Anne Elisabeth Sudmann

10

Kjære pappa

Å leve som homofil i kirken, det være seg Den store norske eller lignende samfunn, har ikke alltid vært enkelt. Det har heller ikke vært enkelt å være barn av fortielsen som har vært rådende. Litt bevende har jeg i dag satt ord på min historie.

Publisert: 12. mai 2016

I dag er det pappas bursdag. Han skulle fylt 85, men døde rett før han fylte 70.

Det kan sies mye om pappa. Han var fargerik, hadde en vanvittig rå humor og sukket til Gud, som han sa det selv. Pappa var prest. Pastor i Metodistkirken.

Jeg har vært usikker på om jeg skulle skrive dette innlegget, det er påbegynt flere dager før publisering, flikket på, tekst er tatt bort, satt inn. For jeg vil hedre pappas minne.

Samtidig er det ting som bør sies. Og det vil jeg si i kjærlighet og respekt.

Er du født på 2000-tallet, vil du ikke la deg sjokkere over dagens innlegg. Men pappa var født i 1931.

Han vokste opp i Bergen, men ble flyttet til Østlandet en gang under 2 verdenskrig, da deler av Bergen ble bombet. På Østlandet bodde han hos en familie og vi vet lite om hvem de var eller hva som skjedde der.

Jeg vet egentlig altfor lite om pappas side av familien. Han fortalte ikke mye. Det er jeg litt lei meg for.

Men jeg hadde en grundig engasjert farmor og en farfar, vet jeg.. Begge døde før jeg ble født.

Pappa tok sin teologiske utdannelse og ble prest i Metodistkirken. På 60-tallet jobbet han i Svolvær. Svolvær er et lite sted og ryktene begynte å gå om pappa og en annen mann. På 60-tallet var ikke dette bare uhørt, det var ulovlig.

Pappa gjorde det eneste da naturlige mottrekket. Han giftet seg med en kvinne, hun som skulle bli min mamma.

Jeg var bare 13 og et halvt år gammel da jeg forsto at noe var veldig galt.

"Den derre homoen fra Bergen!" - sa jeg i frustrasjon til en forskrekket mamma. Hvordan kunne jeg ha skjønt? Det var ikke mange år etter at homofili var blitt lovlig og vi hadde ikke den lettvinte informasjonskanalen på godt og vondt som internett er. Mamma lånte en fagbok på biblioteket om homofili, slik at jeg skulle få litt kunnskap. Det var klokt.

Da jeg var 13 år gammel, flyttet pappa fra oss. En helt uhørt ting for en prest å gjøre den gang da.

Jeg sørget dypt og var borte fra skolen en uke. Sorgen varte imidlertid lenger.

Men jeg vet at det faktum at pappa var homofil, var den mest kjente hemmeligheten i Metodistkirken da dette skjedde.  Og slik er det nok litt fortsatt. Det skulle ikke snakkes om.

Det er ikke lenge siden en velmenende sjel forsiktig sa til meg, at han pappaen din hadde det jo ikke så enkelt, uten å nevne mer. Det skal ikke snakkes om.

Pappa var ensom i sin legning, men han var ikke et ensomt menneske. Han hadde mange venner og familie, han var en populær prest som var synlig i gatebildet. Men han døde alene.

Det smerter meg fortsatt.

Vi snakket aldri om legningen hans. Jeg hadde tenkt å gjøre det i forbindelse med 70-årsdagen hans. Så døde han to uker før. Hadde tenkt å si at jeg hadde skjønt det siden jeg var 13 og et halvt år. Hadde tenkt å si det ikke spilte noen rolle for min del hva slags legning han hadde.

Jeg har dvelt frem og tilbake om jeg skulle dele dette, den mest tungtveiende årsaken er at pappa levde i skjul med sin legning hele livet. Han levde alene så langt jeg vet,  etter at han reiste fra oss og han døde alene. Det vet jeg.

Hadde han levd i dag, ville jeg ha snakket om homofilien. Snakket sant om livet i åpenhet og respekt.

Har du noe usnakket med noen, snakk. Snakk med mennesker mens du har dem hos deg.

Jeg ligner på pappa i sinn og skinn.

Jeg bruker spøke med at vi ligner så til de grader, at vi begge liker menn ~ smil.

