Verdidebatt

Når egeninteressen styrer

Frivillige organisasjoner tier om vesentlige samfunnsforhold av hensyn til makt, tilskudd og omdømme. Det en del av den frivillige bransjens kommunikasjonsstrategi. Unntaket er når debattene berører saker som har økonomisk betydning for dem selv.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En av de frivillige organisasjonenes viktigste og mest fundamentale oppgaver er å tale på vegne av dem som ikke makter å tale selv. Å engasjere seg i offentlige ordskifter som handler om dem som ikke har en stemme. Derfor er det besynderlig å se at bransjen ytterst sjelden deltar i de viktige debattene. I diskusjoner om ruslidelser, tiggere, psykisk syke og hjemløse ser man sjelden de store aktørene, men heller de mindre interesseorganisasjonene, som er mer aktivistiske og har mindre å tape. Det gjelder i valgkamp, i debattvekslinger og andre politiske prosesser: De vektige aktørene holder seg i bakgrunnen. Og om de likevel deltar, er de vanligvis så forsiktige med hva de skal mene at de ikke mener noe som helst. De er særdeles nøye med ikke å tråkke på noens tær.

Jeg har selv mange års erfaring fra såkalt ideell sektor, og arbeider som informasjonssjef i en stor frivillig organisasjon. Jeg har deltatt i et stort antall debatter om sosialpolitikk og helse, ofte knyttet til ruspolitikk, psykisk helse eller tigging. Kun unntaksvis har jeg opplevd å møte deltakere fra de største organisasjonene. Statsråder, partiledere, byrådsledere, politisjefer, kjendiser, professorer og andre eksperter. Kun én eneste gang har jeg hatt gleden av å møte en representant fra de tyngste omsorgsaktørene til debatt, i en diskusjon om profesjonelle tiggere på NRK med Sturla Stålsett.

Tro ikke at de ikke blir invitert – selvsagt blir de det. Om pressen ønsker en god debatt, er det få som har større tyngde eller relevans enn nettopp lederne i de store organisasjonene. At de ikke deltar, har helt andre årsaker. Mest påfallende er det i forbindelse med ordskifter knyttet til profesjonelle tiggere, der jeg er blitt oppringt fra redaksjoner i både NRK og TV2 med beskjed om at debatter må avlyses fordi verken noen fra Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen eller politiske partier har ønsket å stille. Følsomme debatter appellerer ikke til aktører som helst ønsker å holde seg inne med alle. Det gjelder også debatter om sosialpolitikk generelt, fordi det er knyttet til verdispørsmål og innebærer en risiko for å falle ut med noen. Er det noe ideelle virksomheter virkelig ikke ønsker, er det å komme på kant med noen, enten det er publikum, byråkratiet eller folkevalgte.

Ikke å delta i debatt er en del av den frivillige bransjens kommunikasjonsstrategi, og årsaken er at organisasjonene er sårbare for politiske og økonomiske svingninger. De vil selv hevde noe helt annet, men denne strategien preger kommunikasjonsarbeidet – å miste tilskudd kan innebære avvikling av tiltak og arbeidsplasser. For mindre aktører kan det bety nedleggelse. Økonomisk sett er debattvirksomhet helt meningsløst, siden det nesten alltid representerer en risiko. Det å delta i debatter mot dem som gir deg tilskudd, er en unødvendig risiko å ta, og derfor er det et rasjonelt valg ikke å gjøre det. Det er viktigere å gjenta et budskap som ingen kan mislike, om likeverd, raushet og varme. Unntakene oppstår når debattene omhandler saker som har direkte praktisk eller økonomisk betydning for organisasjonene, som påvirker eksisterende eller planlagte tiltak.

En rapporten om frivillige organisasjoner fra 2011 (Gulbrandsen og Ødegård 2011)  mente Blå Kors og Kirkens Bymisjon ønsket å være «samfunnsdebattanter og vaktbikkjer på sine respektive ansvarsområder», og at de er «bevisste på at dette gjør dem mer synlige. Slik synlighet er fordelaktig når organisasjonene engasjerer seg i direkte lobby framstøt [sic] overfor myndighetene». Dette kan det være nyttig å være klar over neste gang man ser en representant for Røde Kors eller Frelsesarmeen snakke varmt om behovet for et bestemt type tilbud i en bestemt by. Som så mye annet er omsorgsaktørenes mediestrategier tilpasset den økonomiske virkeligheten.

Den strategiske bevisstheten er en ubehagelig side ved den norske frivilligheten. Det reduserer vektleggingen av sentrale spørsmål, og utelater de viktigste stemmene fra de offentlige samtalene. Jeg har selv hatt kolleger og styremedlemmer som har uttrykt bekymring for å mene «feil» ting i offentligheten, i fare for å tråkke noen på tærne. «Noen» er dem med makt over tilskudd, eller bare dem med makt. I styrerommene sitter politikere og samfunnstopper, som gjerne har eget omdømme og posisjoner å ivareta. Denne dynamikken og forsiktige holdningen er aldeles normal, men blant ideelle virksomheter er det særlig uheldig, siden inntektene er basert på vanskeligstiltes eksistens. Brorparten av de ideelle aktørene er således parasitter, for å sette det på noe spissen.

Å tie om urettferdige samfunnsforhold av hensyn til makt, tilskudd eller omdømme kan være misbruk av mandat og en moralsk forsømmelse. Man behøver ikke å være radikal aktivist for å være engasjert i debatt, men det er viktig å delta ekte og langsiktig. Fotballtreneren Alex Ferguson sier om fotballspillere at man har med seg personligheten sin når man går ut på banen. Det samme gjelder når man skal kjempe for en sak i offentligheten, man må ta med seg sin entusiasme, sin ære og sin overbevisning. Man bør ikke opptre som en statssekretær eller pressesjef i Statoil når man argumenterer på vegne av mennesker som har det vanskelig. Man må vite hvem man snakker på vegne av, og man må kjenne på og videreformidle deres stolthet og livsvilje. Det er en misforståelse å tro at informasjonsarbeid er en striglet og sjelløs produktplassering. Det forledes vi til å tro kun fordi informasjonsarbeidere oppfører seg på en bestemt og meget uheldig måte.

Her har omsorgsbransjen muligheter til å sette dagsordenen, endre politikernes og pressens innfallsvinkel og skape endringer. I tillegg har man en anledning til å utøve kreativt og offensivt informasjonsarbeid på vegne av mange. Det forutsetter dog et ønske om endring og vilje til å bruke informasjonsavdelinger til noe annet enn inntjening. For å sette det i perspektiv: Bare Røde Kors, Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeens og Blå Kors’ har flere titalls informasjonsarbeidere. Da skulle man tro at veien til debattene var kort. Slik tenker dessverre ikke organisasjonene; informasjonsavdelingene er ansatt for å styrke merkevaren og selge produkter, ikke for å fronte politiske saker. Organisasjonene arbeider mer egen vinning enn for de man er satt til å hjelpe.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt