I minnenes rike

Historien skrives og omskrives hele tiden. Det gjelder både staters og kontinenters historie og det er slik i det enkeltes menneskets historie. Derfor er slektsforskning blitt en vekstnæring; millioner drar hvert år til Salt Lake City for å få hjelp fra mormonenes enorme arkiv til å finne sannheten om sine forfedre. Det er også grunnen til at mange tyr til drømmetydning, hvis man da ikke legger seg ned på Freud-psykiaterens benk og får vridd ut skjulte opplevelser og minner. Den berømte tyske forskeren Walter Benjamin mener det ikke er nok. Man må i bevisst tilstand snu hver eneste stein, vende på hver eneste tue.

Jeg har nettopp vært gjennom en slik øvelse da jeg skrev min nye bok, «Jakten på farfar», der jeg forsøker å finne ut hvem som egentlig var min ukjente bestefar, som besvangret min senere nazistiske farmor, som ikke ville vite noe av den nyfødte, osv., osv. Man går ikke umerket gjennom en slik prosess, men om det er den fulle sannhet man kommer frem til, er et åpent spørsmål.

Fortiden kan være like skjult som det som venter etter døden. Da åpner det seg kanskje ny innsikt, som min gode venn kunstneren Kaare Espolin Johnson pleide å si til meg: «Når jeg er død, vet jeg noe som dere ikke vet». Han tok dette som en helt naturlig prosess.

Eller som jeg nynner med Cat Stevens når jeg tenker på min egen død: «Morning has broken like the first morning….». For meg er Stewarts morgen og svarttrostene som synger et håp om noe nytt som innledes med min død, ikke bare en avslutning på et liv.

Slik er det ikke når vi diskuterer nasjoners og kontinenters fortid, gjerne med et ønske om å kunne forstå nåtid og spå om fremtiden. Det er derfor HL-instituttet har valgt denne tittel på et uhyre interessant seminar de arrangerer i slutten av mai: «The Future of the Soviet Past».

Putin bruker bevisst historien for å rettferdiggjøre sine handlinger. Som Natalia Nougayrede skrev i The Guardian vet Putin at måten russerne forholder seg til sin historie på er en nøkkel til hans politiske legitimitet. Putin kunne til og med spøke med et gammelt russisk ordtak: «Fremtiden er sikker, men fortiden er usikker.»

For å møte denne usikkerhet er det gitt ordre til at det skal skrives tre forskjellige lærebøker for elever fra sjette til tiende klasse, mens det tidligere var planer om en bok. Fremstillingen er ikke et rent diktat som overfladiske vestlige pressemeldinger har fremstilt det som, men et forsøk på å få elevene til selv resonnere seg frem til en historieoppfatning som mer eller mindre tilsvarer den Putin ønsker. I denne prosess var de russiske historikerne ikke alltid enige slik at elever ved to forskjellige skoler kunne ha bøker med temmelig divergerende fremstillinger. Det viste et behov for en mer enhetlig fremstilling.

En felles historiebok for alle klassetrinn ble altså oppgitt, men i Moskva har man som Aftenpostens rapporterte fått en ny, superteknologisk «historiepark» som fremstiller Russlands fortid på en ganske annen måte enn vi gjør i vest og som det var tendenser til under glasnost.

Historikerne har vært under et sterkt press fra dumaen der mange er enda mer nasjonalistiske enn Putin. Parlamentarikerne opererte med en «kontseptsia», en ramme for hvordan historien skulle fremstilles. Men det interessante er at de nye historiebøker og de manualer som lærerne bruker, ikke slår helt kategorisk fast hva som er det eneste riktige. Dette går på grunnleggelsen av den middelalderske russiske stat så vel som Ivan den grusomme (en bedre oversettelse ville være «Ivan den skrekkinngytende»). Vi ser den også i fremstillingen av Stalin som både god og ond, mens Lenin er bare ond, om ikke dum.

Og diskusjon går helt frem til vår egen tid med hvordan Gorbatsjovs perestroika og glasnost slo feil. Derfor kan man når man besøker russiske bokhandlere som jeg ofte gjør, finne divergerende fremstillinger selv om det er et generelt press for å samordne og ensrette historien.

Men skal vi være ærlige må vi innrømme at vi også i Vesten ser en slik utvikling. De tysk-polske forsøk på å skrive en felles historie slik franskmenn og tyskere gjorde, er stanset opp. I stedet får vi nå en ensidig, polsk-nasjonalistisk historiefremstilling, og det er den som er påbudt i skoleverket. Tilsvarende har vi lenge sett i Orbans Ungarn, og tendensene er der også i Slovakia, Tsjekkia og Bulgaria. På det oppsplittede Balkan er dette helt vanlig.

Vi ser altså at det hverken i slektshistorie eller i politisk historie eksisterer noen felles, gyldig mal. Minnene, kildene og tolkningene spriker slik at man ofte kan undres over om det er de samme hendelser og personer det skrives om. Dette er en farlig tendens i de oppløsningstendenser vi nå ser i Europa.