Å snakke sant om livet, å holde høyt det som er ekte og rent, er viktig. Å favne hele livshistorien til et menneske i noen få ord i et blogginnlegg, er nærmest umulig. Men nå har jeg sagt en del av det.

Pappa ville ha fylt 85 i dag.

Gratulerer med dagen, kjære pappa.

Innlegget ligger på annesudmann.blogspot.no

Kommentar #1

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 5 år siden

En sterk historie. Dessverre er den aktuell også i dag. Mange homofile lever ensomme uten å få seg til å knytte kontakter med andre. De lever et liv i frykt og glemsel. Vi legger lett merke til de unge og fremadstormende, som de to unge kvinnene som satt og kysset på politistasjonen i Trondheim i går. De ba om oppmerksomhet og fikk det. Motsatsen er de som heller vil dø enn å søke den type oppmerksomhet. Mediebildet forteller oss at samfunnet er så frigjort i dag. Inntrykket er at alle gjør som de vil. Nei, det er langt fra slik. Min generasjon huser mange som er livredde for å utveksle så mye som et håndtrykk med en homofil. Selv om sikkert mange vet om dem av andre grunner vil de ikke assosieres. Den endelige frigjøringen er ikke kommet før de skjulte har fått lov å komme ut av kriker og kroker uten å møte skam og fordømmelse, være seg fra seg selv eller andre. Selv om mye har skjedd siden 1972 er det også mer å ta fatt i. 

Kommentar #2

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2314 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Og gratulerer med dagen også til deg.

Vet du, jeg tror at det gjelder svært mange som erfarer annerledeshet i en eller annen form. Der hvor komfortsonene slutter og sannheten begynner. Dessverre står det mye arbeid tilbake i dag også, dybden i vår toleranse og empati kan ikke måles i favner  ennå, selv om vi  vi liker å antyde det i våre sprudlende festtaler.

Men vi er på vei. Noe dtt innlegg  er med å formidle.

Takk for innlegget. Det var sterkt å lese!

Kommentar #3

Anne Elisabeth Sudmann

10 innlegg  10 kommentarer

Kersti Zweiforff

Publisert over 5 år siden

Takk skal du ha for gode ord.

Vi kan lures til å tro at alt er blitt så meget bedre og forsåvidt, en større åpenhet finnes.

Likevel trengte pappas historie, deler av den, å fortelles. Jeg er inderlig takknemlig for tilbakemeldinger her, på bloggen, på delinger på facebook, på min egen siden og på innboksen.

Engasjementet sier meg at vi har en vei å gå fortsatt.

Alt godt,

Anne

Kommentar #4

Anne Elisabeth Sudmann

10 innlegg  10 kommentarer

Njål Kristiansen

Publisert over 5 år siden

Takk for god respons!

Jeg innser for øvrig at jeg ikke er helt stø på hvordan jeg skal svare på innlegg, så det får bli på denne måten nå.

Du har helt rett i det du skriver. Vi har en vei å gå og har fått ett bud, å elske hverandre.

Takk for det du delte.

Alt godt,

Anne.

Kommentar #5

Helge Skår

45 innlegg  330 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Jeg syns òg det du skrev var veldig bra. Kanskje det var sånne som meg du frykta da du lurte på om du skulle skrive eller ikke. Født i 1976, med foreldre litt yngre enn din jordiske far. Og som ikke trur at Gud tvinger noen til å være homofile, eller trur at noen som er heterofilt gift heller burde ha skilt seg og funnet noen av samme kjønn.

Hadde ikke far din gifta seg, var du neppe født så du kunne skrive dette. Som yngst i en flokk på 6, vil jeg ikke klage over at mora mi ikke var sosialist og abort-tilhenger. Kanskje det å frambringe deg var noe bra far din gjorde, som ingen skal påstå at var feil? Så kan en heller sukke over de kreftene som drev han bort fra dere, og spørre Gud hvorfor det ble sånn......

Med ønske om alt godt!

Kommentar #6

Anne Elisabeth Sudmann

10 innlegg  10 kommentarer

Helge Skår

Publisert over 5 år siden

Kanskje det å frambringe deg var noe bra far din gjorde, som ingen skal påstå at var feil? Så kan en heller sukke over de kreftene som drev han bort fra dere, og spørre Gud hvorfor det ble sånn......

Dette er ord jeg trøster meg med selv og sukkene over problematikken du nevner, er så sannelig tilstede.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere