentarer

Bispedømmene er menighetenes beste venn

Publisert over 5 år siden

Denne påstanden ble uttalt gjentatte ganger på årets kirkemøte, men i nord sitter en kirkeverge og erfarer noe helt annet.

Kirkeverge i Måsøy, Arne Dahl Nygaard, beskriver en situasjon hvor prestene er fraværende fra menighetene i uforholdsmessig store deler av året. (Vårt Land 24. mai og 1. juni) Grunnen er dels de særskilte ordningene som skal rekruttere prester til tjeneste i nord, dels en ny arbeidstidsordning hvor beredskap i verste fall utløser urimelig mye avspasering. I tillegg reiser prestene bort for å være med på blant annet arbeidsveiledning (ABV). Dette gjelder prester i hele landet.I sitt innlegg 6. juni, følger Magne Lerø opp.Kanskje hadde det vært bedre å ansette flere diakoner og kateketer, spør de begge. Beskrivelsen av situasjonen er antakelig riktig, men løsningsforslaget er neppe bærekraftig.

Løsningen ligger etter min mening i en kirkeordning som behandler den lokale menighetsstaben som en samarbeidende enhet. En ny kirkeordning må derfor ta høyde for at menighetene trenger presten i sin midte det meste av tiden. Ikke fordi presten automatisk skal være daglig leder, som noen gjerne vil, men fordi den kirkelige staben er et arbeidsfellesskap hvor alle ansatte er «i samme båt». Min masterstudie av kirkefaglige medarbeideres erfaring av og ønske om ledelse (kronikk i Vårt Land 17. februar) viser at disse medarbeiderne lengteretter å arbeide mer sammen for å finne mål og retning for arbeidet sitt. Flere mener at soknepresten er den som bør ta initiativ til dette samarbeidet. Vi forstår at dette vanskelig kan skje under de forhold som Arne Dahl Nygaard beskriver fra sin landsdel. Men også i sør gjør dagens kirkeordning det problematisk å få til et slikt samarbeid, ikke minst fordi prestene omfattes av andre ordninger og strukturer enn resten av staben, og dermed løftes ut av stabsfellesskapet.

Dette skjer blant annet gjennom ABV, men som stabsfellesskap trenger vi felles veiledning.  Paradigmet som til nå har vært rådende, er at deltakerne i en ABV-gruppe skal komme fra forskjellige staber. På den måten kan man lettere ta opp relasjonelle utfordringer. Men hvor hensiktsmessig er egentlig det? Hvis man ønsker samarbeidende staber, burde man ikke heller tenke veiledning innenfor stabsfellesskapet? Vi skal jo gjøre en jobb sammen. Veiledning av staber er vanlig i mange sammenhenger, men ikke i kirken. Det optimale ville være om fellesrådene hyret veiledere til å komme og drive veiledning med hele staben, der den er. Jeg tror kirkevergen i Måsøy ville bli langt mer fornøyd med en slik ordning enn den ordningen vi har i dag.

I dag har vi en kirkeordning som forskjellsbehandler de ansatte og ikke makter å ivareta den lokale menighetens behov. Bispedømmet som arbeidsgiver sørger godt for sine ansatte, men tar (naturlig nok) lite ansvar for hva som ellers skjer i menighetsstaben. Min erfaring er at bispedømmet i realiteten ikke er menighetenes beste venn. Det er det fellesrådet som er. Naturlig nok, siden fellesrådet er menighetenes eget organ med arbeidsgiveransvar for menighetens medarbeidere, bortsett fra prestene. Likevel inkluderer fellesrådet oss prester i alle samlinger og viktige prosesser som gjelder menighetene. Noe annet ville vært utenkelig, for hvordan skulle de komme i mål uten prestenes medvirkning? Jeg er glad for at vi er inkludert av fellesrådet, men det er ingen selvfølge.

Fellesrådene har ikke den samme økonomien som bispedømmene. Jeg innser at vi prester kanskje ikke vil få like gode ordninger hvis vi også blir ansatt i fellesrådet. Hvis jeg skal velge, vil jeg likevel foretrekke å dele kår med mine kolleger i staben. Jeg tror at det vil gi et bedre utgangspunkt for å arbeide tverrfaglig innenfor stabsfellesskapet, slik at vi kan opptre samordnet som mannskap og seile skuta i riktig retning. Hvis bispedømmene vil være menighetenes beste venn; gi derfor prestene tilbake til menighetene! Da vil vi få en kirkeordning som gjør menighetene rustet til å møte både dagens og morgendagens utfordringer.

Astrid Sætrang Morvik

Sokneprest og arbeidsveileder

 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere